This week has been busier than updating a blog allows. After a lot of requests and questions, I will add some pictures from my brother's bucks night (July 27th) and the actual wedding (July 29th). As moving from a pc to mac took a bit longer than expected, I haven't worked out a proper naming-picture system, and apologize for this.
Furthermore, there are not many pics from the wedding as the married couple wished to keep as many as possible a bit for themselves to the selection for thank-you cards etc were selected. But you still get to see how lovely they were (and how much we fun we had the Thursday before).
BTW: This is the very first story published from an Apple machine.
---
Denne uka har travelhet overgått oppdateringsmuligheter for ting som bloggen. Etter mange ønsker, kan jeg endelig få publisere noen bilder fra min brors utdrikningslag (27. juli) og det faktiske bryllupet(29. juli). Overgangen fra PC til Mac har også tatt lenger enn ventet, og jeg beklager at jeg ikke har fått innarbeidet et brukbart navngiviningssystem.
Videre er det ikke så mange bilder fra den store dagen. Dette fordi ekteparet har ønsket å ha en del bilder for seg selv til bruk i takkekort og slikt. Selv tok jeg få bilder, men assisterte heller fotografen i bryllupet. Men du skal likevel ikke ha noen problem med å skjønne hvor flotte de så ut.
Dette er forresten den første saken jeg faktisk publiserer fra en Apple-maskin.
Wednesday, August 30, 2006
Saturday, August 26, 2006
E: Wakeboard photos
I awoke my senses by giving wakeboarding a try July 19th this summer. I haven't done much snowboarding and last summer I had my first and so far only go at waterskiing. On those grounds I spent more time underneath than above the surface, though towards the end I figured it out and got up many a time, and was able to finish with a jump (followed by a splash crash). See some photos here.
X: Himmeldrypp / Divine drip
Frequently I am inspired by sermons and other Christian talks throughout the week. From now on I’ll every once in a while share some of my thoughts or gained knowledge from the wise words with which I have recently been provided. They will not always be coherent with one another, but insightful (at least to me) by themselves.
What: Sermon in “Storsalen” (Church in Oslo), July 23, 2006
Who (preacher): Knut Tveitereid
Scripture (part of the Bible): Matthew 16:24-27
* As the Children of God we inheret Heaven. God’s Kingdom is what Jesus speaks most of, particularly during His last 40 days after the resurrection.
* Success is not always about victory. Jesus did not look like a winner on the cross. The most important is to lose one’s life for the Lord.
What does that mean? It has to do with facing challenges, stand firm in the faith and object when something you believe in is being ridiculed or put down.
* We are God’s ambassadors, but just as illustrative: God’s embassy.
Embassies are neutral ground: A Christian is a neutral base people can turn to in the midst of issues. Furthermore, an embassy is also in a country without belonging to it: Christians are in, but not of this world.
---
Jeg lar meg stadig inspirere av prekener og andre taler og andakter i løpet av uka. Jeg har nå bestemt meg for innimellom å dele noen av mine tanker jeg får fra disse vise ordene om verdens frelser, Jesus Kristus.
Hva: Preken i Storsalen, 23. juli 2006
Hvem (taler): Knut Tveitereid
Bibeltekst: Matteus 16:24-27
* Som Guds barn er vi arvinger av Himmelriket; Guds rike er det Jesus snakket mest om, inkludert de 40 siste dagene.
* Det er ikke alltid suksess å seire. Jesus så ikke ut som en vinner. Det er ikke nødvendigvis våre suksesser som er viktig i Guds rike, men å ta opp sitt kors (Luk 9:24).
Så hva er så mitt kors?
Ofte har det med noe som er vanskelig å utføre, det kan ha med redusert frimodighet til å stå frem som kristen eller tørre å si i fra når man er oppriktig uenig eller føler seg støtt. Jeg fikk et veldig bokstavelig bilde av en som tar opp og viser et kors man har rundt halsen i en sekulær setting (for eksempel studentfest) – flagge troen på et vis.
* Vel så illustrativt som å være Guds ambassadører, er vi Guds ambassade.
For det første er ambassader nøytral grunn; vi er en nøytral base folk kan få komme til. For det andre er en ambassade i et land uten å tilhøre landet; kristne er i verden, men ikke av verden.
What: Sermon in “Storsalen” (Church in Oslo), July 23, 2006
Who (preacher): Knut Tveitereid
Scripture (part of the Bible): Matthew 16:24-27
* As the Children of God we inheret Heaven. God’s Kingdom is what Jesus speaks most of, particularly during His last 40 days after the resurrection.
* Success is not always about victory. Jesus did not look like a winner on the cross. The most important is to lose one’s life for the Lord.
What does that mean? It has to do with facing challenges, stand firm in the faith and object when something you believe in is being ridiculed or put down.
* We are God’s ambassadors, but just as illustrative: God’s embassy.
Embassies are neutral ground: A Christian is a neutral base people can turn to in the midst of issues. Furthermore, an embassy is also in a country without belonging to it: Christians are in, but not of this world.
---
Jeg lar meg stadig inspirere av prekener og andre taler og andakter i løpet av uka. Jeg har nå bestemt meg for innimellom å dele noen av mine tanker jeg får fra disse vise ordene om verdens frelser, Jesus Kristus.
Hva: Preken i Storsalen, 23. juli 2006
Hvem (taler): Knut Tveitereid
Bibeltekst: Matteus 16:24-27
* Som Guds barn er vi arvinger av Himmelriket; Guds rike er det Jesus snakket mest om, inkludert de 40 siste dagene.
* Det er ikke alltid suksess å seire. Jesus så ikke ut som en vinner. Det er ikke nødvendigvis våre suksesser som er viktig i Guds rike, men å ta opp sitt kors (Luk 9:24).
Så hva er så mitt kors?
Ofte har det med noe som er vanskelig å utføre, det kan ha med redusert frimodighet til å stå frem som kristen eller tørre å si i fra når man er oppriktig uenig eller føler seg støtt. Jeg fikk et veldig bokstavelig bilde av en som tar opp og viser et kors man har rundt halsen i en sekulær setting (for eksempel studentfest) – flagge troen på et vis.
