X: Degree of freedom/Grad av frihet

Five days back in Oslo have reduced the neatness of my time planner daily boxes to rubble, sprayed with a critical amount of happenings and appointments. I have once again moved into this Christian student complex next to uni campus (stayed there from 2002-04), met housemates, reunited and farewelled with friends, practiced four times and done my voluntarily hours (five every semester) for the volleyball team (men, 1 division), read a book, reviewed the project plan and arranged a meeting with my supervisor for my master thesis, worked a day with databases (part time job in DinSide.no), bought a mobile Mac among other things.

This will be my freest semester ever nonetheless. My first alive years had few demands and obligations, but my sphere of liberty and options were limited. Since I commenced 1st grade in 1989, I have beem in the education system every single term. That is 17 consecutive years of homework and classes in Brøstadbotn (home town), Sjøvegan (neighbor town), Las Vegas, Oslo and Melbourne. I still have at least one year to go, but the coming semester is completely without lectures and row call.

The media studies master degree has a two-year duration, where 60 of 120 credits are writing one’s thesis. With 50 writing credits remaining, this semester is solely dedicated to composition (and reasearh). It will probably not be less work, and most sources (literature, people and supervisor) are in or nearby Oslo. But technically I could have been anywhere.

The Norwegian education system has incorporated the term “responsibility for own learning.” It comes gradually in junior high and boosts in high school. But it has never been more literate. What, who, where, when, why and how are completely up to me. This provides me with a great degree of freedom, but at the same time great requirements in terms of production, routines and particularly self-discipline.

---

Lukteorganet pekte mot Oslo søndag kveld. Min første uke i hovedstaden har gitt min tidsplanlegger hodebry med dagsruter tagget med kritiske gjøremål og avtaler. Et Lagskollektiv er flyttet inn i, medboere er møtt, venner er truffet og tatt farvel med, fire treninger er unnagjort og dugnadstimene for høsten med volleyballaget er tilbakelagt, en bok er lest til masteroppgaven og en veiledersamtale er avtalt, en arbeidsdag for DinSide.no er utført og en bærbar Mac er kjøpt med mer.

Likevel vil dette bli det mitt frieste semester noen gang. Mine første leveår stilte få krav og forpliktelser, men bestemmelsesretten og utfoldelsesrepertoaret var minimal. Siden jeg begynte på skolen i 1989 har jeg vært under undervisning hvert eneste halvår fram til i dag. Det utgjør 17 sammenhengende år på skolebenker i Brøstadbotn, Sjøvegan, Las Vegas, Oslo og Melbourne. Jeg har ennå minst et år igjen, men det kommende semesteret er helt uten forelesninger og møteplikt.

Mastergraden i medievitenskap er toårig, der 60 av 120 studiepoeng er oppgaveskriving. Med 50 skrivepoeng til gode, blir dette semesteret kun dedikert til tekstkomposisjon. Mindre arbeid behøver det nødvendigvis ikke å bli og kildene (litteratur, intervjupersoner og veileder) finnes i stor grad i Oslo. Men i praksis kunne jeg vært akkurat hvor jeg ville. Begrepet ansvar for egen læring kommer gradvis i løpet av ungdomsskolen og tar av på videregående. Men frem til 2007 er utdanninga mi helt og holdent opp til meg selv. Hvor, når, hva, hvor, hvorfor, hvem, hvordan og så videre bestemmer jeg. Dette gir mye frihet, men stiller samtidig store krav til produksjon, rutiner og ikke minst selvdisiplin.