Paradoksal fornøyelse

Min supre kjæreste har fikset adventskalender til meg med en liten overraskelsespakke og et spor på en CD hver dag i førjulstida. Her om dagen kom det en bok om store og små paradokser. Jeg digger slike språklige finurligheter og ønsker derfor å dele noen av mine favoritter med dere.

* Jeg er nødt til å følge dem, jeg er deres leder – Alexandre Ledru-Rollin
* Ingenting er noe man bør gjøre mye av – Johan Siebke
* I dag har vi alt – og det er også alt vi har – Ole Paus
* Det kreves mer tro å leve uten tro enn med
* Det er umulig for en optimist å bli behagelig overrasket
* Den medisinske forskningen har gjort så store fremskritt at det praktisk talt ikke finnes et friskt menneske lenger – Aldous Huxley
* Folk skyr ingen anstrengelser for å slippe å gjøre noe – Dan Brun
* Det er aldri tid til å gjøre jobben skikkelig, men alltid tid til å gjøre den om igjen – Meskinen
* Intet er umulig for den som ikke skal gjøre jobben selv – A. H. Weiler
* Hvis det er noe du vil ha gjort, spør en som har det travelt
* Skål for avholdssaken!
* Det er ikke noe galt i totalavhold, bare det ikke overdrives – fritt etter John Ciardi

Liverpool stars

I met Pepe Reina today. The Spanish goalkeeper for Liverpool FC was both friendly and fun to shake hands with. Also Jamie Carragher paid my note block a visit before rushing into a car at the Merseyside training facility.

I am in Liverpool. As a journalist. Covering the fullfilment of dreams from a young lad from Brøstadbotn – my home town. With his Liverpool-hooked family, the 11-year-old goalkeeper Sindre (yes, that is my name too), got to meet the player he one days want to outbeat: Reina. We also had a good look and great personalized tour of Anfield Road, the home stadium, from Brian Hall himself, an important midfielder for The Reds in the 60s and 70s. And we actually got to step out onto the very grass ground.. Sweet.

After shipping the story to Norway to be published in Troms Folkeblad tomorrow, we went out to eat at Jamie Carragher’s restaurant Cafe Sports with two of Liverpool Football Club’s biggest fans: Sam and Lisa, who helped sort this wonderful trip out with all their connections into the club.

Albeit being at work today and having a rush with finishing writing my story, I had a childlike enjoyment with meeting the players and visiting the gigantic stadium in Stanley park. And tomorrow Liverpool plays Hull at Anfield and we will watch it from VIP seats.

Albert Docks and the Beatles museums will also be paid a visit either tomorrow or Sunday. We return from Manchester on Monday.

You will never walk alone

E: Online clips 34

We have reached advent. Here are some fun clips, a couple of cool ones and one touching story.

Shoppings carts with wheels roll. These guys did not think too much about it.
http://www.break.com/index/massive-shopping-cart-fail-by-two-morons.html

Trigger Happy TV have tons of fun hidden camera ideas. Here are two of them: Job interview with animals and Secret agent in train. Or simply watch the best of season 1.

The Matrix ping pong became a hit long ago. This new contribution with a couple fighting across the table is another highlight from the Japanese TV show.

Australian Nick Vujicic is no oridinary preacher. Even without arms and legs, he can achieve heaps. See one of the presentations or visit his blog.

En moderne klagesalme

Min venninne Maia er midt oppe i eksamenslesinga, men ikke tapt bak noen bokpermer. For å få utløp for studiepresset, har hun rett og slett skrevet en klagesalme. Den lærer best, den som praktiserer er hennes motto. Salmen er tilgjengelig på nettsidene til Menighetsfakultet og hennes blog My Story.

Ateistforkynner ble Jesus-predikant

Historien om Ivar Fjeld utgjør to av sidene i det siste nummeret av Agenda 3:16. Nå er det et par uker siden bladet gikk i trykken, men aktualiteten og viktighetene faller ikke nevneverdig når vi er såpass tidsaktuelle til forskjell fra dagsaktuelle. Noen smakebiter ligger ute på nett.

Jeg har skrevet portrett om forlagssjefen i Luther forlag som brøt med protestantisme for å følge i Martin Luthers fotspor, Asle Dingstad. Ellers har jeg en Mali-sak om utvikling i god jord, og en reportasje fra kirkekafeen 22B som har vært med å redusere kriminaliteten ved Trondheim Torg kraftig.

Mest spennende i dette bladet var nok hovedsaken om politikk, skrevet av min kollega Olav Elgvin, som spør om kristne velgere trekker mer mot høyre.

Hamsun i ny ham

Det er interessant at en teaterforestilling i 2008 skulle være det som trigget meg som 26-åring til å begynne lese Hamsun. Hvilken inspirerende poesi der er å finne i Sult. Nå er det ikke slik at jeg på noen måte har mislikt verkene til en fjerdedel av Norges største litteraturskapere, jeg har bare aldri kommet i gang. Før premieren på Torshov teater i går.

Tre hovedpersoner, scenens eneste aktøre, tolket sammen bokens hovedkarakter alias Andreas Tangen. På den spartanske scenen kledde skuespillerne fortellingen for sinn og sjel. De gjenga de språklige gullårene, skildret ut- og innsiden av livet til en utfordret skribent, og uttrykte sulten og fattigdommens realiteter i Kristiania midtveis på 1800-tallet. Jeg blir sjelden rørt, og kanskje skyldtes det søvnunderskudd inneværende uke, men det ble pirket litt i hjerterota under forestillinga. Teater er intense saker.

Det kvinnelige bidraget i skuespillertrioen var Birgitte Larsen. Etter hvert som jeg blir bedre kjent med henne som privatperson, og har sett henne noen ganger i aksjon, merker jeg at det kan være vanskelig å se stykket for bare hennes rollefigur – på samme måte som skuespillere som Brad Pitt eller Aksel Hennie etter å ha sett dem i x antall spillefilmer. Likevel, Birgitte viste en bunnsolid gjennomføring med stor spennvidde i mimikk, lydnivå og karakterer. Det blir ekstra imponerende når man vet at hun fortsatt parallelt spiller i stykket Et Drömspel. En ting er å synge mye tekst, men å huske setning for setning, ord for ord, med så mange brudd og samkjøringer – er sterkt.

Les mer om teaterstykket på nrk.no eller se et innslag på Dagsrevyen.

X: In/Med på Max Manus!

My house mate Asbjørn, my good friend Kjetil and I will be a part of the movie Max Manus. The most recent trailer presents both Asbjørn (guy nr 2) and I (at the door) in a few-frame-long part of a assassination scene, conducted by seven nazi soliders; seven walker-ons. This produced a somewhat childlike excitement within.

---

En barnlig iver bredte seg da jeg midtveis i den siste traileren om Max Manus, dro kjensel på noe veldig kjent: meg selv. Den drøyt to minutter lange snutten har med en scene av tyske soldater springende inn ei dør og opp ei trapp for å utføre et attentat. Dette varer knapt et sekund på traileren, men var nok for oss som har vært med som statister til å gjenkjenne den. Jeg står og holder døra. Asbjørn Aas, min medboer, er den andre springeren i rekka. Kjetil Senum, min gode venn som også er blant de 7, vises ikke de få bildene. Men da traileren tar med bilder fra scenen, er det veldig stor sannsynlighet for at den vies litt mer plass i filmen.

Jeg og Kjetil var også norske offiserer i frigjøringsscenen helt til slutt. På traileren vises vi ei, men om de bruker flere klipp herfra, kan det jo tenkes :)

Barnlig, men gøy.

E: Happy travels – Ecua’pool

There is so much insight to gain from spending time in new places, with diverse people, with unfamiliar customs and different cultures. Within a week two fresh travel destinations have been set and almost scheduled.