* Vel så illustrativt som å være Guds ambassadører, er vi Guds ambassade.
For det første er ambassader nøytral grunn; vi er en nøytral base folk kan få komme til. For det andre er en ambassade i et land uten å tilhøre landet; kristne er i verden, men ikke av verden.
Tuesday, August 22, 2006
Kollektiv og storbyferskhet
Jeg bor altså i «Lagskollektivet». Det vil si tjue kristne studenter fordelt på tre hus tett i tett eid av Oslo Kristelige Studentlag (OKSL). Her i kollektivet bodde jeg mine to første år i hovedstaden, da det hele startet opp. Dette fungerte da, og vil forhåpentligvis fungere nå, som en oppbyggelig oase og ressurssenter i en hektisk og tøff hverdag. I kveld var den første fellessamlinga, de timene vi bruker til middag og samvær annenhver tirsdag kveld. Det kjentes solid og stødig å gå i gang med gruppa, hvorav mange er ukjente, men likevel nærmere enn folk flest da vi deler det viktigste fundamentet i livet – Jesus.
OKSL er en lokalvariant av Norges Kristelige Student- og Skoleungdomslag (NKSS), den kristne evangeliske organisasjonen jeg har vært involvert som medlem og leirdeltaker (og leder) siden ungdomsskolen.
Neste onsdag, 30. august, holdes høstens storsatsing til Laget. «Ny i byen» er et konsept for å informere, samle, mate, inspirere og underholde studenter i Oslo. Ved og i ”Chateu Neuf” vil det bli grilling, stands og konsert med D’sound med mer. Anbefales for alle i nærheten av hovedstaden.
OKSL er en lokalvariant av Norges Kristelige Student- og Skoleungdomslag (NKSS), den kristne evangeliske organisasjonen jeg har vært involvert som medlem og leirdeltaker (og leder) siden ungdomsskolen.
Neste onsdag, 30. august, holdes høstens storsatsing til Laget. «Ny i byen» er et konsept for å informere, samle, mate, inspirere og underholde studenter i Oslo. Ved og i ”Chateu Neuf” vil det bli grilling, stands og konsert med D’sound med mer. Anbefales for alle i nærheten av hovedstaden.
E: The service is Amazon
My studies have commenced for the fall semester. «Religion in the Media Age» (2006) is a book hard to get at the libraries, but relevant for my thesis. I therefore ordered it from Amazon.co.uk on advice from my supervisor.
It’s been raining a bit in Oslo lately, and as the cardboard package was fairly wet when I picked it up from the mailbox Saturday. Not wrapped in plastic or anything else, the top half of the book's back (a few centimeters forward) was all wet. After drying the book, it was no problems turning the pages. I felt entitled to notify the seller though, but stressed I could manage without a replaced book and did not care to and did not have time to return the book for an exchanged copy.
Below I have cited the relevant paragraphs of the reply e-mail. This is what I call service:
Dear Customer
Thank you for contacting Amazon.co.uk.
Firstly, please allow me to apologise for the issues you have
experienced with this item.
I have placed a new order #026-9311434-0650049 for "Religion in the
Media Age (Media, Religion and Culture S.)", and it will be
dispatched as soon as possible to the same address.
There will of course be no additional charge for the replacement
order. When sending a replacement for a damaged or defective item, it
is our policy to request that you must return the original item to
Amazon.co.uk within 30 days.
However, as the cost of returning the package is in this case
prohibitively expensive, we ask that you keep the original item with
our compliments. Perhaps you would like to donate it to a charity in
your area if you feel it would be appropriate to do so.
We will notify you by e-mail at the time the new order is sent out to
confirm the date, contents and method of delivery.
Thank you for shopping at Amazon.co.uk.
Warmest regards
[NAME REMOVED],
Customer Service
Amazon.co.uk
I think the extra copy will be relevant for a fellow master student who also writes about religion in her media studies thesis.
It’s been raining a bit in Oslo lately, and as the cardboard package was fairly wet when I picked it up from the mailbox Saturday. Not wrapped in plastic or anything else, the top half of the book's back (a few centimeters forward) was all wet. After drying the book, it was no problems turning the pages. I felt entitled to notify the seller though, but stressed I could manage without a replaced book and did not care to and did not have time to return the book for an exchanged copy.
Below I have cited the relevant paragraphs of the reply e-mail. This is what I call service:
Dear Customer
Thank you for contacting Amazon.co.uk.
Firstly, please allow me to apologise for the issues you have
experienced with this item.
I have placed a new order #026-9311434-0650049 for "Religion in the
Media Age (Media, Religion and Culture S.)", and it will be
dispatched as soon as possible to the same address.
There will of course be no additional charge for the replacement
order. When sending a replacement for a damaged or defective item, it
is our policy to request that you must return the original item to
Amazon.co.uk within 30 days.
However, as the cost of returning the package is in this case
prohibitively expensive, we ask that you keep the original item with
our compliments. Perhaps you would like to donate it to a charity in
your area if you feel it would be appropriate to do so.
We will notify you by e-mail at the time the new order is sent out to
confirm the date, contents and method of delivery.
Thank you for shopping at Amazon.co.uk.
Warmest regards
[NAME REMOVED],
Customer Service
Amazon.co.uk
I think the extra copy will be relevant for a fellow master student who also writes about religion in her media studies thesis.
Saturday, August 19, 2006
X: Degree of freedom/Grad av frihet
Five days back in Oslo have reduced the neatness of my time planner daily boxes to rubble, sprayed with a critical amount of happenings and appointments. I have once again moved into this Christian student complex next to uni campus (stayed there from 2002-04), met housemates, reunited and farewelled with friends, practiced four times and done my voluntarily hours (five every semester) for the volleyball team (men, 1 division), read a book, reviewed the project plan and arranged a meeting with my supervisor for my master thesis, worked a day with databases (part time job in DinSide.no), bought a mobile Mac among other things.
