X: Mali beams/stråler

Mali itinerary/reiserute
22. jan – Arrival/Ankomst Bamako
24. jan – Oussubidanja
28. jan – Bafoulabe
1. feb – Tambaga
2. feb – Bamako
5. feb – Departure/Hjemreise

At last I am back online. I have had my withdrawal symptoms, but thoroughly enjoyed the past days of travelling, working, writing, taking pictures and meet places, cultures, foods and people. Overall I am left with an impression of authenticity. Mali is for real. Untouristified. I enjoy it.

Here are some of my observations from the past few days.
• It is great to be in a country where the majority is non-white. A much more representative image of the world population (compared to being in Norway and/or looking at TV)
• Although I have never been to West-Africa, travelling and facing new countries have a bit of familiarity which eases the transition.
• The language barrier can be a frustrating experience. Especially for a journalist. Knowing languages do not mean much when you do not know the ones in the country you are in.
• The windows start-up sound has a bit of a dissonance in the Mali bush.
• Even the most exotic places in the world are also someone’s everyday. It is fascinating how one can be thrilled by this.
• If you stay long enough in a place with little electricity and run by daylight, one’s daily rhythm will adapt.
• It is possible to get used not being online all the time
• The thought of becoming a missionary does not frighten me, albeit it may very well never become reality.

---

Det har tatt sin tid, men nå er jeg endelig med noenlunde normal nettilgang igjen i Bamako. Jeg har jobbet alle dagene siden jeg kom til landet, men har nytt dem alle sammen. Det har vært svært mange inntrykk og møter, mange som jeg ennå ikke har fordøyd eller unnagjort. Men generelt sitter jeg med en tilfredshet av ekthet. Mali er ekte. Uturistfisert. Jeg liker meg her. Ettersom jeg foreløpig ikke for logget på fra egen maskin, vil det ikke komme bilder i denne omgang.

Under følger et lite utvalg betraktninger i løpet av dagene i Vest-Afrika.
• Det er deilig å være i et land der flertallet ikke er hvite – et mye mer representativt bilde av verden (sammenlignet med det å være i Norge og/eller se på TV)
• Støvet har på et vis en lukt, men døyver samtidig for en bombardering av nesen.
• Selv om det er eksotisk og annerledes, er det noe med langdistansereisng som er gjenkjennelig og formidler overbelastningen av hensyn, styr og inntrykk.
• Språkbarriere kan være en frustrerende opplevelse. Særlig for en journalist
• Det er litt merkelig at jeg kan sitte i svarteste Afrika og chatte på MSN med det hviteste Nordnorge (dette var i Bamako før jeg dro ut i bushen).
• De mest eksotiske stedene i verden er som regel alltids noen hverdag. Så er også tilfelle i Malis gater. Esel og vogn tar over som søppelbil. Reklameskilter fungerer som kveldslys. Noen firfirsler på veggen er vanligere enn ti duer på taket. Det er fascinerende hvordan man lar seg fascinere av det hverdagslige.
• Windows-oppstarten på laptopen høres noe malplassert ut ute i bushen, selv om folk her har fått både parabol, mobil og aggregater.
• Mali-landskapet noe ensformig i landskap og farger i tørketiden, og hudfargen nokså homogen, men det feies opp av et flora av kulturer og etnisiteter. Norge har et fargerikt land, men et stivere og mer ensformet folk.
• Noe av det fineste stoffet til klesdrakter, minner om både duker og presenning på en gang.
• Landsby. En by på landet. I praksis lever så å si alle egentlig i by.
• Mennesket er svært så tilpasningsdyktig.
• Er man lenge nok på et sted styrt av dagslys og lite strøm, endres dagsrytmen deretter.
• Det går an å venne seg til ikke å være på Internett titt og stadig.
• Tanken på å bli misjonær skremmer meg ikke, selv om det godt kan hende det ikke blir noe av.