1) Liverpool
Between December 11th and 15th I will be on the northwest coast of England in the docking city of Liverpool. More than being the home of the Beatles, it has Anfield Road – the home of the greatest soccer team in history. I am slightly biased, but many a person with an interest for the popular sport, would wanna go to see the Reds play. That I will do on Saturday the 13th: Liverpool versus Hull. The day before I will get to greet and meet some of the players – in person. Actually going to Livepool, has been a wish since childhood.

The reason is another Sindre from Brøstadbotn supporting Liverpool. The 11-year-old 6th-grader dreams of become a goalie for Liverpool. The bravery of sharing this ambition in front of the audience during Dyrøyseminaret 2008 (a small community-conference aiming to inspire, recruit and utilize the people and opportunities in less dense areas), winded up giving him a trip to Great Britain to meet some of his heroes in action.

See and read the story (in Norwegian) here.

I will be the journalist covering the journey, a very likable assignment.

2) Ecuador
A couple of weeks of February 2009 I will spend on the west coast of South America, in the land of Ecuador. I will get to refresh my Spanish and explore the tropical climate because of work. The trip will be as a journalist for Agenda 3:16 – the Christian monthly magazine for which I work.


Sweet

E: Through with this year’s Christmas shopping

It is nearly two months till Christmas is here. Christians speak about Jesus year round, but tend to lessen their religious devotion around the time of the event. The industries behind advertisement, travel and trade however, have start announcing the season long ago.

Christmas presents are a big deal for many a celebrator of the holy, silent night. But to actually purchase them is not something most people bring to their attention until right before kick off. Every year people seemed surprised and overwhelmed of how soon December 24th arrives. This causes lofts of stress and panic shopping the final hours before the unwrapping is to take place.

I am built structured, and catch myself thinking I am too organized at times. But sometimes it pays off. As for parcels for Christmas 2008, I am done. Everything is more or less set for the nearly 30 receivers. The list ain’t shorter than last year, I just like getting things out of the way. One of these years I will visit a shopping mall on the day before Christmas, go to a coffee shop, order something to drink and just sit down and enjoy the view. Being all relaxed when everyone around you ain’t, is a sensation of much relief.

How do I know what everyone wants? I don’t. But nor do most friends of mine when I asked them anyway. My circles of friends of family consist of people with more than enough. What they need, they have. Still, I love giving. Without sharing too much, I can say that I retrieve the parcels based on three keywords run by three principles:
a) Meaningful: Giving something that can help out someone less fortunate is of great importance.
b) Suitable: Even if people do not specifically share what they want, I try to give them items or experiences they may enjoy.
c) Fun: Surprises, foolishness and good laughs will never cease to be significant

To those of you not done: No rush and merry shopping!

Picture is taken from TreeFeathers Miniatures

Hverdagsspekulasjoner 7

Piratbuss?
Politiet ønsker bukt med piratdrosjenæringen. Regjeringen satser på samferdsel og miljø. Piratdrosjesjåførene ønsker å beholde inntektsgrunnlaget sitt. Og folk ønsker billig skyss hjem. Det opplagte kompromisset må jo være at noen lanserer piratbusser.

Syke hus
Med tanke på den velkomsten sykehusene gir, er det ikke så rart køene vokser: Uteområdet er ofte en eksosfylt parkeringsplass. Ved hovedinngangen står gjerne røykekomiteen med et fakkeltog av dampende sigarettglør. Og ved resepsjonen er det ikke uvanlig å finne en kiosk som selger fete pølsemenyer med tilhørende kaffe og hvetebakst. Belag deg på et langt besøk.

Kriminell integritet
Det er galt å bryte loven og stjele og slikt. Men har man først valgt en kriminell løpebane, irriterer det meg at noen ikke har noen respekt for yrkesgruppa. Skal du stjele en bil så får du gjøre det, og ikke bare skrape opp døra, knuse ruta og rive ut tenninga. Hvis du skal rane en bensinstasjon, må du i alle fall dekke deg såpass til at du ikke kan bli gjenkjent på 0,3 sekunder. For mitt vedkommende er det sykkelen som har blitt kødda med. Tre ganger har jeg kjøpt ny bakskjerm i år. Er det ikke et nederlag å vite at du ikke greide å få med deg sykkelen, eller i alle fall et hjul? Det toppet seg her om dagen da noen hadde tømt ut lufta av ventilen i et dekk for å få meg til å tro at jeg hadde punktert, for så å trille sykkelen hele veien hjem og bruke en god slump tid i kjelleren for å lokalisere et hull i slangen som ikke fantes. Jeg skal innrømme at jeg gikk fem på, men maken til lavmål for ikke å få med seg noe annet er det lenge siden jeg har sett.

Dyrøysk og begeistret

Tiårsjubileet er til ende. En ny oppsving er tilbakelagt. To dager for voksne og to for barn. Rekruttering, reiseliv og forskning. Fire døgn med optimisme, begeistring, pågangsmot og drømmer. Det sjette Dyrøyseminaret med like mange statsråder innom siden oppstarten i 1998. Små samfunn med skyhøye ambisjoner. Helt etter planen.

Min rolle var å oppdatere nettsidene underveis, for så å skrive et par artikler for Folkebladet: Dyrøysk begeistret og Tar leken på alvor. Det ble hektiske dager, men absolutt verdt strevet.

Min opplevelse ble allikevel ikke som tiltenkt. Den ble bedre. Det var noe helt ekstraordinært med atmosfæren og given blant folk jeg ikke har opplevd på lange tider. Et gyv for bygd og ja-tenkning, en inspirasjon på det å tørre og tro at kun fantasien vil sette grenser. Og jeg er ikke den som er kjent for å ta lett på vei.

I kjølvannet av dagene hjemme i Brøstadbotn, har det dukket opp noen bygderelaterte tanker.

* Bygder er mye mer oversiktelig og samlet enn en by. Det går faktisk an å endre holdninger. Det går faktisk an å utgjøre en forskjell.
* Å gjøre store ting er kanskje lettere på et mindre sted. Dermed kan gode krefter ofte utnyttes bedre i mindre fora.
* Man må aldri ta patent på godhet. At andre kan lære av noe godt som fungerer, er viktig å dele.
* Man kan ikke tenke suksess for å få suksess. Et konsept bør begynne på lokalplan for så, hvis det slår an, kunne tas videre.
* Mindre kompetente bedrifter kan noen gang utrette større bragder på mindre steder enn de beste bedriftene på de store. I alle fall i synlig målbarhet.
* Å flytte til bygd er langt fra utenkelig for min del. Ei heller det å flytte nordover. Å komme tilbake til Brøstadbotn ser jeg dog foreløpig ikke for meg. Ikke fordi jeg ikke trives der. Ikke fordi jeg ikke har folk der jeg liker. Men det er noe med å kjenne at man ikke vil tråkke i andres fotspor. Kanskje det er et forsinket opprør, og jeg er eldst i søskenflokken og vant med å gjøre en del ting først. Jeg digger for eksempel jobben min far har som prosjektkoordinator/leder i kommunen, men jeg ønsker ikke å kopiere han. Med store ambisjoner for et lite sted, er det viktig å kunne tenke nytt og annerledes – som kan være vanskelig på det stedet som kjennes mest stabilt i sitt indre med de folkene som er det tydeligste støttene man har i tilværelsen. Derfor har jeg en vei å gå.
* Det er så viktig å være med positive og optimistiske mennesker.
* Tro kan virkelig flytte fjell. Også den som ikke er av religiøs karakter.

E: Online clips 33

It has been a while since my last update, I know. There are so many experiences and impulses, tasks and activities, ideas and thoughts in my life these days that I still need some time to process them all. Not to mention actually writing them down. My diary has lots of empty spaces that need to be filled. I will fill you in gradually.

For now, I present to you some laughs from the wide web of the world. If you are a male good at gymnastics, this is a way to grab the attention – with a smile.

There are lots of things we never see or hear about. Sometimes you see what you see, but do not hear what you think you hear. For instance the actual singing of Britney Spears performing live without the playback.

Asian TV, Japan in particular, is great when it comes to reality and comedy. Here are some backstreet pranks.