This will be my freest semester ever nonetheless. My first alive years had few demands and obligations, but my sphere of liberty and options were limited. Since I commenced 1st grade in 1989, I have beem in the education system every single term. That is 17 consecutive years of homework and classes in Brøstadbotn (home town), Sjøvegan (neighbor town), Las Vegas, Oslo and Melbourne. I still have at least one year to go, but the coming semester is completely without lectures and row call.
The media studies master degree has a two-year duration, where 60 of 120 credits are writing one’s thesis. With 50 writing credits remaining, this semester is solely dedicated to composition (and reasearh). It will probably not be less work, and most sources (literature, people and supervisor) are in or nearby Oslo. But technically I could have been anywhere.
The Norwegian education system has incorporated the term “responsibility for own learning.” It comes gradually in junior high and boosts in high school. But it has never been more literate. What, who, where, when, why and how are completely up to me. This provides me with a great degree of freedom, but at the same time great requirements in terms of production, routines and particularly self-discipline.
---
Lukteorganet pekte mot Oslo søndag kveld. Min første uke i hovedstaden har gitt min tidsplanlegger hodebry med dagsruter tagget med kritiske gjøremål og avtaler. Et Lagskollektiv er flyttet inn i, medboere er møtt, venner er truffet og tatt farvel med, fire treninger er unnagjort og dugnadstimene for høsten med volleyballaget er tilbakelagt, en bok er lest til masteroppgaven og en veiledersamtale er avtalt, en arbeidsdag for DinSide.no er utført og en bærbar Mac er kjøpt med mer.
Likevel vil dette bli det mitt frieste semester noen gang. Mine første leveår stilte få krav og forpliktelser, men bestemmelsesretten og utfoldelsesrepertoaret var minimal. Siden jeg begynte på skolen i 1989 har jeg vært under undervisning hvert eneste halvår fram til i dag. Det utgjør 17 sammenhengende år på skolebenker i Brøstadbotn, Sjøvegan, Las Vegas, Oslo og Melbourne. Jeg har ennå minst et år igjen, men det kommende semesteret er helt uten forelesninger og møteplikt.
Mastergraden i medievitenskap er toårig, der 60 av 120 studiepoeng er oppgaveskriving. Med 50 skrivepoeng til gode, blir dette semesteret kun dedikert til tekstkomposisjon. Mindre arbeid behøver det nødvendigvis ikke å bli og kildene (litteratur, intervjupersoner og veileder) finnes i stor grad i Oslo. Men i praksis kunne jeg vært akkurat hvor jeg ville. Begrepet ansvar for egen læring kommer gradvis i løpet av ungdomsskolen og tar av på videregående. Men frem til 2007 er utdanninga mi helt og holdent opp til meg selv. Hvor, når, hva, hvor, hvorfor, hvem, hvordan og så videre bestemmer jeg. Dette gir mye frihet, men stiller samtidig store krav til produksjon, rutiner og ikke minst selvdisiplin.
This will be my freest semester ever nonetheless. My first alive years had few demands and obligations, but my sphere of liberty and options were limited. Since I commenced 1st grade in 1989, I have beem in the education system every single term. That is 17 consecutive years of homework and classes in Brøstadbotn (home town), Sjøvegan (neighbor town), Las Vegas, Oslo and Melbourne. I still have at least one year to go, but the coming semester is completely without lectures and row call.
The media studies master degree has a two-year duration, where 60 of 120 credits are writing one’s thesis. With 50 writing credits remaining, this semester is solely dedicated to composition (and reasearh). It will probably not be less work, and most sources (literature, people and supervisor) are in or nearby Oslo. But technically I could have been anywhere.
The Norwegian education system has incorporated the term “responsibility for own learning.” It comes gradually in junior high and boosts in high school. But it has never been more literate. What, who, where, when, why and how are completely up to me. This provides me with a great degree of freedom, but at the same time great requirements in terms of production, routines and particularly self-discipline.
---
Lukteorganet pekte mot Oslo søndag kveld. Min første uke i hovedstaden har gitt min tidsplanlegger hodebry med dagsruter tagget med kritiske gjøremål og avtaler. Et Lagskollektiv er flyttet inn i, medboere er møtt, venner er truffet og tatt farvel med, fire treninger er unnagjort og dugnadstimene for høsten med volleyballaget er tilbakelagt, en bok er lest til masteroppgaven og en veiledersamtale er avtalt, en arbeidsdag for DinSide.no er utført og en bærbar Mac er kjøpt med mer.
Likevel vil dette bli det mitt frieste semester noen gang. Mine første leveår stilte få krav og forpliktelser, men bestemmelsesretten og utfoldelsesrepertoaret var minimal. Siden jeg begynte på skolen i 1989 har jeg vært under undervisning hvert eneste halvår fram til i dag. Det utgjør 17 sammenhengende år på skolebenker i Brøstadbotn, Sjøvegan, Las Vegas, Oslo og Melbourne. Jeg har ennå minst et år igjen, men det kommende semesteret er helt uten forelesninger og møteplikt.
Mastergraden i medievitenskap er toårig, der 60 av 120 studiepoeng er oppgaveskriving. Med 50 skrivepoeng til gode, blir dette semesteret kun dedikert til tekstkomposisjon. Mindre arbeid behøver det nødvendigvis ikke å bli og kildene (litteratur, intervjupersoner og veileder) finnes i stor grad i Oslo. Men i praksis kunne jeg vært akkurat hvor jeg ville. Begrepet ansvar for egen læring kommer gradvis i løpet av ungdomsskolen og tar av på videregående. Men frem til 2007 er utdanninga mi helt og holdent opp til meg selv. Hvor, når, hva, hvor, hvorfor, hvem, hvordan og så videre bestemmer jeg. Dette gir mye frihet, men stiller samtidig store krav til produksjon, rutiner og ikke minst selvdisiplin.
Friday, August 18, 2006
E: Online clips 14
Babies are the most adorable creatures we have. Amusing can they be too, for instance if they cannot make up their mind about being happy or sad.
If you have beaten everyone else in fussball, try mess with this guy. You wouldn’t think there is this much skill to be gained by spinning and pushing some rods back and forth. You table tennis stars out there can reassess your skills with these players. Some of the plays are hilarious.
