Adjø Paris

Frankrikes hovedstad vil huskes som et godt sted å være. Om få timer, setter jeg av sted til flyplassen med en reisebag som skal sendes til Bamako.

Paris har mye flott å se på. Byen har en arkitekturisk utforming som gjør at de fleste steder, særlig langs elva er plasser man kan sette seg ned, tenke litt over livet og få noe behagelig å panorere blikket over.

Samtidig er det en myteoppspunnet hovedstad og på mange måter opphauset by. Jeg har vært i mang en storby rundt om i verden, også i Europa. Men det var som jeg på en måte forventet noe ekstraordinært av Paris, selv om den også ”bare” består av veier, bygninger, parker, elver og innbyggere. Selv om mye av det jeg har fått med meg er vakkert, var kanskje byen gråere enn antatt. Dette er nok preget av en skydekket himmel (bortsett fra i dag, når jeg dro), men jeg må nok innrømme at Paris ikke kan unngå å minne litt om andre storbyer. Dette er ikke nødvendigvis et dårlig tegn, bare at det unike forsvant litt jamfør forventningene. Men, som sagt, det var godt å være her.

Jeg skal ikke gi noe attraksjonsreferat, heller gi men vil dele noen tanker fra Le Louvre-museet og Eiffeltårnet.

Like ved elva Seine ligger verdens mest besøkte museum, med over åtte millioner innom årlig. Le Louvre er bare helt enormt. Over 60.000 kvadratmeter er hengitt bare til de faste utstillingene. En ting er å finne frem, skiltingen gjør ikke det så vanskelig. En annen ting er om du orker å finne tilbake. Sal på sal på sal i fire etasjer er fylt med over 35.000 kunstverk og historiske minner. Den totale samlingen er på 380.000.

Men det tar på å betrakte så mye kunst i flere timer uten mat og drikke (selv om det finnes overprisede kafeer inne i bygget). Kombinasjonen av impulser med det å stå og gå i lange tider, gir etter hvert en inflasjon i kunst som gjør at man ikke helt makter å ta inn over seg alle inntrykkene. Det er ikke mulig å få med seg alt på en dag uansett. Ikke på en uke heller for så vidt. Om man skulle brukte fem sekunder på hver gjenstand (inkludert en svært rask forflytning mellom dem), ville det likevel tatt over tre uker å få sett alt sammen. Men jeg er tilfreds. Særlig på grunn av at jeg fikk iaktta mer enn fem av Leonardo da Vincis malerier, inkludert - selvsagt - Mona Lisa. Da Vinci er min store helt, og Mona Lisa har hengt i plakatform på veggen på rommet mitt i mange år.

Toppen av Eiffeltårnet er dessverre stengt i ukedagene for tiden. Derfor fikk jeg og Alix i går bare med oss andre nivå, litt over 100 meter over bakken. Dette var noe nedtur, når toppen er 324 meter (øverste besøksnivå på 300). Men opplevelsen av å trave rundt i den 7,3 tusen tonn tunge konstruksjonen var likevel fin. På første nivå, var det av uviss grunn egen snøbelagt gåtur med truger til låns. Med over seks millioner besøkende i året, har det totale besøksantallet akkumulert seg til verdens mest besøkte betalte attraksjon siden åpningen i 1889.

Eiffeltårnet er finest på kveldstid. På dagtid er den mindre, blinkende replikaen i Las Vegas vel så kul å se på (selv om den ikke er i nærheten så høy). Når det gjelder musikk, liker jeg ofte den første versjonen man hører av en sang, selv om det ikke er den første man hører. Muligens er det også slik med byggverk. For å fronte byen, er det i alle fall mange andre ting ved Paris jeg ville trukket frem som grunn til å komme. Men et skikkelig minnesmerke (som det skjeve tårn i Pisa) er selvsagt kult å ha.