Test your awareness. How many passes does the white team make?

If that did not work, how about imitating the flexibility of this guy?

Et liv i plast

Dette er tittelen på Personlig-saken om Herbert Waarum jeg skrev i siste nummeret av Agenda 3:16, nr 10/2008. En annen dreide seg om rus som utviklingshinder. Mye mer er å finne ved å bestille bladet. Blant annet en artikkel som setter søkelyset på eiendomssalg i Normisjon og hvordan man ikke nødvendigvis selger til høystbydende.

X: The Bible in a year/Et år med Bibelen

A few months into 2008, I started reading the Year-Bible. This is a book which has divided the entire Bible over 365 days. Every day is divided into four sections, with readings from The Old Testament, The New Testament, Psalms and Proverbs. I have read the entire New Testament through before, but never before all of the Old Testament.

There are no extra comments, reviews or other extras – just purely chunks of text. Two advantages with this book: 1) The reading of each day is set and has similar, managable lenghts. 2) The pages are without chapter and verse numbers. This increases the readability and flow. This generates many a discovery in my mind and a greater sense of coherence through the various chpaters and books.

After half a year with daily readings, I have faced a row of questions and ideas, from serious general matters, to more basic detail queries.

---

I vinter begynte jeg med Årsbibelen. Dette er en bok som har fordelt hele Bibelen over 365 dager. Jeg har lest alt i Det nye testamentet før og mye i det gamle, men aldri hele verket fra perm til perm. Hver dag er delt i fire deler med litt fra Det gamle testamentet, Det nye testamentet, Salmenes bok og Salomos ordspråk.

Det er ingen tilhørende kommentarer eller forklaringer – bare lengre tekstbolker fra Bibelen. Tre årsaker til å bruke en slik bok i stedet for Bibelen er for det første avmålte og bestemte leserstykker for hver dag. For det andre står teksten som vanlig brødtekst uten vers- og kapittelnummerering. Dette øker leservennligheten og tekstflyten. For det tredje gjør de relativt lange lesestykkene (cirka 10 minutter for dagen) gir nye oppdagelser og en størrelse opplevelse av helhet og sammenheng. Jeg lærer en god del, uten å få tilhørende undervisning.

Etter et halvt år i drift, har jeg notert en rekke spørsmål og tanker i møte med bibelteksten. Noen er store og seriøse spørsmål, men mange er små funderinger om detaljer, praksis og kuriøse spørsmål.

Noen vilkårlige eksempler på spørsmål:

* I mosebøkene nevnes delfinnskinn støtt og stadig, både som gaver og til gudshus. Hvor fikk de delfinskinn fra?
* Ved Babels tårn mente Gud at ingenting var umulig for folk så lenge de snakket ett språk. Hva bekymret han seg for?
* Hvordan kaster man lodd?
* Ble det skapt flere folk etter syndefloden eller var det bare innalv?
* Matt 5: Er det hierarki blant mennesker i himmelen? og (Matt 19) Blir disiplene dommere der?
* Hva betyr Sela (som nevnes i salmene til stadighet)
* Israel blir i hele GT straffet av Gud for å vende seg bort fra han. I dag hører jeg ikke om kristne (i Norge i alle fall) som argumenterer slik for å forklare hvorfor det ikke bare er velstand øst i Middelhavet.
Min onkel Torkild (pastor i Messiaskirken og tidligere misjonær i Isreal) forteller at i Norge er folk enten sionister, som følger jødene i tykt og tynt. Ellers er man uinteressert i land – at landet Israel er av liten betydning. I Israel finnes det derimot messianske jøder som ytrer en slik tanke – og at om ikke jødene velger å ta imot Jesus, vil de nok en gang måtte forlate landet.
Dette blir ekstra spesielt når enkelte liberale teologer mener det er flere veier til frelse og dermed tenker de fromme jødene kan gå fri. Videre er det en viss aksept blant sterke Israel-tilhengere om at jødene kommer i en slags unntakskvote der det nok går dem godt – selv om de ikke tar imot Jesus. Paulus var jo veldig tydelig på at det ikke er helt slik.

E: Normisjon web launch

At noon today, Normisjon, launched their brand new web page. The result can be viewed at www.normisjon.no. A new web site is anything but rare on the internet. That a mission organization renovates its site is rare, but happens. That it is the Norwegian organization owning the magazine I work for (Agenda 3:16), is news.

What makes this special to me is that I had very much to do with constructing the pages at Normisjon’s domain. Up til August I have had a tiny extra work post devoted to the web for the organization. During a time of research, I prompted renewing the website. And when the request was granted, I became in charge. I have not been alone, and the programming and visual result is entirely done by the two good lads in Tyde. But the idea with the map, and much of the structure, functionality and the selection of contents are much my work.

The previous, lame version is taken offline so that a comparison is no longer possible online. Have a few clicks and tell me what you think.

Blodig teater

Siden 11. september har Løytnanten fra Inishmore blitt utspilt i Det norske teater. Hovedpersonen Padraic, en nordirsk katteeier, torturist, leder for en utbrytergruppe av IRA, spilles av Torbjørn Eriksen (bildene) – samboeren til min kjærestes søster Birgitte. Dramaet skrevet av Martin McDonagh er en satire, et småsarkastisk oppgjør med voldens herjinger og paramilitære opprør. I tillegg, og nok årsaken til at oppmerksomheten har vært så stor, er at det er et av de mest voldelig og blodige teaterstykkene vist på en norsk scene. Skuespillerne sklir bokstavelig talt etter hvert rundt i fiktivt blod og innvoller. Intensiteten var ekstra sterk og spesialeffektene nyskapende. Stykket har undertittelen en grufull komedie, og det paradoksale kombinasjonen med vold og humor kommer tydelig frem.

Diskusjonen og tankespinnet rundt ”gladvolden” og det groteske ble igangsatt allerede to timer før oppsettet, i debattforumet Baksnakk. Her slo det meg at skuespillere ikke nødvendigvis har et ansvar for å tenke på eller vurdere budskapet og effekten av hva de selv spiller ut. Deres jobb er å gjennomføre et skuespill. En kanskje drøy parallell er soldater i krig. Men her kan man ikke skylde på at offiseren sa sånn og sånn. I rollen som ansatt eller barn kan man også finne på et og annet uten nødvendigvis å forholde seg kritisk til konsekvensen av ens handlinger. Ikke at det nødvendigvis må være et mål. Jeg bare tenker høyt.

Den voldelige underholdning presenteres i en absurditet som er med på å gjøre volden uvirkelig. Relativ. Og vold presenteres ofte gjennom slapstick-humor, overdrivelser og ved uhell. I gladvold-sjangeren er det utvalgte, typiske offerrollefigurer, stick figures, som volden går utover og dermed ufarliggjøres gjennom. Medievold generelt er med på å danne en apati og nummenhet for å reagere på det voldelige. Og i dette stykket er mengden gørr og blod så stor at det formelig flommer over og dermed relativiseres.

En parallell teori fra virkeligheten er jo at humor benyttes som forsvarsmekanisme og/eller balanse mot alle inntrykk som volden er med å skape. Men en tanke som slo meg underveis var om latteren er en nødvendig reaksjon på humoren i volden. For man må ikke le når man forstår poenget - hvis man ikke synes ting er morsomt.

Selve stykket syntes jeg brukbart godt om. Tobjørn gjord en sterk figur i hans rolle som Padraic og klarte balansegangen mellom gøy, gal og voldelig. Men i andre deler av stykket syntes jeg en del av den absurde humoren ble mer latterlig enn lattermild. Særlig de delene som i svært liten grad ivaretok voldens mer alvorlige undertoner.

Web-TV-søster

Min søster Ingvild var i Oslo i helga med sin mann og min svigerbror Kim. De bor i Tromsø og her har hun begynt jobben som ungdomssekretær i Tromsø kommune. I forbindelse med en fersk konferanse ble hun intervjuet for Nordlys’ web-tv, som også ble vist på TV Tromsø.