A very picturesque and strong ad for good reflections beyond the brand of the advertiser. The other ad in today’s clip selection, is one of the coolest ones I have seen in a very long time.
”Ripley’s believe it or not” is a show and museums with a large number of oddities appearing. One amazing story, if true, is from a girl sending a message in a balloon to a certain coming soulmate. The number of coincidences are striking.
See all past entries here.
If you have beaten everyone else in fussball, try mess with this guy. You wouldn’t think there is this much skill to be gained by spinning and pushing some rods back and forth. You table tennis stars out there can reassess your skills with these players. Some of the plays are hilarious.
A very picturesque and strong ad for good reflections beyond the brand of the advertiser. The other ad in today’s clip selection, is one of the coolest ones I have seen in a very long time.
”Ripley’s believe it or not” is a show and museums with a large number of oddities appearing. One amazing story, if true, is from a girl sending a message in a balloon to a certain coming soulmate. The number of coincidences are striking.
See all past entries here.
Thursday, August 17, 2006
X: MacSindre
The idea of replacing my worn-out laptop was born before 2006. The battery of my Dell Inspiron 1100 allows my to be without a power supply for no longer than 15 minutes at a stretch. A lot of traveling (without proper case) and excessive general usage have drained the speed and capacity – even after formatting a few times. It is only two years since I purchased the electronic companion, but PC products are not known for lasting forever.
Nor are those from Apple, but the quality, cool design, neat solutions and lack of crashes, viruses and drop in money value – made me cross over to the competitor. With the exception of a few subjects throughout my studies, most media businesses use Mac systems, this is my debut with the Apple solutions after 12 years of computer usage. A change of machines is significant, regardless of platform, considering (for) how much (stuff) I use computers.
My used, but almost in new condition, PowerBook G4 has a 15-inch screen, 1 GB RAM, 100 GB hard drive and 1,67 GHz processor. With a lot of programs available, this gives me a complete working tool with sufficient storage.
The transaction was done as recent as Tuesday night, and I still haven’t tried a quarter of the programs and functions. There is still a transition period regarding e-mail and other things from my laptop (this is still written on my PC). My first impression of the PowerBook is good nevertheless. This weekend a Mac-friend will visit to have a proper analysis of my new investment and teach me how to run it properly.
The only complaint is that the machine generates more heat than my laptop does and my forearms and wrists feel the impact of lots of typing – but this might just be an adjusting/habit issue to a slimmer sized portable computer.
---
Å bytte ut min slitne bærbar har vært tanken siden før 2006. Batteriet på min Dell Inspiron 1100 er så dårlig at jeg kun kan være foruten strømforsyning omtrent et kvarter av gangen. Mye reising og bruk har slitt ut innsiden og utsiden til en småtreig utgave av hva den var som ny. Dette er bare to år siden, men PC er da heller ikke kjent for å vare evig.
Det er ikke maskinene til Apple heller, men rålang oppetid (uten krasj), god holdbarhet (også i verdi), mangel på virus, fancy design og "eplekjekke" løsninger brakte meg over til konkurrenten. Med få unntak i studiesammenheng, de fleste mediehus benytter seg av Mac-systemer, er dette første gang på mine 12 år som databruker at jeg taster på en epleløsning. Og så mye som jeg bruker datamaskinen (til), er et maskinskifte uansett nokså betydningsfullt.
Min pent brukte og nyinnkjøpte PowerBook G4 har en skjerm på 15 tommer, 1 GB RAM, 100 GB harddisk og 1,67 GHz prosessor. Med mange programmer tilgjengelig gir deg med et fullgodt arbeidsverktøy med god lagringsplass.
Jeg har hatt maskinen i hus siden tirsdags kveld og har ennå ikke fått brukt den overmåte mye. Overgangsfasen pågår fortsatt, for eksempel i forhold til e-poster, og denne meldingen er skrevet på PC. Men førsteinntrykket er bra, selv om jeg kun har prøvd ut et mindretall av programmene og funksjonene. Det eneste jeg har å utsette på doningen, til forskjell fra min laptop (PC) erfaring, er at maskinen fortere går varm og jeg kjenner bruken av mye tasting lettere i underarmene og håndleddene – som fort kan vise seg å være en høydeforskjell/vanesak.
Nor are those from Apple, but the quality, cool design, neat solutions and lack of crashes, viruses and drop in money value – made me cross over to the competitor. With the exception of a few subjects throughout my studies, most media businesses use Mac systems, this is my debut with the Apple solutions after 12 years of computer usage. A change of machines is significant, regardless of platform, considering (for) how much (stuff) I use computers.
My used, but almost in new condition, PowerBook G4 has a 15-inch screen, 1 GB RAM, 100 GB hard drive and 1,67 GHz processor. With a lot of programs available, this gives me a complete working tool with sufficient storage.
The transaction was done as recent as Tuesday night, and I still haven’t tried a quarter of the programs and functions. There is still a transition period regarding e-mail and other things from my laptop (this is still written on my PC). My first impression of the PowerBook is good nevertheless. This weekend a Mac-friend will visit to have a proper analysis of my new investment and teach me how to run it properly.
The only complaint is that the machine generates more heat than my laptop does and my forearms and wrists feel the impact of lots of typing – but this might just be an adjusting/habit issue to a slimmer sized portable computer.
---
Å bytte ut min slitne bærbar har vært tanken siden før 2006. Batteriet på min Dell Inspiron 1100 er så dårlig at jeg kun kan være foruten strømforsyning omtrent et kvarter av gangen. Mye reising og bruk har slitt ut innsiden og utsiden til en småtreig utgave av hva den var som ny. Dette er bare to år siden, men PC er da heller ikke kjent for å vare evig.
Det er ikke maskinene til Apple heller, men rålang oppetid (uten krasj), god holdbarhet (også i verdi), mangel på virus, fancy design og "eplekjekke" løsninger brakte meg over til konkurrenten. Med få unntak i studiesammenheng, de fleste mediehus benytter seg av Mac-systemer, er dette første gang på mine 12 år som databruker at jeg taster på en epleløsning. Og så mye som jeg bruker datamaskinen (til), er et maskinskifte uansett nokså betydningsfullt.
