Drømmeteater

18:00 var premieren på Et drömspel av August Strindberg i Torshov teater (Soria Moria). Hovedpersonen, i rollen som gudedatter som kom til jorden for å se hvordan mennesker har det, var Birgitte Larsen.

At den mest sentrale skuespilleren er noen jeg har møtt og har et forhold til, gjorde det ekstra spesielt. Birgitte vant Hedda-prisen i fjor for beste kvinnelige hovedrolle, da som Laura i "Glassmenasjeriet" (se bildet). Hun har også vært med i filmer som Den brysomme mannen. Det er litt moro å tenke på hvilken arbeidsgruppe Birgitte omgås i jobbsammheng. Men når alt kommer til alt, er det aller fleste av oss ordinære mennesker med vaner, fakter, interesser og behov som alle andre, og en større eller mindre kjendisfaktor endrer ikke (nødvendigvis) på dette.

1,5 time med sterke skuespillerpresentasjoner på nært hold, da teateret (fysisk) ikke er det aller største, ga en god opplevelse og satte tankene i spinn. På samme måte som et maleri kan virke mer levende enn et autentisk fotografi, opplever jeg at teateret løfter opplevelsen flere hakk fra et filmlerret.

Her er bolk observasjoner jeg fikk ut av handlingen/budskapet:
• Det er tøft å være menneske, og sett utenfra kan man synes synd på oss.
• Mye godhet er forgjengelig og oppleves sjeldent ribbet for samvittighetskvaler, dårlige hensikter og pliktløp. Generelt opplevde jeg Strindbergs menneskesyn noe og opplevlsen av tilværelsen som vel dyster.
• Svaret på hvordan finne håp og det gode, ligger i oss selv. Å klage på alt og alle andre har lite for seg.
• Folk flest er inneforstått med at det må være noe gudestyrt i denne verdenen

Hjem til nasjonal lokalsuksess

Det sjette Dyrøyseminaret finner sted midtveis i oktober. Kommunesenteret Brøstadbotn, mitt hjemsted, vil 14.-16. samle dyktige innleggsholdere, interesserte og interessante gjester og en god skokk av lokalbefolkningen til et nytt kapittel i en seminarrekke om hvordan lokalsamfunn ikke behøver la seg affisere av størrelsen – så lenge man tør, vil og kan.

Ordfører og rådmann beskriver det slik: ”Seminaret er en etablert og vel ansett møteplass for alle som er opptatt av småkommuner- og småsamfunnenes mange ubrukte muligheter.”

Årets tema er rekruttering, reiseliv og barn. En av profilene er kommunal- og regionalminister Magnhild Meltveit Kleppa. Prosjektleder er min far. Undertegnede er hyret inn som journalist til å dekke begivenheten.

Troms Folkeblad, lokalavisa for Midt-Troms regionen, har hatt mange lovord om seminaret opp gjennom årene. I år er ikke ett unntak, både i artikkelform og på lederplass.

Les alt om Dyrøyseminaret 2008 her.

Jeg gleder meg.

E: Divine drip 18

I have been thinking a lot about church shopping lately. In spite having been a confident Christian for the longest time, having been in Oslo for a total of 4,5 years and been in chrurch more or less every Sunday most my life, I have not properly settled in any congregation. This sucks, and I am most keen to devote myself in one church anytime soon. This I want to do with my precious girlfriend, and we are in the process of settling. Being a Christian involves fellowship with other siblings in Christ.

Now for some divine words of wisdom based on devotionals from PurposeDrivenLife.com:

Broken down, Christianity has little to do with religion, politics or culture. It is all about Jesus. So many filter-like aspects and human-built aspects interfere with the actual human being, the man Christ, who teaches and does marvellous things.

Everyone needs God, also those who believe they don’t. That is my take, based on the Bible. But the way of getting close to Him is by wanting to. God leaves you be, if the urge is not there.