Se innslaget her. Intervjuet med min søster begynner etter 8,5 minutt og varer i cirka fire. Reporteren er ikke superforberedt, men min søster klarer seg bra synes jeg. En søster til å være stolt av.

NB: Hennes Brøstadbotn-dialekt har islett av å ha bodd i Tromsø en tid :)

Positiv uvitenhet

Det er godt å vite, reklamerer Aftenposten med. Og de har rett. Regelen om at det man ikke vet har man ikke vondt av er ikke direkte gal, men moralsk sett kanskje ikke helt riktig heller. Jeg verdsetter ærlighet og åpenhet veldig høyt. Er det hendelser eller meninger som angår meg, vil jeg vite hva det er. Uansett om det er positivt eller negativt, er de en del av bildet. I ekstreme tilfeller, for eksempel forsvinningssaker, er det bedre å vite at en sønn eller datter er død enn å leve i uvisshet resten av livet. Håp er viktig, men ikke når sannheten er etablert.

MEN det finnes unntak. Gode unntak. Herlige unntak. Overraskelsesfester, spontanbesøk eller uventede gaver, kort eller brev. Og så er det disse fine planlagte pakkene, kveldene eller turene man ikke får tilgang på før ting faktisk utspiller seg. Arrangøren vet. Deltakeren vet ikke. Konseptet kan omtales som blåtur. Oppleggene hentes absolutt ikke ut av det blå, men regien er himmelvidt unna den opplevelende halvdel. Ettersom mye av godopplevelsen med en aktivitet ligger i det å glede seg, er det forståelig å innvende at hemmelighetskremmerier kan frata noe av effekten. Jeg mener også man bør si i fra på forhånd, men da kun fortelle om at det blir blåtur og ikke noe mer. Dermed får forventningene en dobbel effekt ved å at man vet det kommer noe godt, men må leve i spenning om hva det er man venter på.

Mer av slik positiv uvitenhet har Norge godt av. Blåmandag klinger dårlig norske ører, men blåonsdag eller blåfredag bør det absolutt satses mer på.

Menighetsshopping og sånn

Agenda 3:16 nummer 9, 2008, kom i posten til abonnentene i dag.

Jeg skrev blant annet hovedsaken som omhandlet menighetsshopping. Les starten av hovedartikkelen her.

Ellers komponerte jeg en tekst om musikkterapi, inspirert av min kjærestes fagfelt, viet tre sider til misjonærparet som ga kasonkéfolket eget skriftspråk, og to sider til Oslos nye sjelesorgsenter.

Se alle smakebitene, eller prøv to nummer av Norges største kristne månedsmagasin gratis.

E: Impression first

One thing is who I am. Another is who I think I am. A third is what others perceive me to be. For some time I have given the first impression a fair bit of thought. What am I like for people I have not met before? What vibes do I send? One should not base a person characteristic on the immediate, but I often meet people I have not met before, which may be the only meet I get with someone. In the aftermath this is really material for insight and reflection.

Many a time I consider asking someone to evaluate me based on my appearance – as the very first thing I say. Or have someone else ask to do so. Because as soon as one starts talking and sharing, the impressions is shaped by the information you provide. So the less data, the better – at least if the impression is to be based on appearance. What type of person do I appear to be for those who do not know? Where do I look as if I am from? What character, job, interest, relational status, faith do I appear to possess? Such questions I find most fascinating for which to retrieve answers.

During an open house type of party Saturday, a volleyball friend I have known since I came to Oslo shared his recollection of his first impression of me. He remembered it distinctly, particularly because it was completely wrong. With my serious anatomy, short hair, concentrated mood (we met at volleyball practice where I needed to establish my skill level), and telling him I did martial art (I did tae kwon do for that year only) – he thought of me as a cocky, semi-violent, arrogant guy. Another friend, who joined the discussion, thought of me as a very bright young fellow using all these hard words. This was hilarious to be told now, but at the same time a reminder of the need be aware of what we say and do – especially when you meet someone for the first time.

On the flipside, time and numerous meetings are not required to get an understanding and idea about who someone is. I believe one can get the gist of person within few minutes of chatting. We are all tuned into a certain type of frequency, which I believe will match the person you meet in a certain way – from day one. One can strengthen that bound, but I believe it wont change much. See a related entry on friendship connections.

In general however, I believe in being oneself – any time, anywhere. That is what we do best and the only way things can work in the long run.

Feel free to share your first impression of me :)

E: Online clips 32

If you are ever to ice bathe, not too bad an experience in itself actually, please check the actual ice before jumping in.

I just viewed a lovely compilation of bad days at the office. Have a look. Or, if you are more into creative suggestion with too much time on your hands, try the telephone piano.

Models also work, and work hard. It is a tough profession, which tends to be looked down upon. No good. But, when things accidently slip up on the catwalk from time to time, it is hard not to smile.

Being a baby can also be hard, at least if the shaver works as good as this ad says it does. Have a look at the Fight for kisses.

I finish this entry of online goodies with a Norwegian parody of holidaying in the area around the Mediterranean Sea – also known as Syden (you must understand Norwegian language and culture to get this one).

Drømmeteater

18:00 var premieren på Et drömspel av August Strindberg i Torshov teater (Soria Moria). Hovedpersonen, i rollen som gudedatter som kom til jorden for å se hvordan mennesker har det, var Birgitte Larsen.

At den mest sentrale skuespilleren er noen jeg har møtt og har et forhold til, gjorde det ekstra spesielt. Birgitte vant Hedda-prisen i fjor for beste kvinnelige hovedrolle, da som Laura i "Glassmenasjeriet" (se bildet). Hun har også vært med i filmer som Den brysomme mannen. Det er litt moro å tenke på hvilken arbeidsgruppe Birgitte omgås i jobbsammheng. Men når alt kommer til alt, er det aller fleste av oss ordinære mennesker med vaner, fakter, interesser og behov som alle andre, og en større eller mindre kjendisfaktor endrer ikke (nødvendigvis) på dette.

1,5 time med sterke skuespillerpresentasjoner på nært hold, da teateret (fysisk) ikke er det aller største, ga en god opplevelse og satte tankene i spinn. På samme måte som et maleri kan virke mer levende enn et autentisk fotografi, opplever jeg at teateret løfter opplevelsen flere hakk fra et filmlerret.

Her er bolk observasjoner jeg fikk ut av handlingen/budskapet:
• Det er tøft å være menneske, og sett utenfra kan man synes synd på oss.
• Mye godhet er forgjengelig og oppleves sjeldent ribbet for samvittighetskvaler, dårlige hensikter og pliktløp. Generelt opplevde jeg Strindbergs menneskesyn noe og opplevlsen av tilværelsen som vel dyster.
• Svaret på hvordan finne håp og det gode, ligger i oss selv. Å klage på alt og alle andre har lite for seg.
• Folk flest er inneforstått med at det må være noe gudestyrt i denne verdenen

Hjem til nasjonal lokalsuksess

Det sjette Dyrøyseminaret finner sted midtveis i oktober. Kommunesenteret Brøstadbotn, mitt hjemsted, vil 14.-16. samle dyktige innleggsholdere, interesserte og interessante gjester og en god skokk av lokalbefolkningen til et nytt kapittel i en seminarrekke om hvordan lokalsamfunn ikke behøver la seg affisere av størrelsen – så lenge man tør, vil og kan.

Ordfører og rådmann beskriver det slik: ”Seminaret er en etablert og vel ansett møteplass for alle som er opptatt av småkommuner- og småsamfunnenes mange ubrukte muligheter.”

Årets tema er rekruttering, reiseliv og barn. En av profilene er kommunal- og regionalminister Magnhild Meltveit Kleppa. Prosjektleder er min far. Undertegnede er hyret inn som journalist til å dekke begivenheten.

Troms Folkeblad, lokalavisa for Midt-Troms regionen, har hatt mange lovord om seminaret opp gjennom årene. I år er ikke ett unntak, både i artikkelform og på lederplass.

