For et par dager siden fikk hustanden en telefon fra Norsk Barnehjelp. Mannspersonen på andre siden av linja promoterte prosjekter i Sudans hovedstad; skoler og hjem i Khartoum. Av medfølelse og interesse, sa jeg meg villig til å donere. Dette har jeg nå også gjort etter å ha mottatt barnetegninger og voksengiroer i posten.
Det jeg ikke likte like godt, var at da jeg sa meg villig, var det plutselig lite valgfrihet igjen. Jeg fikk ikke sjansen til kun å få oppgitt et kontonummer og bestemme summen selv, da giroer på 300 og 600 kroner virket som eneste utvei. Jeg takket dermed ja til den ene. I en bisetning ble det sagt noe om frakt/administrasjon eller lignende før samtalen var over. Da giroen kom, som også hadde streng betalingsfrist, akkumlerte denne ekstrakostnaden seg til 79 kroner ekstra.
Jeg har ikke noe imot å bruke penger på trengende i Sudan, og 79 kroner er ikke mye. Men jeg syntes det ble noe overrumplende ved det hele. Jeg støtter per i dag også andre bistandsprosjekter, men følte ikke telefonsamtalen ga mersmak. Neste gang vil jeg være den som ringer.
Subscribe to:
Post Comments (Atom)
No comments:
Post a Comment