The world is not wrong, it is lost. The danger of judging people and places can result in the following notion of what Christians are trying to convey: "We really don’t like you unless you see things the way we do". This is so wrong.

E: Summer jam

Traffic jam is congested. Jam out of berries is sweet. Jamming is inspirational. That is my summer for you.

Since end of June I have done everything but properly disconnecting and relaxing – which I aimed to do. Thus, I find it a bit comforting when students are returning to schools and universities these days – as I have been working most of the summer anyway.

But I have recreated and am sincerly a happy camper. A recap of the summer months shows four weddings, a week in the Czech republic, a weekend in Kristiansand/Vennesla (with my buddy Kjetil), and a 10-year class reunion from grade school. With only three weeks away from work, there have been many days of working as well.

The weddings were for my cousin Norvald in Bodø (north), for one of my closest friends, Sathees, in Bergen (west), a great friend, Camilla (see pic), at Senja (north) and another cousin, Børre (see pic), in Skøelv (north). In addition to making three trips up north and one to the west of Norway, I contributed in all of them: photographer, best man, toastmaster and photographer once again. I have spent a great amount of time working for other’s weddings this year. But this is not business. In these incidents time is not money. Time is decication, devotion and work worthwhile doing for a good cause on very important days for very important people – to me.

Volleyball practice started just last week. I really enjoy being back inside with my teammates, the ball and the intensitity. It is also fun being back as a coach. The try outs for my team, division one, will be tougher than ever – as there are a bunch of elite players trying out this season.

Silas, my awesome nephew, has already become two monhts old. He has gained a great arsenal of gestures and faces, and is a cool dude to meet – along with his parents; my brother and sister-in-law. I have also run into my best friend, Thor-Oskar, a few times in Oslo lately.

Work is also an interesting place to be. I am motivated and energetic, and find meeting people, being creative, taking pictures and composing text as challenging and rewarding tasks to do. Basically, life is good.

Smaker av nr 8

Et nytt Agenda 3:16, nr 8/2008, kom fra trykkeriet på tirsdag. Nå skal abonnenetene også ha fått bladet i posten. For deg som ønsker et lite innblikk, og eventuelt vurdere på å bli abonnent og/eller teste to nummer gratis, har jeg lenket til smaksprøvene fra mine stykker i bladet under.

Fra hovedsaken om ansvar for skaperverket, miljø og slikt, skrev jeg blant annet
Hvor grønn skal kirken bli?

Livspuls denne gangen, Gir misjonærene nytt mot, handler om psykiske lidelser med å jobbe (som misjonær) i utlandet.

Harald Tunheim er en av verdens fremste hundekjørere, men hadde aldri hatt hund før han var 28 år gammel. Les om Det glade hundeliv.

Helt mot normalt

Det siste jeg vil bli er normal. Ingen er helt like, og dermed kan man ikke normalisere noe norm. Likevel prøver man. Det jobbes og slites mot å følge konvensjoner for det postmoderne samfunnets driv mot det normale vellykkede. Det å klatre på karrierestigen, det å bruke arbeidsdag ut og inn på det, det å skulle være opptatt og aktiv til alle døgnets tider. Rett og slett å bruke masser av energi og krefter på jobb og penger for å kunne ta de kjærkomne pausene og øyeblikkene for å koble ut og såkalt nyte livet. Disse tingene man egentlig kunne gjøre flere ganger ukentlig – om man ikke hadde vært så opptatt av å jobbe for det. Livsnyting via karriere er egentlig en altfor lang omvei.

Rar er meg et herlig kompliment. Om spørsmålene jeg stiller beskrives som merkelige, uventede eller spesielle er jeg fornøyd. Jeg er drittlei konvensjoner for konvensjoners skyld. Og mye av det svadaet som formidles i bli-kjent eller tørr-prat konversasjoner er i stor grad bortkastset tid. I alle fall før man kjenner til en persons brann, iver, motivasjon, driv og bakgrunn etc. Meningen med livet er viktig å spørre om. Og har ikke samtalepartneren tenkt gjennom det før, er det sannelig på tide, tenker jeg. I alle fall en interessant tankejobb. For hvor gøy er det EGENTLIG å bare hoste opp gjennomtenkte fraser og setninger hvor man ikke utfordres overhode? Først når jeg får stadfestet en persons plattform i livet, gir de mer overfladiske fakta mer mening.