Les alt om Dyrøyseminaret 2008 her.

Jeg gleder meg.

E: Divine drip 18

I have been thinking a lot about church shopping lately. In spite having been a confident Christian for the longest time, having been in Oslo for a total of 4,5 years and been in chrurch more or less every Sunday most my life, I have not properly settled in any congregation. This sucks, and I am most keen to devote myself in one church anytime soon. This I want to do with my precious girlfriend, and we are in the process of settling. Being a Christian involves fellowship with other siblings in Christ.

Now for some divine words of wisdom based on devotionals from PurposeDrivenLife.com:

Broken down, Christianity has little to do with religion, politics or culture. It is all about Jesus. So many filter-like aspects and human-built aspects interfere with the actual human being, the man Christ, who teaches and does marvellous things.

Everyone needs God, also those who believe they don’t. That is my take, based on the Bible. But the way of getting close to Him is by wanting to. God leaves you be, if the urge is not there.

The world is not wrong, it is lost. The danger of judging people and places can result in the following notion of what Christians are trying to convey: "We really don’t like you unless you see things the way we do". This is so wrong.

E: Summer jam

Traffic jam is congested. Jam out of berries is sweet. Jamming is inspirational. That is my summer for you.

Since end of June I have done everything but properly disconnecting and relaxing – which I aimed to do. Thus, I find it a bit comforting when students are returning to schools and universities these days – as I have been working most of the summer anyway.

But I have recreated and am sincerly a happy camper. A recap of the summer months shows four weddings, a week in the Czech republic, a weekend in Kristiansand/Vennesla (with my buddy Kjetil), and a 10-year class reunion from grade school. With only three weeks away from work, there have been many days of working as well.

The weddings were for my cousin Norvald in Bodø (north), for one of my closest friends, Sathees, in Bergen (west), a great friend, Camilla (see pic), at Senja (north) and another cousin, Børre (see pic), in Skøelv (north). In addition to making three trips up north and one to the west of Norway, I contributed in all of them: photographer, best man, toastmaster and photographer once again. I have spent a great amount of time working for other’s weddings this year. But this is not business. In these incidents time is not money. Time is decication, devotion and work worthwhile doing for a good cause on very important days for very important people – to me.

Volleyball practice started just last week. I really enjoy being back inside with my teammates, the ball and the intensitity. It is also fun being back as a coach. The try outs for my team, division one, will be tougher than ever – as there are a bunch of elite players trying out this season.

Silas, my awesome nephew, has already become two monhts old. He has gained a great arsenal of gestures and faces, and is a cool dude to meet – along with his parents; my brother and sister-in-law. I have also run into my best friend, Thor-Oskar, a few times in Oslo lately.

Work is also an interesting place to be. I am motivated and energetic, and find meeting people, being creative, taking pictures and composing text as challenging and rewarding tasks to do. Basically, life is good.

Smaker av nr 8

Et nytt Agenda 3:16, nr 8/2008, kom fra trykkeriet på tirsdag. Nå skal abonnenetene også ha fått bladet i posten. For deg som ønsker et lite innblikk, og eventuelt vurdere på å bli abonnent og/eller teste to nummer gratis, har jeg lenket til smaksprøvene fra mine stykker i bladet under.

Fra hovedsaken om ansvar for skaperverket, miljø og slikt, skrev jeg blant annet
Hvor grønn skal kirken bli?

Livspuls denne gangen, Gir misjonærene nytt mot, handler om psykiske lidelser med å jobbe (som misjonær) i utlandet.

Harald Tunheim er en av verdens fremste hundekjørere, men hadde aldri hatt hund før han var 28 år gammel. Les om Det glade hundeliv.

Helt mot normalt

Det siste jeg vil bli er normal. Ingen er helt like, og dermed kan man ikke normalisere noe norm. Likevel prøver man. Det jobbes og slites mot å følge konvensjoner for det postmoderne samfunnets driv mot det normale vellykkede. Det å klatre på karrierestigen, det å bruke arbeidsdag ut og inn på det, det å skulle være opptatt og aktiv til alle døgnets tider. Rett og slett å bruke masser av energi og krefter på jobb og penger for å kunne ta de kjærkomne pausene og øyeblikkene for å koble ut og såkalt nyte livet. Disse tingene man egentlig kunne gjøre flere ganger ukentlig – om man ikke hadde vært så opptatt av å jobbe for det. Livsnyting via karriere er egentlig en altfor lang omvei.

Rar er meg et herlig kompliment. Om spørsmålene jeg stiller beskrives som merkelige, uventede eller spesielle er jeg fornøyd. Jeg er drittlei konvensjoner for konvensjoners skyld. Og mye av det svadaet som formidles i bli-kjent eller tørr-prat konversasjoner er i stor grad bortkastset tid. I alle fall før man kjenner til en persons brann, iver, motivasjon, driv og bakgrunn etc. Meningen med livet er viktig å spørre om. Og har ikke samtalepartneren tenkt gjennom det før, er det sannelig på tide, tenker jeg. I alle fall en interessant tankejobb. For hvor gøy er det EGENTLIG å bare hoste opp gjennomtenkte fraser og setninger hvor man ikke utfordres overhode? Først når jeg får stadfestet en persons plattform i livet, gir de mer overfladiske fakta mer mening.

Jeg digger psykisk utviklingshemmede. Det er selvsagt et veldig spenn i psykiske lidelser og utfordringer, men de fleste jeg har møtt på, det være seg autister eller personer med downs syndrom er de herligste vesenene man kjenner til. Den ektheten og den energien de formidler, rippet for konvensjonelle hensyn og innpakkede meninger, er skikkelig befriende og givende. Et annet eksempel er folk med ADHD. De har blitt stilt en diagnose og kan ha bruk for tilrettelagt arbeidssituasjon eller undervisning. Men den given og gløden disse menneskene representerer, den aktive, utadgående og igangsettene funksjonen de kan formidle og tilføre blir i altfor stor grad hysjet ned.

Mangfold er topp. Ingen er vi ”normale” og som sagt ønsker jeg heller ikke å prøve å bli det. Jeg vil være meg selv fullt og helt med de fakter, meninger, personlighet og vaner jeg har. Jeg ønsker å tenke fritt og handle etter slik jeg er skrudd sammen, ikke litt et tidvis skrudd prestasjonssamfunn forventer. En tilbakevendende karakteristikk for et kjæresteforhold eller vennskap man liker er ofte dette med at man kan være seg selv. Slappe av. Ikke gjøre seg til. Jeg er best til å være meg selv, som du er best til å være deg. Og glem ikke det som gjør at du skiller deg ut. Det er ikke unormaliteter, men unikheter.

Ha en uforfalsket dag!

Rød lykke

I stedet for en ravende entusiasme, et euforisk kick, kjente jeg mer på ærbødighet og velvære. Etter å ha fulgt de røde siden 1989, fikk jeg endelig se Liverpool spille i levende live. Det var noe nostalgisk over det hele. Jeg ble litt fortapt i hendelsen i seg selv, og brydde meg ikke så hardt om aktivitetene til folk rundt meg eller utfallet av kampen.

Livepool vant 4-1 oppskriftsmessig, selv om de endte opp med et lag bestående primært av b-spillere. Men med til Norge og brukt på banen var både Torres, Alonso, Hyypiä, Kuyt, Carragher og Gerrard. Det er litt kult å ha sett gutta på ordentlig.

Massesuggesjon-opplevelsen tok ikke helt av med mitt begrensede engasjement for den hvite lærkula. Noe skyltes nok at jeg kom, satt og gikk alene, tross for de 25.376 andre menneskene på Ullevål stadion. Min seksjon bestod heller ikke av de mest harniske supporterne. Men det var jubel, jeg hevet skjerfet og var med på de stående ovasjonene for alt fra bytter til skåringer. For det er i stor grad publikum som utgjør forskjellen, stemningen, på å sitte hjemme på sofaen og få servert alle de gode bildene og reprisene til forskjell fra å sitte på eller stå ved et lite vippbart plastsete mange meter unna banen.