Min pent brukte og nyinnkjøpte PowerBook G4 har en skjerm på 15 tommer, 1 GB RAM, 100 GB harddisk og 1,67 GHz prosessor. Med mange programmer tilgjengelig gir deg med et fullgodt arbeidsverktøy med god lagringsplass.
Jeg har hatt maskinen i hus siden tirsdags kveld og har ennå ikke fått brukt den overmåte mye. Overgangsfasen pågår fortsatt, for eksempel i forhold til e-poster, og denne meldingen er skrevet på PC. Men førsteinntrykket er bra, selv om jeg kun har prøvd ut et mindretall av programmene og funksjonene. Det eneste jeg har å utsette på doningen, til forskjell fra min laptop (PC) erfaring, er at maskinen fortere går varm og jeg kjenner bruken av mye tasting lettere i underarmene og håndleddene – som fort kan vise seg å være en høydeforskjell/vanesak.
Tuesday, August 15, 2006
X: Paradox jobs/paradoksjobber
Many a profession is the most exciting when something not wished for occurs. A firefighter can be annoyed by false alarm nine out of ten times the brigade turns out in force. Psychologists and psychiatrists would be jaded by never having patients with serious mental issues. Investigators do not really get animated until they chase serial brutal criminals. The adrenalin pumps the heaviest when a solider is at war. And a majority of the funeral firms employees only make good money when deaths occurs.
These jobs are obviously constituted as a consequence of somebody needing their services. Most bankers would not make money without mortgages.
If stating that people needs to be excited to enjoy work, the odd thought is that some of the bad things must occur for others to be challenged and fully benefit from the shift.
---
I mang et yrke er det mest spennende å jobbe når det uønskelige inntreffer. En brannmann kan frustreres stort over at ni av ti utrykninger ikke er virkelige branner, og at man kun ytterst sjelden virkelig får brynet seg mot storflammer. Psykologer og psykiatere ville gått lei av ingen av pasientene hadde seriøse mentale problemer. Etterforskere får ikke virkelig blod på tann før man kan jakte etter kriminelle med flere alvorlige forbrytelser på rad. Adrenalinet pumper aldri så mye hos en soldat som når han eller henne er i krig. Og flere i gravbyrå tjener kun gode penger når dødsfallene inntreffer.
Nå er disse jobbene riktignok opprettet som en følge av at noen behøver disse tjeneste i nødsituasjoner. Den enes brød, den andres død og så videre. De flest bankansatte ville ikke ha inntekstgrunnlag uten gjeldsslaver. Og riksmeklingsmannen ser man lite til så fremt det ikke er streik.
Men den rare tanken er, hvis hypotesen er at folk må ha det spennende for å trives i jobben, at noe av det fæle må skje for noen for at andre skal utfordres i løpet av arbeidsdagen.
These jobs are obviously constituted as a consequence of somebody needing their services. Most bankers would not make money without mortgages.
If stating that people needs to be excited to enjoy work, the odd thought is that some of the bad things must occur for others to be challenged and fully benefit from the shift.
---
I mang et yrke er det mest spennende å jobbe når det uønskelige inntreffer. En brannmann kan frustreres stort over at ni av ti utrykninger ikke er virkelige branner, og at man kun ytterst sjelden virkelig får brynet seg mot storflammer. Psykologer og psykiatere ville gått lei av ingen av pasientene hadde seriøse mentale problemer. Etterforskere får ikke virkelig blod på tann før man kan jakte etter kriminelle med flere alvorlige forbrytelser på rad. Adrenalinet pumper aldri så mye hos en soldat som når han eller henne er i krig. Og flere i gravbyrå tjener kun gode penger når dødsfallene inntreffer.
Nå er disse jobbene riktignok opprettet som en følge av at noen behøver disse tjeneste i nødsituasjoner. Den enes brød, den andres død og så videre. De flest bankansatte ville ikke ha inntekstgrunnlag uten gjeldsslaver. Og riksmeklingsmannen ser man lite til så fremt det ikke er streik.
Men den rare tanken er, hvis hypotesen er at folk må ha det spennende for å trives i jobben, at noe av det fæle må skje for noen for at andre skal utfordres i løpet av arbeidsdagen.
Saturday, August 12, 2006
X: Surrounding clues/Omgivelsesspor
Without having clarified all depths of the «nature versus nurture» debate, I will share my enthrallment regarding how we are shaped by our origin.
The system behind human’s features and behavior are falling in place by encountering its closest family. Ways of expression, gestures, reactions, habits and body posture. Biological parents also display the raw material for the physical characteristics.
The understanding expands by a home stopover. A person’s bedroom/own room can reveal many suggestions about a person without even meeting him or her. The outer proofs point to inner properties. At times you will be surprised by visiting someone you do not know too well.
The conduct in the comfort zone varies from that of the rest of existence. These revelations, as obvious as they may seem, become the clearest by visiting people in their home countries. I’ve met people from all over the globe throughout my travels, but not many in country of their passport. When it happens, the nation’s culture, customs, climate and language, in addition to the abovementioned factors, give a true eye-opener of why people are the way they are.
As a point of closure, I think the spiritual aspect makes a difference. You sense a variation between religious and non-religious. As a Christian I believe there is only one God, thus claiming that there is variance within saved people belonging to Him. The Holy Spirit is more than just a term.
---
Uten å komme til bunns i tematikken rundt arv og miljø, lar jeg meg bedåre av hvordan vi preges av vårt opphav.
Menneskers trekk og oppførsel settes så tydelig i system ved å møte dets nærmeste familie. Her avdekkes uttrykksformer, grimaser, reaksjoner, kroppsholdning og vaner. For de med biologiske foreldre i omsorgsrollen, vises også råmaterialene til de fysiske karakteristikkene.
Repertoaret utvides ved et besøk av individets hjem. Et gutte- eller jenterom kan gi deg mange ymt om en person uten engang å møte vedkommende. De ytre bevisene sier mye om de indre egenskapene. I mange høver vil folk man ikke kjenner så godt, overraske stort på hjemmebane.
