Dyrøysk og begeistret

Tiårsjubileet er til ende. En ny oppsving er tilbakelagt. To dager for voksne og to for barn. Rekruttering, reiseliv og forskning. Fire døgn med optimisme, begeistring, pågangsmot og drømmer. Det sjette Dyrøyseminaret med like mange statsråder innom siden oppstarten i 1998. Små samfunn med skyhøye ambisjoner. Helt etter planen.

Min rolle var å oppdatere nettsidene underveis, for så å skrive et par artikler for Folkebladet: Dyrøysk begeistret og Tar leken på alvor. Det ble hektiske dager, men absolutt verdt strevet.

Min opplevelse ble allikevel ikke som tiltenkt. Den ble bedre. Det var noe helt ekstraordinært med atmosfæren og given blant folk jeg ikke har opplevd på lange tider. Et gyv for bygd og ja-tenkning, en inspirasjon på det å tørre og tro at kun fantasien vil sette grenser. Og jeg er ikke den som er kjent for å ta lett på vei.

I kjølvannet av dagene hjemme i Brøstadbotn, har det dukket opp noen bygderelaterte tanker.

* Bygder er mye mer oversiktelig og samlet enn en by. Det går faktisk an å endre holdninger. Det går faktisk an å utgjøre en forskjell.
* Å gjøre store ting er kanskje lettere på et mindre sted. Dermed kan gode krefter ofte utnyttes bedre i mindre fora.
* Man må aldri ta patent på godhet. At andre kan lære av noe godt som fungerer, er viktig å dele.
* Man kan ikke tenke suksess for å få suksess. Et konsept bør begynne på lokalplan for så, hvis det slår an, kunne tas videre.
* Mindre kompetente bedrifter kan noen gang utrette større bragder på mindre steder enn de beste bedriftene på de store. I alle fall i synlig målbarhet.
* Å flytte til bygd er langt fra utenkelig for min del. Ei heller det å flytte nordover. Å komme tilbake til Brøstadbotn ser jeg dog foreløpig ikke for meg. Ikke fordi jeg ikke trives der. Ikke fordi jeg ikke har folk der jeg liker. Men det er noe med å kjenne at man ikke vil tråkke i andres fotspor. Kanskje det er et forsinket opprør, og jeg er eldst i søskenflokken og vant med å gjøre en del ting først. Jeg digger for eksempel jobben min far har som prosjektkoordinator/leder i kommunen, men jeg ønsker ikke å kopiere han. Med store ambisjoner for et lite sted, er det viktig å kunne tenke nytt og annerledes – som kan være vanskelig på det stedet som kjennes mest stabilt i sitt indre med de folkene som er det tydeligste støttene man har i tilværelsen. Derfor har jeg en vei å gå.
* Det er så viktig å være med positive og optimistiske mennesker.
* Tro kan virkelig flytte fjell. Også den som ikke er av religiøs karakter.