For de stakkars vaktene som må sitte med ryggen til kampen for å passe på, kan de egentlig lett studere kampbildet basert på publikums ekspressive gester og (u)lyder.

Liverpool er stort i Norge. Det er litt spesielt å være til stede på en utsolgt hjemmekamp der bortelaget har minst ¾ av supporterne, eller at en treningskamp faktisk selger ut på Norges største fotballstadion.

Kampen tilførte også opplevelser av sportslig verdi. Fotball er så mye mer enn 22 mann springende etter en ball, men heller to sett atleter som har en enorm kondisjon, presisjon og ballbesittelse.

Bildet er hentet fra Dagbladet.no

E: Czeching out

The abroad part of my broad range of summer activities has come to an end. From Friday till today (Thursday), the Czech Republic has been ridden by two best friend: Thor-Oskar and I. 10 years since we explored England through STS language course in Bournemouth, we once again left Norway together. The most important part of the journey, was traveling with him.

Most countries in the same region look alike. So do people. Still the differences which are fun revealing. Furthermore, my experience is that after paying a new country a visit, I see memories, life and images when looking at the map – rather than the somewhat dull green, brown and blue areas on the map. The Czech Republic has many cities with a dense concentration of stylish old Middle Age and Baroque buildings. Yet, there are (possibly due to an ignorant lack of background reasearch and history) not all that many must-see-unique-sites or particular famous museums or galliries needing to be paid a visit. I do not drink, but could observe that beer is cheaper than bottled water or soda. There are policemen in certain areas hired to control traffic lights manually in major intersections. School children spend time learning dancing in school. It is a long time since I needed more German than Enlighs to communicate with people (if not in in Germany). And marionette puppets are popular – and its theatre rocks :)

The weather has been wet and somewhat cool, but rather chilly than overheated. This allowed us to walk and cycle about the central European state. Observe a brief synopsis of the stay:
1) Praha (Sightseeing)
2) Kutná Hora (including the Sedlec Ossuary)
3) Liberec (visiting my friend Luke with girlfriend Claudia)
4) Vlachrabi (downhill mountain biking)
5) České Budějovice (walking around)
6) Český Krumlov (pictureqsque pearl)
7) Praha (pool, marionette puppet theatre)

Albeit being loaded with activities. I believe I probably think slightly less on activity-dense excursions. This, I believe is due to the amount of impressions in need of processing – which has to be delayed till later. It is similar to shooting a multiple photo series. You need to stop shooting to view, and even then it takes a little bit of time for the pictures to be accessible on the screen.

What can a week do to one’s life? Fairly little or quite a lot. I do not recall all working weeks the last couple of months, but it I would need a fairly solid knock on my head to wash this voyage out of my memory. We had a great week with new wisdom, thoughts, laughs and experiences.

Tomorrow I am off again for the weekend – this time to visit my friend Kjetil in his natural environment around Vennesla (close to Kristiansand) down south.

E: Fun list of annoyance

A follow up on the ”things to do when bored”. Here is a list of 25 ways to annoy someone. I do not enourage or wish to move people to annoy others, but appreciate a good laugh – at least by the thought of conducting these.

1. Sing the Batman theme incessantly.
2. Specify that your drive-through order is "to go."
3. Learn Morse code, and have conversations with friends in public
consisting entirely of "Beeeep Bip Bip Beeeep Bip..."
4. Push all the flat Lego pieces together tightly.
5. Stomp on little plastic ketchup packets.
6. Name your dog "Dog."
7. Claim that you must always wear a bicycle helmet as part of your "astronaut training."
8. Follow a few paces behind someone, spraying everything they touch with a can of Lysol.
9. Signal that a conversation is over by clamping your hands over your ears.
10. Staple papers in the middle of the page.
11. Produce a rental video consisting entirely of dire FBI copyright warnings.
12. Honk and wave to strangers.
13. ONLY TYPE IN UPPERCASE.
14. dont use any punctuation either
15. Pay for your dinner with pennies.
16. Tie jingle bells to all your clothes.
17. Repeat everything someone says, as a question.
19. Repeat the following conversation a dozen times: "Do you hear that?" "What?" "Never mind, it's gone now."
20. Leave tips in Bolivian currency.
21. Lie obviously about trivial things such as the time of day.
22. Go to a poetry recital and ask why each poem doesn't rhyme.
23. Chew on pens that you've borrowed.
24. Sing along at the opera.
25. Select the same song on the jukebox fifty times.

Like the previous entry, I got the list of an internet site – this time Everything Under The Moon.

E: Wedding spree

This summer I was invited to six weddings, four of which I have RSVP-ed ”attending”.

On June 28th, the Saturday after my last day of work before summer holiday, I participated at my cousin’s wedding in Meløy (close to the city of Bodø, North of Norway) as photographer. There is something special about these kinds of festivities, particularly when you are related or close to the husband and/or wife: The sacred ceremony, the wedded excitement, the great food, the fun and thorough entertainment, the stunning scenic surroundings and the joy of observing the positive atmosphere in all of it.

From Tuesday through till today I have hung out in Bergen preparing for yesterday’s big day for Sathees – for whom I was the best man. Accommodated in the spacey house of his family-in-law together with a handful of friends of his (and mine), I have had an intense, but very rewarding week. Most of all because of the appreciation and gratitude shown by the fresh husband. This was my first time in a Catholic church ceremony and a the first time in a Tamil (style) wedding, with all its fascinating inputs. The dancing, food and display of big family community were lovely contributions.

Wednesday was the bachelor party with a trial about his wife-to-be and various tests at a local shopping mall (Lagunen): being a TV-reporter, helping shoppers with their bags and draw portraits. Later we played paintball and thereafter recorded a self-composed song in a music studio. All was conducted while he was dressed in a semi batman outfit. Everything was taped and shown in the wedding. In spite a bit of nerves and hesitation from the groom, he followed through on everything and really enjoyed himself. We all have some good laughs together, rather than us laughing at him.

Another highlight of the week was once hanging out with Sathees friends, many of whom are friends of mine too from the good old high school days. It felt like a small reunion.

Weddings are awesome. I sure gain lots of experience I can apply when I get married myself one of these years :)

X: 10 year reunion / Klassegjenforening

10 years ago class of ’98 left grade school at Elvetun in Brøstadbotn. This was thoroughly marked with a reunion party Saturday. Out of the 19 graduating students then, an impressive 13 came for the celebration. Two have passed away since 1998 (Rest in peace), and the remaing four had valid reasons for absence. Additionally, of our main teachers came by.


While walking down a nice memory lane, a tasty barbeque came about, old pictures were projected and rewarding conversations held. The midnight sun does not set, and the happening did not cease until way into Sunday. I had a great time.

It became very clear to me how neither class room, the school building, the curriculum nor the diploma make up a class. It is the students. This was not a random gathering of young peers. This was a unity. The class of 1998.

---

I år er det 10 år siden mitt årskull steg ut av grunnskolen. For elevene fra Elvetun skole i Brøstadbotn ble dette markert med en real gjenforeningsfest lørdag. Vi var 19 som mottok vitnemål i 1998. Siden den gang har majoriteten flyttet ut av kommunen, mens to av guttene, Steffen (2001) og Kristell (2007) har gått bort (Fred være med dem). Dermed var det imponerende med at hele 13 av elevene hadde anledning og lyst til å møte opp. I tillegg kom tre av lærerne våre innom.

I båthavna med brufoten, i lokalet ”Bølgen”, oppstod god stemning mens smakende grillmat ble tilberedt, fine minner fremkalt, gamle bilder fremvist på pc-skjerm og flotte samtaler åpnet. Jeg var litt spent på hvordan det skulle bli før ankomst, men koste meg i store doser. Midnattsola går ikke ned, og forsamlingen holdt det gående godt inn i søndagen. Det ble veldig klart for meg hvordan verken klasserom, skolebygg, pensum eller vitnemål utgjør en klasse. Det er elevene, det er oss. Det var ikke nødvendig med fine taler eller masser av program. Den feststemte gjengen var mer enn en gruppe tilfeldig jevnaldrende. Det var en enhet. En klasse. Vår klasse.