Oppførselen i kjente og trygge omgivelser varierer også fra den i resten av tilværelsen. Disse oppdagelsene, opplagte som de kanskje kan fremstå for noen, vil har jeg spesielt bitt meg merke i under besøk av kjenninger i deres egne land. Etter en del reising de siste årene, har jeg skaffet venner fra en hel verden, men sjelden møtt de i landet som står påskrevet på deres pass. Nasjonens kultur, skikker, klima og språk i tillegg til de ovenfornevnte faktorene, gir en virkelig a-ha opplevelse på hvorfor folk er som de er.
Til sist tror jeg det åndelige aspektet utgjør en forskjell. Man sanser en skilnad mellom religiøse og ikke-religiøse. Som kristen tror jeg at det kun finnes en Gud, og dermed påstår jeg at det er en forskjell i frelste folk som tilhører Ham. Den Hellige Ånd er mer enn et begrep.
The system behind human’s features and behavior are falling in place by encountering its closest family. Ways of expression, gestures, reactions, habits and body posture. Biological parents also display the raw material for the physical characteristics.
The understanding expands by a home stopover. A person’s bedroom/own room can reveal many suggestions about a person without even meeting him or her. The outer proofs point to inner properties. At times you will be surprised by visiting someone you do not know too well.
The conduct in the comfort zone varies from that of the rest of existence. These revelations, as obvious as they may seem, become the clearest by visiting people in their home countries. I’ve met people from all over the globe throughout my travels, but not many in country of their passport. When it happens, the nation’s culture, customs, climate and language, in addition to the abovementioned factors, give a true eye-opener of why people are the way they are.
As a point of closure, I think the spiritual aspect makes a difference. You sense a variation between religious and non-religious. As a Christian I believe there is only one God, thus claiming that there is variance within saved people belonging to Him. The Holy Spirit is more than just a term.
---
Uten å komme til bunns i tematikken rundt arv og miljø, lar jeg meg bedåre av hvordan vi preges av vårt opphav.
Menneskers trekk og oppførsel settes så tydelig i system ved å møte dets nærmeste familie. Her avdekkes uttrykksformer, grimaser, reaksjoner, kroppsholdning og vaner. For de med biologiske foreldre i omsorgsrollen, vises også råmaterialene til de fysiske karakteristikkene.
Repertoaret utvides ved et besøk av individets hjem. Et gutte- eller jenterom kan gi deg mange ymt om en person uten engang å møte vedkommende. De ytre bevisene sier mye om de indre egenskapene. I mange høver vil folk man ikke kjenner så godt, overraske stort på hjemmebane.
Oppførselen i kjente og trygge omgivelser varierer også fra den i resten av tilværelsen. Disse oppdagelsene, opplagte som de kanskje kan fremstå for noen, vil har jeg spesielt bitt meg merke i under besøk av kjenninger i deres egne land. Etter en del reising de siste årene, har jeg skaffet venner fra en hel verden, men sjelden møtt de i landet som står påskrevet på deres pass. Nasjonens kultur, skikker, klima og språk i tillegg til de ovenfornevnte faktorene, gir en virkelig a-ha opplevelse på hvorfor folk er som de er.
Til sist tror jeg det åndelige aspektet utgjør en forskjell. Man sanser en skilnad mellom religiøse og ikke-religiøse. Som kristen tror jeg at det kun finnes en Gud, og dermed påstår jeg at det er en forskjell i frelste folk som tilhører Ham. Den Hellige Ånd er mer enn et begrep.
Friday, August 11, 2006
Regelbrudd på TVNorge
Til TVNorge:
En av deres sommervignetter, de lynkjappe overgangene mellom program og reklame, er to slag på en strandvolleyball. Jeg setter stor pris på at dere fokuserer på sporten, men for framtidige snutter kan det være godt å vite at underarmserve sjeldent er effektivt, og at det ikke er lov å blokke serven.
Denne meningen var sterk nok til at Dagbladet fant den verdt å publisere.
En av deres sommervignetter, de lynkjappe overgangene mellom program og reklame, er to slag på en strandvolleyball. Jeg setter stor pris på at dere fokuserer på sporten, men for framtidige snutter kan det være godt å vite at underarmserve sjeldent er effektivt, og at det ikke er lov å blokke serven.
Denne meningen var sterk nok til at Dagbladet fant den verdt å publisere.
Monday, August 07, 2006
Nord for Stad?
På værmeldinga nevnes ofte et eller annet-”ved Stad.”
De fleste nordmenn undrer i løpet av livet på hva og hvor Stad er, men langt fra alle vet eller finner ut av dette.
Stad en halvøy i Selje kommunehelt nord i Sogn og Fjordane. Halvøya stikker ut i Stadhavet og har Skandinavias mest nordvestlige fastlandsdel; Vestkapp. Dette gjør det til et logisk orienteringspunkt for å forklare værets antatte bevegelser.
Navnet er egentlig en forkortelse for Stadlandet. I tillegg til å være kjent for sitt uvær, finnes fin natur og flotte surfemuligheter, i følge Stadlandet.com.
NRK har laget en oversikt over hva annet som er verdt å se i kommunen. Selje kommune har 3042 innbyggere fordelt på 326 km2.
De fleste nordmenn undrer i løpet av livet på hva og hvor Stad er, men langt fra alle vet eller finner ut av dette.
Stad en halvøy i Selje kommunehelt nord i Sogn og Fjordane. Halvøya stikker ut i Stadhavet og har Skandinavias mest nordvestlige fastlandsdel; Vestkapp. Dette gjør det til et logisk orienteringspunkt for å forklare værets antatte bevegelser.
Navnet er egentlig en forkortelse for Stadlandet. I tillegg til å være kjent for sitt uvær, finnes fin natur og flotte surfemuligheter, i følge Stadlandet.com.
NRK har laget en oversikt over hva annet som er verdt å se i kommunen. Selje kommune har 3042 innbyggere fordelt på 326 km2.
X: Sindrotone/Sindroton
Few accuses me of being hyper, uncultivated or wild. More often heard characteristics are tidy, tranquil, thought-through and reflected. Less uplifting descriptions as boring and over-rational are most likely mentioned beyond the reach of my senses.