Jeg digger psykisk utviklingshemmede. Det er selvsagt et veldig spenn i psykiske lidelser og utfordringer, men de fleste jeg har møtt på, det være seg autister eller personer med downs syndrom er de herligste vesenene man kjenner til. Den ektheten og den energien de formidler, rippet for konvensjonelle hensyn og innpakkede meninger, er skikkelig befriende og givende. Et annet eksempel er folk med ADHD. De har blitt stilt en diagnose og kan ha bruk for tilrettelagt arbeidssituasjon eller undervisning. Men den given og gløden disse menneskene representerer, den aktive, utadgående og igangsettene funksjonen de kan formidle og tilføre blir i altfor stor grad hysjet ned.

Mangfold er topp. Ingen er vi ”normale” og som sagt ønsker jeg heller ikke å prøve å bli det. Jeg vil være meg selv fullt og helt med de fakter, meninger, personlighet og vaner jeg har. Jeg ønsker å tenke fritt og handle etter slik jeg er skrudd sammen, ikke litt et tidvis skrudd prestasjonssamfunn forventer. En tilbakevendende karakteristikk for et kjæresteforhold eller vennskap man liker er ofte dette med at man kan være seg selv. Slappe av. Ikke gjøre seg til. Jeg er best til å være meg selv, som du er best til å være deg. Og glem ikke det som gjør at du skiller deg ut. Det er ikke unormaliteter, men unikheter.

Ha en uforfalsket dag!

Rød lykke

I stedet for en ravende entusiasme, et euforisk kick, kjente jeg mer på ærbødighet og velvære. Etter å ha fulgt de røde siden 1989, fikk jeg endelig se Liverpool spille i levende live. Det var noe nostalgisk over det hele. Jeg ble litt fortapt i hendelsen i seg selv, og brydde meg ikke så hardt om aktivitetene til folk rundt meg eller utfallet av kampen.

Livepool vant 4-1 oppskriftsmessig, selv om de endte opp med et lag bestående primært av b-spillere. Men med til Norge og brukt på banen var både Torres, Alonso, Hyypiä, Kuyt, Carragher og Gerrard. Det er litt kult å ha sett gutta på ordentlig.

Massesuggesjon-opplevelsen tok ikke helt av med mitt begrensede engasjement for den hvite lærkula. Noe skyltes nok at jeg kom, satt og gikk alene, tross for de 25.376 andre menneskene på Ullevål stadion. Min seksjon bestod heller ikke av de mest harniske supporterne. Men det var jubel, jeg hevet skjerfet og var med på de stående ovasjonene for alt fra bytter til skåringer. For det er i stor grad publikum som utgjør forskjellen, stemningen, på å sitte hjemme på sofaen og få servert alle de gode bildene og reprisene til forskjell fra å sitte på eller stå ved et lite vippbart plastsete mange meter unna banen.

For de stakkars vaktene som må sitte med ryggen til kampen for å passe på, kan de egentlig lett studere kampbildet basert på publikums ekspressive gester og (u)lyder.

Liverpool er stort i Norge. Det er litt spesielt å være til stede på en utsolgt hjemmekamp der bortelaget har minst ¾ av supporterne, eller at en treningskamp faktisk selger ut på Norges største fotballstadion.

Kampen tilførte også opplevelser av sportslig verdi. Fotball er så mye mer enn 22 mann springende etter en ball, men heller to sett atleter som har en enorm kondisjon, presisjon og ballbesittelse.

Bildet er hentet fra Dagbladet.no