E: Things to do when bored

This is a selection from a list made by Urban75.org. Ironically I am posting this because I have too much to do right now to properly discuss my recent days of insights and revelations – AND because I found the list somewhat funny. Making lists in general are, I find, and can spark creativity. This list however, encourages timewasting rather than efficiency.

• Blink wildly and then close your eyes really tight for an interesting light show
• See how long you can hold a note or noise.
• Try to not think about penguins
• Pretend you're a robot
• Scratch yourself
• Repeat the same word over and over until it loses its meaning
• Pretend to be a car
• Stand by an electric door to a bank or something and make that silly "Scccccccchwop" sound.
• Look at something for awhile, shut eyes, study after image
• Make a low buzzing noise
• See what's in your neighbour's rubbish/trash
• Watch TV, repeat everything said in Italian accent
• Step off a curb with eyes shut, imagine it's a cliff
• Burn things with a magnifying glass
• Have a water gargling contest
• Stare at the back of someone's head until they turn around (This works on the "I have the feeling I'm being watched" principle. Conduct an experiment-does this really work?)
• Have a "Who is less competitive" competition
wonder (Trying to win at this will make you lose. Trying to lose makes you win which makes you lose. Not trying at all makes you lose which makes you win which makes you lose.
• Pick up a dog so it can see things from your point of view
• Pull out a hair, stick in someone's ear (Best done to sleeping people)
• Pour water in hand, make sneeze noise, throw water on back of person's neck
• Mow your lawn with scissors.
• Sit in your front yard pointing a hair dryer at passing cars to see if they slow down.

E: Online clips 31

Watch how an excellent performance of playing Super Mario Bros matches amazingly well with some Asian children hit song.

Have you ever seen ladder racing? Well, here is your chance.

I am fascinated how there is composed so many new songs all the time, simultaneously, by different artist all around the world. Sometimes, however, one cannot avoid bits of recycling. Some claim there is nothing but reusing happening today. Here is a an example of how six songs collide.

I miss Taco Bell, a Mexican fast food chain in the US. I also enjoy rap and originality. I present to you a mixture of all three.

Finally, a Norwegian soft news story. The senior high school year in Norway, before graduating (May 1-17), we celebrate, dress up in similar clothing matching the type of high school branch chosen, and go wild through a concept named ”russ”. This is said to be fairly unique for our northern country. Anyway, in the bigger cities you have vast parties where seniors from around the place can bring their customized cars, vans or busses with their own design, colors and music sound systems. Certain people (from Asker) chip in about 8000 dollars all in all. The richest kids (Bærum) display a 300,000 dollar bus. Way overkill. Insane.

Agenda-sommer

Månedsmagasinet Agenda 3:16 kommer ut 11 ganger i året. Sommernummeret er nemlig et dobbeltnummer, Nr 6/7, som er 84 sider – i motsetning til de vanlige 60. Hovedsaken og det geniale forsidebildet er hentet fra et syekehus i Nepal.

Mine bidrag som gjengis på nettsiden er

Store grupper over lave terskler

Noe er på gang i Alta

og

Unge døråpnere


God prøvelesning!

PS: Visste du at det bare koster 29 kroner per måned å prøve Agenda 3:16 et år. Det like mye som en liter melk og et brød. Dette er selvsagt ren folkeinformasjon og ingen form for snikreklame.

Sverige-Norge teorier fra en svenske

I Norge er vi lidenskaplig opptatt av å disse svenskene med anledning. Selv har jeg svært gode relasjoner til söta bror og anser svensker som veldig oppegående og kule, men kunne ikke dy meg for å le da jeg så den siste Lotto-reklamen på TV.

Jeg valgte også å sende den til Gustaf Andersson, den superkule svensken som skal gifte seg med min gode venn Camilla første helga i august. Her skal jeg være värd (svensk utgave av toastmaster) sammen med Gustafs bror Emil.

Uansett, Gustafs respons på min morsomhet var så bra og fascinerende at jeg ba om lov til å gjengi den (i sin helhet) her i min blogg. Dette fikk jeg lov til. Dette er nok første gang jeg har en slags gjesteskribent. Veldig stas. Les, lær og tenk.

Ja, den var kul... Men kanske du ler mer än mig? Jag har en teori. Hör här:

Det verkar som om fler norrmän överlag är mer förtjusta att skämta om Sverige än tvärtom?? Norrmän tänker oftare på Sverige, än vad svenskarna tänker på Norge, om man säger.

Norge har ju bara hav västerut, och gränsen till Finland är för de flesta norrmän långt borta, och gränsen mot Ryssland är så liten, och ännu längre borta för Ole Norrman. ALLTSÅ är Sverige den stora (dubbel befolkning i jämförelse) och närmast enda grannen till Norge. Det verkar som på mig att norrmäns relation till Sverige och svenskarna är otroligt mycket större än tvärtom. Om man ska vara helt ärlig, alltså.

-Det är få norrmän som aldrig har varit i Sverige.
-Alla har åtminstone sett svensk TV, eller hur?
-Det finns mycket svensk arbetskraft inom många olika sektorer, i Norge.

Sverige har inte Norge i fokus, alls lika mycket som tvärtom.
Sverige har tre grannländer, som alla är lika levande. Eller kanske är Norge den minst levande grannen i Sverige? Jag vet inte...

Sverige har en högst levande granne i öst; Finland. -Finländarna är den största invandrargruppen i Sverige, och det vill inte säga lite (om man nu ska jämföra antalet invandrare man tar emot i Sverige i jämförelse med sina grannländer...). Många talar också finska.

Många svenskar har antingen besökt Danmark, eller rest igenom Danmark på väg ut i Europa. Idag sitter Sverige och Danmark ihop med en bro.
Och så Sveriges relation till Norge. OM man ska resa någonstans i världen, så måste man aldrig åka via Norge. Kommer man till Norge, så kommer man dit, eftersom det var destinationen för resan.

Som barn minns jag tre-fyra program från Norge. -Fleksnes, Fredrikssons fabrik, och Bröderna Dahl, tror jag det hette. Du kan helt säkert räkna många fler, svenska.
Som barn var jag aldrig i Norge. 1996 var jag första gången här, och då var jag i Oslo + Hamar (Hedmarkstoppens folkhögskole) och sjöng med PK-Gospel, från min kyrka hemma. 2:a gången jag var i Norge, var på semester i Narvik 2000, med en kompis (2 dagar).
Sen finns det ju knappt arbetskraft i Sverige, som kommer från Norge. Någon gång då och då möter man folk därifrån...

ALLTSÅ. Sveriges relation till Norge, är ca 1/3 så stor och levande, som Norges relation till Sverige. Möjligtvis att det har fått lite mera uppsving på senare år, med fler svenskar som kommer hit och jobbar. Och därmed bygger relation till Norge, som sedan smittar av sig på folk därhemma....

Jag för min del, vill säga att jag älskar Norge! Även om jag har en del åsikter om hur man gör saker och ting här, så tycker jag i det stora hela att det är ett fantastiskt land, med människor som är fokuserade på att leva, njuta av livet och vara tacksam, ännu mer än man är i Sverige!

Det var kvällens tankar! Hoppas du förstod min ironi mellan raderna.

E: Red soccer dream coming through

Liverpool FC will come visit Oslo on August 5th to play the Norwegian elite league soccer team Vålrenga at the national stadium of Ullevål. And I will be in the stands!

I have been a Liverpool fan since I saw a poster of John Barnes at my neighbors in 1989 – then aged 7. I have fantasized about visiting the harbor city to see the Merseyside team ruling Anfield Road, but never went. Fortunately this fall I will finally see the Reds play live.

