X: Nuances for too much/for mye-nyanser

After recently changing name and introduction for my blog, it is time to prove my claim of a philosophical thought surplus.
First up are nuances of what ”too much” can be. This is my systematic analytical deduction of four types, compared through the variables amount, pace and variation. They all intertwine, but still have distinct feature.

A) Too much (of what good is)
This is a translation of the Norwegian way of saying ”This is (just) too much”. The phrase is applied in an ironic fashion, as the person does not normally mind, but still get a feeling of being troubled or spoilt.

The amount is bearable, the pace acceptable, but the variation of what occurs is too little.

The reaction does not necessarily reduce the activity level, but possibly flatten the experience of good – a sort of inflation takes place.

Spiritually speaking I do not believe there can be too much good, which is from God, rather wanting pursue it as much as possible. However, it can be challenging to see God’s grace and Jesus’ sacrifice in relation to one’s own life full of flaws.

B) Too much in which to take part
This form of excess means that one still deals with an ok amount and variation. But the speed in which things pass disables the opportunity to absorb and process the happenings well (enough).

This has been an essential point in my life the last few years. I have experienced a whole lot, but have struggled to be properly present, as I have not appropriately processed what I just left or keep thinking about what is up next.

C) Too much to do
This is the classical form of overload. The pace is all right and the variation is not the problem. But the amount of actions is simply overwhelming. This can result in sickness, being burned out or at least fatigued.

D) Too much impressions
This should be labeled “too many impressions”, but did not fit the too much-concept then. This form is a mixture of the past three, especially C and A. D is when there is too much on the psychological level, often caused by a stream of strong impressions or one or few hard hitting incidents. Generally these tend to be of negative character, in many ways form A redefined with bad instead of good.

An example is my trip to South Africa in April of 2004. The stay in the township slums was extremely rewarding, but at the end of the trip I felt as if my “container of impressions” had been filled to the rim. I still saw, registered and understood that it was important, but I was not able to retain capacity to receive new impressions with arms wide open, before I was allowed time (in a different (or homely) environment) to process what I had already seen.

---

Etter nylig endret hjemmesidenavn og introtekst, er det på tide å leve opp til påstanden om filosofisk, tankekvernende aktivitet. Min gode venninne Ingvill er en slik person hvis dialoger lett, med overlegg utforsker abstrakte tankerekker. Det var også tilfelle under hennes besøk i hovedstaden Søndag.

Et av samtaleevnene var hva for mye innebærer. Her er min systemanalytiske utledning av fire varianter, sammenlignet ved hjelp av mengde, tempo og variasjon. Alle overlapper, men har sine distinksjoner.

A) For mye av det gode
Dette uttrykket brukes ofte ironisk, da vedkommende som sier det sjelden har noe imot det som skjer, men kan oppleve en følelse av bryddhet eller å bli bortskjemthet (for eksempel ved en bursdags-/jubileumsfeiring).

For mye av det gode betyr at mengden inntrykk er håndterlig, tempoet ting skjer i er akseptabelt, men variasjonen i det som skjer blir for liten.

Reaksjonen behøver ikke å begrense aktivitetnivået, men muligens forflate opplevelsen av det gode – det går en inflasjon i det på et vis. Jeg har en teori om at opplevelsen av det gode og dårlige har et slags proporsjonalt forhold: Din djupeste nedtur gjør deg ”skikket” til en tilsvarende positiv opptur. For å føle bra, behøves dårlige erfaringer og motsatt. En som har hatt det supert vil føle det mer ille om livet blir særs kjipt enn en med et ”normalt” (mer middels følelsesmessig) liv – selv om det objektiv sett har en like dårlig tilværelse.

I åndelig forstand har jeg to tanker å tilføye. I utgangspunktet kan man ikke få for mye av det god, som er fra Gud, men man har heller et ønske om å oppsøke så mye av det som mulig. Samtidig kan det være belastende å se Guds godhet og Jesu offer i forhold til feilbarheten i ens eget liv.

B) For mye å være til stede i
Denne formen for overlast betyr at man har fortsatt har en grei mengde, variasjonen i det som skjer er bra, men tempoet ting skjer i gjør at man ikke klarer å absorbere og prosessere hendelsene godt nok.

Det er en illustrerende historie om et kamelførere i en ørken i Afrika. Etter en lang mars stopper førerne momentant og setter seg ned. Folket oppå kamelene spør om de er tørste, sultne eller slitne, men får ”nei” til svar. Hvorfor stopper de da? ”Vi venter på sjela” er svaret fra kamelførerne.

Dette har vært et essensielt punkt i mitt liv de siste årene. Jeg har fått med meg mye, men hatt problemer med virkelig å være til stede, da jeg ofte enten ikke har prosessert det jeg kom fra, eller tenker på det som kommer.

C) For mye å gjøre
Dette er den mer ”klassiske” formen for overbelastning. Tempoet man opplever ting i er ok, og variasjonen i hverdagen plager ikke. Men mengden gjøremål blir rett og slett for meget. Dette kan resulterer i sykdom, utbrenthet og i alle fall utmattethet.

D) For mye inntrykk
Dette burde hett ”for mange inntrykk”, men brøt da med for mye-konseptet. Formen er en blanding av de foregående, særlig C og A. Dette er når overbelastningen skjer på det mentale plan, ofte forårsaket av en jevn strøm av sterke inntrykk, eller en hardt belastende opplevelse. Generelt er dette av negativ karakter, og blir på en måte en omskriving av A, med for mye av det dårlige/onde.

Et eksempel her er mitt besøk i Sør-Afrika i april måned 2004. Oppholdene i slummen var enormt givende, men i slutten av perioden var det som min ”inntrykkstank” var fylt til randen. Jeg så og registrerte, og skjønte ting var viktig, men jeg hadde ikke så mye kapasitet igjen til å ta inn nye inntrykk med åpne armer uten tid til å prosessere de jeg allerede hadde fått i nye (hjemlige) omgivelser.