Siden 11. september har Løytnanten fra Inishmore blitt utspilt i Det norske teater. Hovedpersonen Padraic, en nordirsk katteeier, torturist, leder for en utbrytergruppe av IRA, spilles av Torbjørn Eriksen (bildene) – samboeren til min kjærestes søster Birgitte. Dramaet skrevet av Martin McDonagh er en satire, et småsarkastisk oppgjør med voldens herjinger og paramilitære opprør. I tillegg, og nok årsaken til at oppmerksomheten har vært så stor, er at det er et av de mest voldelig og blodige teaterstykkene vist på en norsk scene. Skuespillerne sklir bokstavelig talt etter hvert rundt i fiktivt blod og innvoller. Intensiteten var ekstra sterk og spesialeffektene nyskapende. Stykket har undertittelen en grufull komedie, og det paradoksale kombinasjonen med vold og humor kommer tydelig frem.Diskusjonen og tankespinnet rundt ”gladvolden” og det groteske ble igangsatt allerede to timer før oppsettet, i debattforumet Baksnakk. Her slo det meg at skuespillere ikke nødvendigvis har et ansvar for å tenke på eller vurdere budskapet og effekten av hva de selv spiller ut. Deres jobb er å gjennomføre et skuespill. En kanskje drøy parallell er soldater i krig. Men her kan man ikke skylde på at offiseren sa sånn og sånn. I rollen som ansatt eller barn kan man også finne på et og annet uten nødvendigvis å forholde seg kritisk til konsekvensen av ens handlinger. Ikke at det nødvendigvis må være et mål. Jeg bare tenker høyt.
Den voldelige underholdning presenteres i en absurditet som er med på å gjøre volden uvirkelig. Relativ. Og vold presenteres ofte gjennom slapstick-humor, overdrivelser og ved uhell. I gladvold-sjangeren er det utvalgte, typiske offerrollefigurer, stick figures, som volden går utover og dermed ufarliggjøres gjennom. Medievold generelt er med på å danne en apati og nummenhet for å reagere på det voldelige. Og i dette stykket er mengden gørr og blod så stor at det formelig flommer over og dermed relativiseres. En parallell teori fra virkeligheten er jo at humor benyttes som forsvarsmekanisme og/eller balanse mot alle inntrykk som volden er med å skape. Men en tanke som slo meg underveis var om latteren er en nødvendig reaksjon på humoren i volden. For man må ikke le når man forstår poenget - hvis man ikke synes ting er morsomt.
Selve stykket syntes jeg brukbart godt om. Tobjørn gjord en sterk figur i hans rolle som Padraic og klarte balansegangen mellom gøy, gal og voldelig. Men i andre deler av stykket syntes jeg en del av den absurde humoren ble mer latterlig enn lattermild. Særlig de delene som i svært liten grad ivaretok voldens mer alvorlige undertoner.
