Positiv uvitenhet

Det er godt å vite, reklamerer Aftenposten med. Og de har rett. Regelen om at det man ikke vet har man ikke vondt av er ikke direkte gal, men moralsk sett kanskje ikke helt riktig heller. Jeg verdsetter ærlighet og åpenhet veldig høyt. Er det hendelser eller meninger som angår meg, vil jeg vite hva det er. Uansett om det er positivt eller negativt, er de en del av bildet. I ekstreme tilfeller, for eksempel forsvinningssaker, er det bedre å vite at en sønn eller datter er død enn å leve i uvisshet resten av livet. Håp er viktig, men ikke når sannheten er etablert.

MEN det finnes unntak. Gode unntak. Herlige unntak. Overraskelsesfester, spontanbesøk eller uventede gaver, kort eller brev. Og så er det disse fine planlagte pakkene, kveldene eller turene man ikke får tilgang på før ting faktisk utspiller seg. Arrangøren vet. Deltakeren vet ikke. Konseptet kan omtales som blåtur. Oppleggene hentes absolutt ikke ut av det blå, men regien er himmelvidt unna den opplevelende halvdel. Ettersom mye av godopplevelsen med en aktivitet ligger i det å glede seg, er det forståelig å innvende at hemmelighetskremmerier kan frata noe av effekten. Jeg mener også man bør si i fra på forhånd, men da kun fortelle om at det blir blåtur og ikke noe mer. Dermed får forventningene en dobbel effekt ved å at man vet det kommer noe godt, men må leve i spenning om hva det er man venter på.

Mer av slik positiv uvitenhet har Norge godt av. Blåmandag klinger dårlig norske ører, men blåonsdag eller blåfredag bør det absolutt satses mer på.