X: Benkirritasjon/Bench irritation

At 7PM tonight, my team OSI commenced volleyball season in division one by loosing 3-1. Nine players traveled to the venue. Eight players got to play. I did not. OSI has an outside-hitter surplus, with 4-6 even guys. Based on the last weeks of practice, I would probably not place myself on the starting six (seven with the libero), but not far from it. And when the players did not deliver winning performances, I found it extremely annoying not to get a go.

One of the things that displeases me the most is sitting on the bench. In a greater context it implies my revulsion towards not be able to contribute. Examples are when being sick or when people close to me suffer (and I cannot/are not allowed to help).

Within a sportive framework I rank playing over winning. If I knew I was going to be disfavoured, I would have preferred being notified up front so that I could have remained home. I’m not that big of a fan of my club. With heaps of tasks and education burdens, the five hours spent traveling to, warming up for and playing the game could have been converted into valuable working hours.

I do believe however, that OSI should be a competitive club, and pick the best team. I do not think tonight’s match is representative for what is to follow. Also, it just motivates me to train harder. Nevertheless, watching my team lose from the bench today was really irksome.

----

19:00 i kveld serieåpnet OSI mot Kolbotn borte. Det ble surt 3-1 tap. Ni spillere stilte til kamp. Åtte fikk spille. Jeg fikk ikke. Laget har overskudd på kanter, som er posisjonen det knives om, med 4-6 jevngode spillere. På grunnlag av de siste par ukene med trening ville jeg nok neppe satt meg selv på startsekseren (-sjueren, om man inkluderer libero), men ikke langt unna. Og når laget ikke klarte å levere seiersspill, fant jeg det grusomt irriterende å ikke få sjansen.

Noe av det verste jeg vet er å sitte på benken. I en større kontekst har jeg store forestillinger mot det å ikke kunne/få lov til å bidra. Dette gjelder for eksempel når jeg er syk eller om andre lider (og jeg ikke får/kan slippe til/hjelpe).

Sportlig sett setter jeg høyere å spille enn at laget vinner. Hvis jeg hadde visst at jeg ikke ville bli prioritert, ville jeg foretrukket å fått beskjed på forhånd om at jeg kunne holde meg hjemme. Så stor fan av OSI er jeg ikke. Med mengder av gjøremål og utdanningslast, kunne de fem timene som gikk med til reise, oppvarming og selve kampen, vært verdifull arbeidstid.

Jeg synes OSI bør være en klubb med sportslige ambisjoner, og ta ut det beste laget. Og jeg tror ikke dette blir normen for sesongen, og motiverer for å satse hardere. Men å se laget tapet fra benken i kveld var direkte surt.