Syndsbekjennelse i sju episoder

I går sendte TV 2 første episode av «De syv dødssyndene» ut på eteren. Som kristen og medieviter (per definisjon; dette skjer når man har mastergrad i medievitenskap) følte jeg det ble uriktig å mene for mye om konseptet før jeg hadde tatt en titt selv. Kristopher Schau tester om helvete finnes ved systematisk å bryte de moralske hovedreglene satt opp av kirken på 600-tallet. Forfengelighet var først ut, som ble utfordret ved å ta plastisk kirurgi (tukle med skaperverket) og sprøyte inn antirynkemidler i panna (dyrke evig ungdom) i Los Angeles, og deretter kle seg opp som drag-queen (hengi seg til pervers synd) i Las Vegas.

Jeg klarte ikke å la meg provosere, selv om få vil betvile at dette kan kalles blasfemi eller brudd mot det andre bud (de Moses fikk på steintavlene, ikke kirkas sjupunktsliste i etterkant) med at man ikke skal misbruke Guds navn. Fra kristendommen ankom landet, har den vært utsatt for ulike former for verbale, fysiske, kunstneriske, psykiske og åndelige angrep. Særlig i kunst og meningsytringer har troa, ofte symbolisert med korset eller Jesus, blitt fremstilt og spottet i alle mulige formater, fra karikaturer og stand-up til utstillinger der Jesu død på korset har blitt presentert både med urin og sæd. Kanskje er det derfor jeg ikke reagerer mer enn jeg gjør. Og kanskje dette er grunnen til at produsentene kan gå trygt på gaten uten frykt for å bli stukket ned slik Theo van Gogh ble det i Nederland etter kortfilmen Submission om islams kvinnesyn. Når man kødder med Gud skal ikke alltid det andre kinn vendes til, men vold vil ikke forbedre syn på troende eller toleranse for ytringsfriheten.

En annen grunn til mitt lave utslag av provokasjon er kanskje fordi jeg ikke kjenner at mitt trosfundament rikkes av en slik serie. Jesus er, var og blir akkurat like reell. Samtidig vet jeg at andre egges grenseløst over serien – lenge før den kom på lufta. Det skal mye til at sinnet mitt settes i kok, men jeg vet at en tilsvarende serie om rasisme eller annen form for diskriminering ville hatt mye større sjanse for å få meg med ut i protesttog – av grunnene nevnt over.

Når det er skrevet, mener jeg absolutt at dette er alvorlige saker med tanke på konsekvensene et liv uten frelse har å si for evigheten. Likevel blir blir Schau for meg en slags moralist, bare at han går mot den kristne moralen. I motsetning til samfunnet ellers, kanskje særlig underholdningsbransjens fester, filmer, tv-produksjoner og blader, stiller han spørsmål ved moralske aspekter av samtidens livsstil som mange er likegyldige til. Selv om han møter det syndige med en skøyeraktig mine, virker programmet å ha en helt klar oppfatning av at dette er kjøreregler noen holder høyt og dermed blir det tabuer og grenser som kan brytes. Det blir som en filmatisert syndsbekjennelse, bare at det syndes med overlegg og at snakk om tilgivelse tidligst vil komme i siste episode – selv om jeg ikke tror Schau har tatt imot frelsen, i alle fall ikke ennå. Om ikke annet, kan denne ukas snakkis faktisk føre til gode og viktige samtaler om moral, synd og fortapelse.