My parents called after the TV news last night. My mother, father and myself can undertake healthy conversations and discuss with mutual respect. Thorough chats like last night, confirms that the apple doesn’t fall far from the three. The main topic was my likely study exchange next semester.
Although I’m autonomous, independent and can think for myself, having these close contacts available 24/7, if needed, is invaluable. My choices are being backed, but also questioned if they don’t find the motivation or argumentation reasonable. When I was much younger than today, I was given predefined choices (apple or orange, Saturday candy or slacking etc). Now I’m the one the one bringing a draft along for certain decisions. My ideas are being treated in a process-oriented manner before I choose, regarding or disregarding the feedback. I am ever grateful for having such a relationship to my DNA-donors.
---
Mine foreldre ringte etter Kveldsnytt i går. Mamma, Pappa, og jeg kan føre gode samtaler og diskutere med gjensidig respekt. Litt grundige konversasjoner som i går kveld, konstaterer at jeg ikke falt langt fra stammen. Hovedtema i går var utvekslingsmulighetene mine til våren.
Selv om jeg er selvstendig, uavhengig og kan tenke selv, kan det være uvurderlig å ha den nære kontakten tilgjengelig når det skulle være. Mine valg blir støttet, men gjerne utfordret om de setter spørsmålstegn med begrunnelsen eller motivasjonen. Da jeg var som yngst fikk jeg ferdigdefinerte valg (eple eller appelsin, lørdagsgodt eller sløvskap etc). Nå er det jeg som i visse situasjoner kommer med et utkast til avgjørelse. Denne blir behandlet i prosessorientert ånd før jeg fatter en slutning på grunnlag av respons. Jeg er veldig takknemlig for at jeg har et slik forhold til mine DNA-donorer.
Subscribe to:
Post Comments (Atom)
No comments:
Post a Comment