The match sold out today, as I was one of the last people to secure one of the 25,000 seats in the stadium. As the various supporter clubs (of which I the last few years have no longer been a part), sponsors and others have purchased tickets since Friday, the remaining 8,500 tickets were released on the internet at 9 AM this morning. I logged on and had to stand in an online line for 2,5 hours (!) before being able to purchase a ticket. I was supposed to buy three, for a friend and a colleague, but could only find a single seat left and could not let the chance slip away. Liverpool.no reports that there were 100,000 log-ons to the ticket site billettluka.no today.

Maybe I will go to the stadium by myself, but I will never walk alone. Liverpool supporter club estimates that up to 18,000 of the people in the crowd will cheer for the English team.

X: Uncle Dre / Onkel Sindre

I am hereby officially an uncle! The newborn Silas had his first glimpses of the outer world at 9:08 PM. 3586 grams portioned out over 51 centimeters. One week prior to due date. The early labor came unexpected, but not unwanted. This is way odd, but simultaneously very pride-filling.

I met the little fellow with his parents today: my sister-in-law and little brother (aged 23). As the minutes flew away in the hospital, the joy of taking part in this great wonder kicked in. I enjoy being an uncle.

Read more about Silas here.




---

NÅ er jeg onkel! Kl 21:08 kom Silas til verden. 3586 gram fordelt på 51 centimeter. En uke før terminen. Uventet tidlig, men ikke uønsket tidlig. Utrolig rart, men utrolig stas.


Jeg møtte Silas med foreldre i dag: min svigersøster og min lillebror. Ettersom minuttene på sykehuset raste avgårde (tida flyr når man stortrives), gikk det gradvis litt opp for meg hvor stort det er å ta del av dette mirakelet det er at barnkommer til verden.


Les mer om ultralydtida her.

X: Everyday wringing / Hverdagsspekulasjoner 6

* I like paradoxes. One of them is the ability many of us have to spend heaps of energy hiking through the wilderness and scenic nature just to view and photograph the urban civilization/constructions.

* The Euro 2008 soccer championship is on a roll. The referees have a tough task making the right decisions. The thing I ponder upon though, is what the referees do the rest of the week – outside the big tournaments. It is limited how much they can train, study the teams and rules in front of every match. I suppose they have a second job, but who knows?

* I find having visual contact with someone makes a vast difference in terms of how the communications is valued. The saying goes that a picture speaks more than a thousands words. Can this idea be transferred to say that a look speaks more than a thousands thoughts or that a visual image correlates to a thousands words in one’s brain? I just raise the question.

---

* Turer ut i naturen er balsam for sjelen og sukker i grøten. Men mang en gang bruker man ironisk nok veldig mye energi på å komme seg ut og opp i landlige omgivelser, gjerne fjellpartier, for å se ned på urban bebyggelse. Eller at det man tar bilde av på fjelltur er byen man har tilbakelagt.

* Fotball-EM er i gang for fullt. Jeg har sett flere kamper enn jeg trodde foreløpig og trives egentlig bra med det. Men en ting som ble tatt opp under en kamp i går var følgende: Hva gjør egentlig fotballdommerne resten av uka utenom mesterskap? Det er begrenset hvor mye kampanalyse, regelstudier og trening som kan gjennomføres. Og en elitedommer har nok lite lyst å dømme lavere divisjoner eller aldersbestemte lag. Jeg antar de har vanlige jobber ved siden av, men hvem vet?

* På lørdag var jeg på en koselig utflyttingsfest. Det ble lite tid til å snakke med verten som inviterte meg, Åshild. Det slo meg dog at det av vi møttes, sa hei og hadde visuell kontakt utgjør en vesensforskjell uavhengig av hvor mye man prater. Det heter seg at et bilde sier mer enn tusen ord. Kan man overføre dette til å si at et blikk sier mer enn tusen tanker eller at en avbilding på netthinna generer mer enn tusen ord i hjernen? Jeg bare spør, men det ga i alle fall mening akkurat der og da. Dette tror jeg i alle fall gjelder folk man ikke har truffet tidligere og/eller fatter interesse for.

E: Divine drip 17

From Purposedrivenlife.com, I present to you some brief devotional lines loaded with punch.

Family first. The first family is God the Father, Son and Holy Ghost. We are created by and for family life, biologically and spiritually. Keep that in mind.

God sees our past, present AND future. We can only see backwards and upwards – to God. Knowing he is in control, and seeing how things worked out for all Biblical figures from Moses to Paul (who did not see any farther ahead themselves), we can take comfort in him who is in control. Read about the God-eye view.

We (Christians) don’t save anyone. Only Jesus saves. Our calling is to love God and our neighbors. Read about how we are to live by and with our fellow human beings, not to see them as targets or projects.

Why do we all have different passions? So everything that’s supposed to get done will get done. Do not feel guilty about not getting excited about everything. As the devotional is not present in the archives, I will paste one of the central paragraphs here.

No one has to do everything; no one can. It is up to us to find out where we fit and what God put us here to do. Soon you will be just as passionate about something because it’s your thing. This is the way it’s supposed to be. We only get frustrated when we forget this and try and take on everything, or get so overwhelmed that we take on nothing at all.

E: A missionary at work

During a prayer session with my two flatmates last week, it struck me that I am a missionary. I am not referring to the general command for all Christian to share their faith:

Go into all the world and preach the good news to all creation (Mark 16:15)

Nor did I directly think of the fact that I am on the payroll of a mission organization. But the magazine I work for, Agenda 3:16 (owned by the organization), has a stark purpose, both in its name (referring to John 3:16) and in its mission purpose to enlighten people about religion, and the Christian faith. In other words: offer more people an opportunity to invite the risen Lord Jesus Christ into their life.

This makes me a missionary, compiling my full time job. Additionally I can use my profession, my skills and my interests doing so. I am a journalist and a photographer working with all professional work ethics and journalistic independence intact.

I have not declined the idea of serving abroad one of these years, but for now I work as a missionary – in Oslo. This is not a revolutionary idea, but became a positive reinforcement for the aim and purpose of my presence at my current employer.

E: Summer of ’08

Picture taken from Nothing is permanent except change

Oslo’s spring has been blessed with temperatures for the following season and summerly beems for the last couple of weeks. Summer is near. While my agenda is to be, not do. But where being will take place is close to decided. In short: Weddings, grade school reunion and the Czech Republic.

Week 27: Last week of work. Friday I fly to Bodø to attend my cousin Norvald’s wedding the day after. Sunday June 29th is labour day for my sister-in-law. Silas is set to be born then (in Oslo). I keep heading up north though, driving home to Brøstadbotn (my home town) with my sister.

Week 28: Summer in Brøstadbotn (Dyrøy kommune, Troms fylke/region). Saturday, July 5th, I will take part in the 10-year reunion of my grade school class (year of 1998). Everyone will not be able to make it, and tragically two of our class mates have passed away (RIP), but I believe all wish to be there – and many will come in remembrance of those early year of education, fellowship and friendships.

Week 29: From Tromsø I fly to Bergen Tuesday July 8th to prepare for the honourable task of being the best man in my friend Sathees’ wedding. The Sri-Lankan born buddy will marry his Judina on July 12th. The following day I return to Oslo by train.

Week 30: Finally get to see my nephew Silas. I also plan to work a bit Monday through Thursday. Friday (July 18) I fly to the Czech republic with my best friend, Thor Oskar. None of us has been to the central/eastern European country, and it has been a long time since just the two of us travelled together. This summer he has received an approved leave of absence from his lovely wife Kristin, and us two childhood pals will go explore new land. I also have a friend from Australia, Luke, staying up north in the city of Liberec, which we will hopefully go see.

Week 31: After returning to Oslo July 24th, I am invited down south in Norway for a barbeque on the day after and the wedding ceremony on the Saturday for my friend and a former student college mate in Daniel. I am still undecided about going.

Week 32: Back to work. But I will expand the weekend somewhat with yet another wedding on the island of Senja in the honor of my firend Camilla and her Swedish prince Gustaf. I am happily chosen to be their host (the Swedish equivalent of toastmaster).