X: Name memory/Navnehukommelse

Although I tend to be able to pronounce people’s names, I have been good with remembering then. Especially not in new environments (like moving to Melbourne) with stacks of new faces. “Everyone” remembers my name as it is different and I am one of the few new ones to most, while I on the other hand time and time again am ashamed of not connect the appearance (which I immediately recognize) to proper names. Often you rather challenge your creativity, than surrender by admitting that you cannot remember someone’s name. There is like an unspoken rule that after a certain number of attempts, you cannot ask a person's name anymore.

Why is it like this? The personal name is the most universal way of identifying a person. It is possibly also the simplest and most unique word to use for distinct a specific individual from a larger group. The name is one of the first, and therefore ranked as one of the most important, piece of information that are exchanged between new acquaintances. Names are most often short, and should therefore not be too hard to keep in mind. If you don’t it is (sadly) almost synonymous with that you have not paid interest or don’t think much of the person in question.

Personally I believe that personality and life foundation are far more important points of remembrance than both name, education and age. Some people have better “name memory” than others. Besides, the expanding name database is on of which it is gradually tougher to keep track. You hear thousands of variations after “my name is” throughout a life time, especially in regards to traveling and moving.

I guess this reflection is primarily an excuse and apology to those out there who I cannot remember by name.

---

Navn har jeg aldri vært en kløpper på, særlig ikke i stadig nye omgivelser med haugevis av nye ansikter. ”Alle” husker ditt navn fordi det er annerledes og du er en av de få nye, mens du til stadighet skjemmes av å ikke kunne koble ansikt (som du gjenkjenner umiddelbart) til egennavn. Ofte foretrekker jeg å utfordre kreativiteten, enn å måtte innrømme at navnet ikke engang ligger på tungen. Det er som en uskrevet regel sier at man etter et begrenset antall repetisjoner ikke lenger kan spørre om en persons navn.

Hvorfor er det slik? Personnavn er den mest universale måten å identifisere en person på. Det er, om mulig, også den enkleste og mest unike ordet man kan benytte for å skille ut et bestemt individ fra en større gruppe. Navnet er noe av det første, og dermed rangert som noe av det viktigste, biten av informasjon som utveksles mellom nye bekjentskaper. Navn er som regel ikke lange, og burde være greie å huske ganske lett. Husker man dem ikke, er det nærmest synonymt med at man ikke har vist interesse eller synes noe særlig om personen.

Personlig mener jeg at det å huske personligheten du har og hva du står for er mye viktigere enn både navn, utdanning og alder. Og enkelte har bedre ”navnehukommelse” enn andre. Dessuten blir det stadig vanskeligere å holde styr på navnebanken, for hver ny person man eksponeres for. Man hørerer flere tusen varianter etter ”jeg heter” i løpet av et liv, særlig i sammenheng med reising og flytting. Denne betraktningen er vel i grunn primært en unnskyldning og beklagelse til de der ute jeg ikke husker ved navn.