X: Sincere certainty / inderlig visshet

Two terms have captured my consciousness recently.

Sincerity is an ideal way of describing what good is. Sincere joy, love, will are examples. To laugh the most and longest is not equal to have the best time. Together with good friends in the good conversation I encounter much stronger emotions than the laughing cramps from a hilarious comedy. To sense God’s presence is also a form of sincerity. Even admitting and realizing one’s weaknesses in a trusted forum, can provide sincere happiness.

Certainty is another words I appreciate kicking in. Rarely is it better not to know. Uncertainty tends to wear your mind, body and power more down than receiving a negative confirmation. In terms of romantic relationships, the best will be to know where one stands, if unknown for a long time, and deal with reality. For volleyball, we are still awaiting the coach’s final call for making a cut. The waiting has been horrible, and is probably worse than the potential decline. A tough example is death. But if someone has actually passed away (say kidnapping, gone missing), it is better to know sooner than later – instead of wondering for the rest of your life. Hope will not remain uplifting if it is to last for a whole long period of uncertainty. Getting the bad news is awful, but at least something to grasp and process.


---

To begreper har grepet bevisstheten min i nyere tid.

Inderlighet er mitt ideal for å beskrive de gode ting. Inderlig glede, inderlig kjærlighet, inderlig treningsvilje etc er eksempler. I mange høver er det ikke nødvendigvis de gangene man ler lengst, høyest og mest man har det som best. Sammen med gode venner i den gode samtalen kjenner jeg på mye sterkere krefter enn følelsene som veller frem når latterkrampen ryster med under en råmorsom komedie. Å kjenne på Guds nærvær er også en slik form for inderlighet. Til og med det å innrømme sine feil og svakheter i et fortrolig forum, kan gi en slik inderlig glede.

Visshet er en term jeg setter pris på når finner sted. Jeg mener det er svært sjelden det er bedre ikke å vite. I utgangspunktet er jeg forkjemper for at relevante ting skal komme for en dag, så fremt de er en del av virkeligheten. Og det finnes en rekke situasjoner der uvisshet trolig tærer mer på sinn, kropp og krefter enn det å skulle motta en negativ beskjed. Jamfør kjæresterier er det enkleste og beste å få avklart hvordan ståa er, om det er interesse, og så forholde seg til realitetene (. Unntaket er når den som blir konfrontert er i en prosess der utfallet kunne blitt interesse, men blir avbrutt i det underbevisste arbeidet. Og nå en gjensidig tiltrekningskonklusjon når settingen er formalisert/oppe i dagen, er ikke like lett). Nå om dagen venter jeg på uttaket til mitt volleyballag. Det er mange år siden det har vært så mange spilleinteresserte. Å gå uke etter uke uten å vite om man er inne eller ute er utrolig ubehagelig (, selv om jeg ikke har peiling på hva jeg finner på om jeg ikke kommer med). Et tredje eksempel er dødsfall (av typen forsvinninger, kidnapping etc). Sett at noen faktisk er død, vil jeg heller finne det ut så snart som mulig, enn å lure resten av livet. Jeg tror at håp i en slik situasjon ikke blir et positivt ett, om det drøyer i lang tid uten tegn og sannsynlighet for at ting er slik de burde være. Å få kjennskap til at noen nære er gått bort er selvsagt uhorvelig tragisk, men noe man kan forholde seg til.