The last few years I have probably become more monotone. Organized spontaneity, to assume the consequences of detours, is the closest I get to be impulsive. My facial anatomy and everyday articulation does not witness of overwhelming vigor. Additionally I’m on of the few I know who does not drink. Besides, I am a non-smoker, non-coffee drinker, careless about fashion and «very Christian».
My most recent nights out strengthen the question about why one pays to have your conversations topped by loud music in low light conditions among drunk people in the middle of the night. I love dancing and be social, believe me, but do reach (natural) ecstasy by going clubbing.
On the other hand, I’m doing well. I am an unique creature that do take part in a whole lot of strange stuff. Thoughts. Interests. Opinions. Ambitions. I am not afraid of speaking up in crowds. Stand for what I mean. Mean what I stand for. Be a leader. I can dance on the tables, be in a joking mood and come up with crazy ideas. I was the class president during my senior high school year and the only one surpassing 50 of 66 possible daring games during the sole Norwegian celebration towards graduation. Bungee-jumped from 216 meters. Swam in ice water.
Relationship-wise it can be challenging not to be much emotional. But in other situations it provides security and stability – also for the people around me. I never long-term depressed/down. With my girlfriend, Darshini, she gets the emotions going and I bring calm when needed.
I am nevertheless working with becoming more expressive in other forms than text. But if one cannot be oneself, one cannot fully enjoy the life for which one is created.
This is me, being sindrotone.
----
Få anklager meg for å være hyper, hemningsløs eller spinnvill. Oftere hørte karakteristikker vil være ryddig, sindig, gjennomtenkt og reflektert. Mindre oppløftende beskrivelser som kjedelig eller snusfornuftig nevnes også sikkert utenfor min sanserekkevidde.
De siste årene har jeg nok blitt mer monoton. Organisert spontanitet, å anta konsekvensene av avstikkere, er det nærmeste jeg kommer impulsiv. Min ansiktsanatomi og dagligdagse artikulasjon vitner ikke om overstadig futt. I tillegg er jeg en av de få jeg kjenner som ikke drikker. Dessuten er jeg ikke-røyker, ikke-kaffedrikker, uinteressert i moter og «kjempekristen».
Mine ferskeste utelivsbesøk forsterket spørsmålet om hvorfor man betaler for å få samtalene overdøvet av høy musikk blant fulle folk under dårlig belysning midt på natta. Jeg liker og danse og være sosial, bevares, men blir ikke i ekstase av klubb/disco/bar-festing.
På den annen side, har jeg det bra. Jeg er en unik skapning som tar glede i mye rart. Tanker. Interesser. Meninger. Ambisjoner. Jeg er ikke redd for å ta ordet i forsamlinger. Stå for det jeg mener. Mene det jeg står for. Være en leder. Jeg kan danse på bordene, være i tøysehumør og finne på mange sprell. Russepresident og eneste eliteruss i klassen på videregående. Strikkhopping fra 216 meter. Bading i isvann.
I relasjonssammenheng kan det være vanskelig å ikke være særlig emosjonell av meg, men i andre sammenhenger gir det en trygghet og stabilitet – også for mine rundt. I mitt kjæresteforhold får hun følelsene i sving og jeg roen på plass.
Jeg jobber med å bli mer ekspressiv i annet enn tekstform. Men hvis man ikke kan være seg selv, vil man ikke kunne nyte livet man er skapt til skikkelig.
Dette er meg, og jeg er sindroton.
The last few years I have probably become more monotone. Organized spontaneity, to assume the consequences of detours, is the closest I get to be impulsive. My facial anatomy and everyday articulation does not witness of overwhelming vigor. Additionally I’m on of the few I know who does not drink. Besides, I am a non-smoker, non-coffee drinker, careless about fashion and «very Christian».
My most recent nights out strengthen the question about why one pays to have your conversations topped by loud music in low light conditions among drunk people in the middle of the night. I love dancing and be social, believe me, but do reach (natural) ecstasy by going clubbing.
On the other hand, I’m doing well. I am an unique creature that do take part in a whole lot of strange stuff. Thoughts. Interests. Opinions. Ambitions. I am not afraid of speaking up in crowds. Stand for what I mean. Mean what I stand for. Be a leader. I can dance on the tables, be in a joking mood and come up with crazy ideas. I was the class president during my senior high school year and the only one surpassing 50 of 66 possible daring games during the sole Norwegian celebration towards graduation. Bungee-jumped from 216 meters. Swam in ice water.
Relationship-wise it can be challenging not to be much emotional. But in other situations it provides security and stability – also for the people around me. I never long-term depressed/down. With my girlfriend, Darshini, she gets the emotions going and I bring calm when needed.
I am nevertheless working with becoming more expressive in other forms than text. But if one cannot be oneself, one cannot fully enjoy the life for which one is created.
This is me, being sindrotone.
----
Få anklager meg for å være hyper, hemningsløs eller spinnvill. Oftere hørte karakteristikker vil være ryddig, sindig, gjennomtenkt og reflektert. Mindre oppløftende beskrivelser som kjedelig eller snusfornuftig nevnes også sikkert utenfor min sanserekkevidde.
De siste årene har jeg nok blitt mer monoton. Organisert spontanitet, å anta konsekvensene av avstikkere, er det nærmeste jeg kommer impulsiv. Min ansiktsanatomi og dagligdagse artikulasjon vitner ikke om overstadig futt. I tillegg er jeg en av de få jeg kjenner som ikke drikker. Dessuten er jeg ikke-røyker, ikke-kaffedrikker, uinteressert i moter og «kjempekristen».
Mine ferskeste utelivsbesøk forsterket spørsmålet om hvorfor man betaler for å få samtalene overdøvet av høy musikk blant fulle folk under dårlig belysning midt på natta. Jeg liker og danse og være sosial, bevares, men blir ikke i ekstase av klubb/disco/bar-festing.
