X: One word from buying apartment/Ett ord unna leilighetskjøp

I was one word from buying an apartment Monday. Sunday I spent less than 10 minutes at the house inspection for the just renovated 29 square meters (without bedroom). That is less than I use for items I really like at flee markets. This time the estimated value was not 50 cents, but rather 181000 US dollars (NOK 1100000).

I ended up faxing my first bidding form while shaking as my first bid was over a million Norwegian kroner (about 178000 dollars). Surprisingly enough, there was only one more bidder, and after a few rounds with the real estate agent, and calling my parents in between, I won the bidding round with 189000 dollars (NOK 1150000). But the owner wanted about 5000 dollars more, and I had till the night to decide.

At first I was eager to increase the relatively little sum to assure a purchase. But after chatting with people more experienced in the game, my shoes got cooler. The old wooden constrution, the not following the ”wet room norm” (regulations for how to build bathrooms etc), storage space, the hight price per square meter, the lack of bedroom, the neigborhood, the ground floor placement and the lack of growth potentional (hard to do much with the value for a newly renovated place). Later the larger consequences got to me; I do not know where I will be next year. Nor do I know what I will or want to be doing. To own a place, I am not supposed to be placed here is not all that convenient.

I could have said yes when I dialed the estate agent the last time. Instead I said no and walked away, still renting. The price was good, maybe even right, but the timing was off. There will be other chances, and when I have more things in order, I will act with more certainty. But it sure was an thrilling and interesting experience. The apartment was sold today for 189000 dollars.

--

Mandag var jeg ett eneste ord fra å kjøpe en leilighet. Søndag var jeg på visning i Brinken 23 på sentrumsnære Kampen i Oslo. Den 29 kvadratmeter store leiligheten i førsteetasjen på et fint lite trehus i skjønne begyggelsesomgivelser er den første ettromsleiligheten jeg har sett nok på til å besøke på visning. Det skjedde i underkant av 10 minutter midtveis på søndag. Det er mindre tid enn jeg bruker å studere en gjenstand jeg er interessert i på loppemarked.

Resultatet ble i alle fall at jeg skjelvende fakset avgårde min første budskjema rundt klokken 15:30. Kjøpesummen lød på 1080000 kroner. Jeg telte over to-tre ganger for å forsikre meg om at siffermengden var riktig. Det er mange nuller i en million altså. Budet var 30.000 over åpningsbudet. Jeg fikk god forståelse fra megler som sikkert stadig vekk hører ferskheten i førstegangsetablereres stemme. Ikke lenge etter kom kontra igjen med 1,1 million som også var takst. Med erfaring fra nettauksjoner og pokerspill, tenkte jeg at man måtte ta i litt for å se hva motstanden satt inne med. Overaskende nok var det kun en annen person med på budrunden. 1,15 millioner var mitt neste forslag. Og ble det høy kontra, ville jeg trekke meg i ut. Etter visningen tenkte jeg at jeg kanskje ville gå opp mot 1,25, mens jeg mandag følte 1,75 var et passelig sted å slutte. Før hver av budene var jeg i korte eller lengre samtaler med min far og mor, for å høre litt hva de tenkte. Pulsen, adrenalinnivået og skjelvefaktoren var hele tiden høye, og skolerabeidet mellom samtalene minimalt effektive.

Megleren ringte til slutt tilbake og fortalte at jeg hadde vunnet budrunden. Alle bud er bindene, og så lenge eier sa ok, ville alt vært i boks. I stedet kom eier med et motbud på 1,18 millioner. Det betød jeg ville få leiligheten til en million og åtti tusen, samtidig som jeg var løst fra mitt nåværende bud om jeg ville takke nei. Jeg fikk til klokken 21 til å tenke på om jeg ville gå opp de 30.000 kronene, som er relativt lite forskjell når vi snakker om så store summer.

I utgangspunktet var jeg innstilt og kjøpeklar. Jeg tenkte at i dag blir jeg plutselig huseier. I stedet for å jobbe videre med studiene, chattet jeg en del med ulike bekjente med erfaring fra kjøpeprosessen. Etter at de hadde tittet på annonsen, kom spørsmålene om våtromsnormen, trekonstruksjonen, førsteetasjeplasseringen, størrelse (uten soverom), lagringsplass (bod), kvadratmeterpris (over 40.000 kroner!), uro i nabolaget, vektspotensiale (er alt oppusset, er det lite verdistigning å vente i ett marked som kanskje vil flate ut). Selv om jeg var klar over en del, var det mye jeg ikke kunne svare på. Og selv om megleren kunne, kom uroen over meg. Som en konsekvens kom etter hvert tankene på framtida: jeg vet faktisk ikke hvor jeg skal være og hva jeg skal gjøre til høsten. Om jeg får en jobb utenfor Oslo, er det ikke barer bare å plutselig skulle selge eller leie ut. Og jeg har jo hele tiden egentlig tenkt to-roms (eget soverom). Sist, og kanskje viktigst for tida, er det faktum at jeg er i en hektisk innspurt på oppgaven, og trenger å konsenterer meg fullt og helt om denne til innleveringsfristen 10. mai.

Kvelden kom, og jeg gjorde meg klar til å gi dommen. Først ringte jeg for å spørre om de praktiske spørsmålene skissert over. Men i realiteten var jeg bestemt. Etter en siste samtale med familien, takket jeg nei.

I dag kom to bydere inn i budkampen. Leiligheten ble solgt. For 1180000 kroner. Nøyaktig det beløpet jeg ble tilbudt i går. Prisen er god og leiligheten flott. Men det vil alltid finnes noenlunde ”rimelige” tilbud der ute, og jeg kjenner meg greit tilpass med enn så lenge ennå være lånetaker. Opplevelsen var i alle fall et kick.