X: Unfairytale/Evensyrlig

Darshini left Norway before dusk yesterday – as my friend. Monday we split – as boy- and girlfriend.

The decision was taken jointly, based on rational argumentation: We do not share a drive for a common geographical destination. I dig Malaysia and Australia and Darsh enjoyed Norway very much. But it is not enough to give up one’s Mother country (or country of residency). Without awareness of a chance in prospects of where to live, waiting would just postpone the problem.

The emotions and thoughts left behind are not as logical though. Tears, smiles, silences, talks and hugs have been shared through trying to realize on what we have agreed. Some moments I feel calm and accept for what I consider a mature and reasonable decision. Other times I glare at irony at large: Sunday my best friend got engaged, while Monday his best man may have committed his biggest mistake by saying no to the best girl he ever met. Even though I have not always been thoroughly convinced of Darsh being the right girl for me, she surpasses high hopes for what a person, girl, friend, girlfriend and fellow Christian could be.

The month she visited Norway was splendid – for the both of us. Her personality overwhelmed my family. And her projection of herself left clear marks in my friends’ good impression memory. We have enjoyed ourselves through experiences, food, chatting, silence, prayer and just being in each other’s presence. Here is a picturesque synopsis of her month in Norway.

For your information, she is now safe and sound back home in Kajang, outside Kuala Lumpur, where she will spend the last month before her last study year for her speech pathology degree at La Trobe University in Melbourne commences.

Language and culture are other practical challenges we could have overcome. I Darshini has been a princess in our story, which sadly has had an unwanted turn. I label it an unfairytale.

Thanks for what we have had and will have together, Darshini!

---

Darshini forlot Norge grytidlig i går morges – som min venn. Mandag skilte vi nemlig lag – som kjærester.

Avgjørelsen ble tatt sammen, basert på rasjonell argumentasjon: Vi har ikke felles dragninger mot geografiske destinasjon for framtida. Jeg digger Malaysia og Austrlia, Darshini likte Norge veldig godt, men det er ikke nødvendigvis nok til å gi opp sitt hjemland. Uten fortutsikter på en endring i hvor vi ønsker leve, ville det å vente bare være å utsette problemet.

Følelsene og tankene man sitter igjen med er dog ikke like logiske. Tårene har trillet om smil, stillhet, prat og klemmer. I noen øyeblikk kjenner jeg roen og aksepten for at avgjørelsen var moden og rett. I andre stunder ser jeg ironi i stor skala; søndag forlovet min beste venn seg, mens mandag begår hans forlover kanskje sin livs største tabbe ved å takke nei til den beste jenta han har møtt. Selv om jeg ikke alltid har vært like hel-overbevist på at dette var det rette, innfrir Darshini som person, venn, jente, kjærste og medkristen mer enn det man kunne håpe på.

Måneden i Norge var storartet. Hennes personlighet tok min familie med storm, og hennes utstrålning har gjort storinnrykk på mine venners godvilje. Vi har hatt det svært bra sammen gjennom opplevelser, mat, prat, stillhet, bønn og samvær. Se en billedlig oppsummering her. Til opplysning var hun fra i går kveld tilbake med familien i Kajang, utenfor Kuala Lumpur, der hun skal være den en måned til hennes siste studieår med logopedi tiltar.

Språk og kultur er andre praktiske utfordringer vi kunne overvunnet. Darshini har vært en prinsesse i vår fortelling som dessverre har fått en uønsket vending. Jeg kaller det evensyrlig.

Takk (for sist og) for det vi hadde og vil ha sammen, Darshini!