På den annen side, har jeg det bra. Jeg er en unik skapning som tar glede i mye rart. Tanker. Interesser. Meninger. Ambisjoner. Jeg er ikke redd for å ta ordet i forsamlinger. Stå for det jeg mener. Mene det jeg står for. Være en leder. Jeg kan danse på bordene, være i tøysehumør og finne på mange sprell. Russepresident og eneste eliteruss i klassen på videregående. Strikkhopping fra 216 meter. Bading i isvann.
I relasjonssammenheng kan det være vanskelig å ikke være særlig emosjonell av meg, men i andre sammenhenger gir det en trygghet og stabilitet – også for mine rundt. I mitt kjæresteforhold får hun følelsene i sving og jeg roen på plass.
Jeg jobber med å bli mer ekspressiv i annet enn tekstform. Men hvis man ikke kan være seg selv, vil man ikke kunne nyte livet man er skapt til skikkelig.
Dette er meg, og jeg er sindroton.
Friday, August 04, 2006
X: Future job/Framtidsjobb
I have recently been reminded of my lack of assurance as for future career. There are heaps of jobs I think I would fancy, but with one year left of my master degree a set path is not present.
I enjoy being a journalist, but have considered a advisor position with something non-depressive and non-profit, whatever that may be. A project-related missionary (not preacher, but in charge of more specifically humanitarian work) sounds interesting too.
My general desired requirements for a future job are as follows:
a) The aim/motivation must be working for the better of someone else
b) Progress rather than maintenance; I must create and/or develop something
c) Travel. Not a necessity, rather as a bonus.
Any suggestions?
----
Min gode kamerat Bjørn Ole kom på besøk i kveld. Hans fortellinger om hans jobb på Kystvakta og mine teorier om framtida gjør meg viss på at jeg ikke har helt tråden ennå i hvor jeg skal hen. Min utdanning er nok så tydelig på arbeidsfelt, men jeg er ikke så sikker på at det er journalist jeg skal være fremover (selv om jeg frilanser av hjertens lyst når jeg kan).
På mange måter har jeg helt siden videregående vandret rundt med en tanke om at mitt karriereønske snart vil bli tydelig. Det mange ting jeg liker og mye jeg tror jeg kan bli. Men nå har jeg et år igjen av mastergraden og har egentlig ingen sterk formening om hvor jeg skal henne.
Neste år er nokså åpent. Offisielt blir jeg innkalt i militæret for fjerde gang – og får jeg ikke utsettelse blir det sivilarbeider på meg. Hvis ikke forsvaret ikke behøver meg ennå, kan jeg studere mer, reise, drive dank, eller ta meg en jobb. Hva slags stilling jeg blir å søke på er ikke heller opplagt, men jeg innbiller meg det vil begrense seg i forhold til hva som finnes tilgjengelig og hva jeg potensielt kvalifiserer meg for.
Jeg har tenkt litt på journalist, litt på korrespondent, litt på ambassadør, men en god del på konsulent i det siste. Men da verken som profittøker eller som traumatisk psykolog-rolle. Generelt er jeg veldig teoretisk og systematisk av meg, og må nok ende opp med en intellektuell stilling. Misjonær er heller ikke utenkelig, men da som prosjektarbeider på humanitære oppdrag heller enn forkynner.
Mine generelle ønsker til fremtidig jobb er følgende:
a) En jobb hvis motivasjon og målsetning er å arbeide for andres beste; å forbedre noen annens verden.
b) Jeg må kunne ha progresjon, utvikle, skape, videreføre noe. Vedlikeholdsarbeid kan være topp og viktig, men er ikke mitt bord, innbiller jeg meg.
c) Reising er en grei bonus i jobben, men ikke alfa og omega.
Noen forslag?
I enjoy being a journalist, but have considered a advisor position with something non-depressive and non-profit, whatever that may be. A project-related missionary (not preacher, but in charge of more specifically humanitarian work) sounds interesting too.
My general desired requirements for a future job are as follows:
a) The aim/motivation must be working for the better of someone else
b) Progress rather than maintenance; I must create and/or develop something
c) Travel. Not a necessity, rather as a bonus.
Any suggestions?
----
Min gode kamerat Bjørn Ole kom på besøk i kveld. Hans fortellinger om hans jobb på Kystvakta og mine teorier om framtida gjør meg viss på at jeg ikke har helt tråden ennå i hvor jeg skal hen. Min utdanning er nok så tydelig på arbeidsfelt, men jeg er ikke så sikker på at det er journalist jeg skal være fremover (selv om jeg frilanser av hjertens lyst når jeg kan).
På mange måter har jeg helt siden videregående vandret rundt med en tanke om at mitt karriereønske snart vil bli tydelig. Det mange ting jeg liker og mye jeg tror jeg kan bli. Men nå har jeg et år igjen av mastergraden og har egentlig ingen sterk formening om hvor jeg skal henne.
Neste år er nokså åpent. Offisielt blir jeg innkalt i militæret for fjerde gang – og får jeg ikke utsettelse blir det sivilarbeider på meg. Hvis ikke forsvaret ikke behøver meg ennå, kan jeg studere mer, reise, drive dank, eller ta meg en jobb. Hva slags stilling jeg blir å søke på er ikke heller opplagt, men jeg innbiller meg det vil begrense seg i forhold til hva som finnes tilgjengelig og hva jeg potensielt kvalifiserer meg for.
Jeg har tenkt litt på journalist, litt på korrespondent, litt på ambassadør, men en god del på konsulent i det siste. Men da verken som profittøker eller som traumatisk psykolog-rolle. Generelt er jeg veldig teoretisk og systematisk av meg, og må nok ende opp med en intellektuell stilling. Misjonær er heller ikke utenkelig, men da som prosjektarbeider på humanitære oppdrag heller enn forkynner.
Mine generelle ønsker til fremtidig jobb er følgende:
a) En jobb hvis motivasjon og målsetning er å arbeide for andres beste; å forbedre noen annens verden.
b) Jeg må kunne ha progresjon, utvikle, skape, videreføre noe. Vedlikeholdsarbeid kan være topp og viktig, men er ikke mitt bord, innbiller jeg meg.
c) Reising er en grei bonus i jobben, men ikke alfa og omega.
Noen forslag?
Subscribe to:
Posts (Atom)