X: Emotion fatiuge/Emosjonsfattigdom

English version to come soon

Blasé and cold, or strong and balanced. There are many ways of describing absence of emotions in a person. I am such a emotion fatigued individual. I am a man whose feeling oscillation is rare, but with a graph generally marking steady doing great line. I am rarely ecstatic or mad, and never depressed for a considerable length of time. I have a full register of emotions, but utilize it more sparingly than most my peers.

I do not call this a defect or claim that a certain dosage of emotional trumpeting makes life better or worse. But sometimes I wish I could be more emotionally “unbalanced”; meaning more often cry when the action is an appropriate reaction, and more genuinely when times are smiling. That I am little nervous and scared just on the odd occasion are fine qualities to keep.

This “wish” is for my own expression only. I believe I handle the social context all right. To be present as support, listener or chatting mate when someone’s down, does not imply a necessity for feeling what the other person feels, but rather be able to provide the needed words, time, hug or distance.

Finally I need once again to stress that I do not question whether or not I am happy with who I am. I am happy with being Sindre. Out of curiosity, if nothing else; how does one become more emotional anyway? A theory is flat out to sleep less. The times I am the most exhausted, I also tend to tear or laugh more frequently. Other suggestions?


---

Blasert og kald, eller sterk og avbalansert. Det er mange måter å beskrive fravær av følelser i en person. Jeg er et slikt emosjonsredusert individ. Jeg er en mann hvis svinginger på det emosjonelle plan er relativt sjeldne, men lista/grafen er som oftest plassert høyt oppe. I få tilfeller er jeg i ekstase, men heller aldri i langvarig sinne eller depresjon. Jeg kan spille på hele følelsesregisteret, men gjør det sjeldnere enn jeg har inntrykk mange andre åpne mennesker gjør.

Jeg vil ikke kalle det en defekt eller å si at en viss dose emosjonell utbasunering gjør noen tilværelser verre eller bedre. Men i tråd med at gresset kan være grønnere på den andre siden – og uansett hva som er rett/galt og hvordan jeg er eller var – kunne jeg på en måte tenke meg å være hakket mer i emosjonell ”ubalanse” enn jeg er i dag. Det betyr å gråte mer, når jeg skjønner det ville være en riktig reaksjon. Eller å le mer inderlig og lenge i lystigere lag. Utfordringer er hvordan og om det lar seg gjøre. Det at jeg ikke er så nervøs eller skal mye til å skremme meg, har jeg ikke behov for å gjøre noe med.

Når dette er sagt, er ønsket primært tilsiktet egne behov for følbart utløp. For i den sosiale konteksten klarer jeg meg godt. Jeg har grei emosjonell innsikt. Med det mener jeg evnen til å se andre tilstand og/eller respondere med passende reaksjon eller respons. Å være til stede som støtte, lytter eller samtalepartner til noen i uføre, er det ikke nødvendigvis slik at man må føle det samme som personen med problemer, men heller at man evner å gi de ordene, tiden, armkroken eller avstanden som behøves.

En liten avstikker er det med at jeg kjenner meg mest nyttig i situasjoner der det er
utfordringer eller alt ikke er helt optimalt. Et sted hvor alle er bare glade og fornøyde har på en måte ingen behov for hjelp eller assistanse, og gjør at jeg kan føle meg litt overflødig. Dette er ikke det samme som å si at jeg ikke har det bra, for jeg er stort sett tilfreds og glad brorparten av døgnet, som nevnt.
Jeg må til slutt understreke at dette ikke setter spørsmål med hvorvidt jeg er tilfreds med måten jeg er på. Jeg er gald for den jeg er. Men det er enkelte ganger man ønsker ting var annerledes enn utgangspunktet – noen ganger også av ren nysgjerrighet.

Så hvordan bli man eventuelt mer emosjonell? En teori er rett og slett å sove mindre. De gangene jeg er minst opplagt, har jeg også lettere for å ta til tårer eller latter. Andre forslag?