X: Sindrotone/Sindroton

Few accuses me of being hyper, uncultivated or wild. More often heard characteristics are tidy, tranquil, thought-through and reflected. Less uplifting descriptions as boring and over-rational are most likely mentioned beyond the reach of my senses.

The last few years I have probably become more monotone. Organized spontaneity, to assume the consequences of detours, is the closest I get to be impulsive. My facial anatomy and everyday articulation does not witness of overwhelming vigor. Additionally I’m on of the few I know who does not drink. Besides, I am a non-smoker, non-coffee drinker, careless about fashion and «very Christian».

My most recent nights out strengthen the question about why one pays to have your conversations topped by loud music in low light conditions among drunk people in the middle of the night. I love dancing and be social, believe me, but do reach (natural) ecstasy by going clubbing.

On the other hand, I’m doing well. I am an unique creature that do take part in a whole lot of strange stuff. Thoughts. Interests. Opinions. Ambitions. I am not afraid of speaking up in crowds. Stand for what I mean. Mean what I stand for. Be a leader. I can dance on the tables, be in a joking mood and come up with crazy ideas. I was the class president during my senior high school year and the only one surpassing 50 of 66 possible daring games during the sole Norwegian celebration towards graduation. Bungee-jumped from 216 meters. Swam in ice water.

Relationship-wise it can be challenging not to be much emotional. But in other situations it provides security and stability – also for the people around me. I never long-term depressed/down. With my girlfriend, Darshini, she gets the emotions going and I bring calm when needed.

I am nevertheless working with becoming more expressive in other forms than text. But if one cannot be oneself, one cannot fully enjoy the life for which one is created.

This is me, being sindrotone.

----

Få anklager meg for å være hyper, hemningsløs eller spinnvill. Oftere hørte karakteristikker vil være ryddig, sindig, gjennomtenkt og reflektert. Mindre oppløftende beskrivelser som kjedelig eller snusfornuftig nevnes også sikkert utenfor min sanserekkevidde.

De siste årene har jeg nok blitt mer monoton. Organisert spontanitet, å anta konsekvensene av avstikkere, er det nærmeste jeg kommer impulsiv. Min ansiktsanatomi og dagligdagse artikulasjon vitner ikke om overstadig futt. I tillegg er jeg en av de få jeg kjenner som ikke drikker. Dessuten er jeg ikke-røyker, ikke-kaffedrikker, uinteressert i moter og «kjempekristen».

Mine ferskeste utelivsbesøk forsterket spørsmålet om hvorfor man betaler for å få samtalene overdøvet av høy musikk blant fulle folk under dårlig belysning midt på natta. Jeg liker og danse og være sosial, bevares, men blir ikke i ekstase av klubb/disco/bar-festing.

På den annen side, har jeg det bra. Jeg er en unik skapning som tar glede i mye rart. Tanker. Interesser. Meninger. Ambisjoner. Jeg er ikke redd for å ta ordet i forsamlinger. Stå for det jeg mener. Mene det jeg står for. Være en leder. Jeg kan danse på bordene, være i tøysehumør og finne på mange sprell. Russepresident og eneste eliteruss i klassen på videregående. Strikkhopping fra 216 meter. Bading i isvann.

I relasjonssammenheng kan det være vanskelig å ikke være særlig emosjonell av meg, men i andre sammenhenger gir det en trygghet og stabilitet – også for mine rundt. I mitt kjæresteforhold får hun følelsene i sving og jeg roen på plass.

Jeg jobber med å bli mer ekspressiv i annet enn tekstform. Men hvis man ikke kan være seg selv, vil man ikke kunne nyte livet man er skapt til skikkelig.

Dette er meg, og jeg er sindroton.