X: Cease-stress/Stress-brems

As Sunday turned Monday I decided to ease up on life somewhat. To say no can also be a step forward. My life has been a bit “overhectic” in recent years, and time off, relaxation, flexibility and so on have been words I have known but not applied to my own life. I'd like this to change, to be able to be present for my self and my thought, but also to dedicate somewhat more attention and time to friends and people who need me or might need me. I have experienced that certain people make me in charge of arranging for us to meet, as I'm always "the busy one". And the more things that happen in the scope of a day, the less time is available to actually be present where you are (rather than thinking about what's next up).

I have decided to articulate more NOs, disconnect more and actually be open for eventualities. This will now hopefully all change. I'll be a new and better person in a snap's time. Seriously, I'd like things to slow down a tad - primarily for relationonal purposes.

(Yes, the Norwegian version is much longer)

---

Natt til starten på denne uka ble en oppvekker. En fordring til analyse av selvet og en hverdagslivsendring.

Livet mitt er for hektisk, jeg sliter med å få gjort alt jeg har på plakaten og sliter med å nyte alt det jeg faktisk får gjort. Ofte skjer det flere ting parallelt og/eller på en gang som gjør alt maskinelt og fjerner min egen tilstedeværelse: Datamaskin og spising, tannpuss og nyheter på TV, chatting og e-post, og faktisk telefon og dobesøk Effektivitetsnivået er høyt, men det å være hyperproduktiv innebærer også travelhet, å være opptatt og det å ikke ha tid til andre ting og medmennesker. Jeg husker ikke sist gang jeg ikke visste hva jeg skulle gjøre da jeg våknet opp på morgenen. I grove trekk har jeg planlagt ukene frem til midtveis i juli neste år.

Dette er å sette ting litt på spissen og går nok litt i perioder, men situasjonen beskrevet er i alle fall ikke urealistisk for mitt vedkommende – noe som er alvorlig nok. Problemet mitt er ikke å ha mye å gjøre, men å ha så mye å gjøre at den minste uregelmessighet eller forsinkelse skaper kaos i systemet. Døgnet strekker ikke skikkelig til om jeg vil gjøre alt ordentlig. Problemet er ikke å nå hendelsene i tide, men å være til stede der det skjer. Det å nyte øyeblikket. Leve litt. Med mye på tidsplanen blir det til at man har neste post på programmet. Problemet er ikke å finne venner, men å finne tid til dem. Og særlig for de som trenger meg eller eksempelvis vil snakke om tro. Om jeg kun leverer et image av å aldri ha tid, faller kontaktsøket drastisk.

Oppgjørets time kom under en samtale med min kjære far. Han er heller ikke kjent for å kun ta livet som det faller seg, men har et høyt energinivå med ønske om å bidra for flest mulig mange overalt. Han har kommet seg i det siste, jeg har ennå en del å lære. En av de tingene jeg skulle ønske jeg kunne etterleve var dette om at eg komplett liv ikke inneholder alt.

Jeg har nå bestemt å begynne å bli mer konsekvent med å takke nei, koble litt ut og faktisk ha tid til eventuelle innfall. Det vil dessverre ikke skje i en handvending, men er i alle fall en større del av min bevissthet fra nå av – om jeg får tid :)