Leselyst

En effekt av å slutte å studere, er fravær av lesekrav. Lesing i seg selv er noe av den mest givende aktiviteten man kan finne på alene. Den krever en viss innsats i motsetning til passiviserende tv-titting, men betaler seg i mental utfoldelse og fantasibruk.

Det å lese for hverandre er for øvrig noe ganske så undervurdert. Det er trist at det stort sett forbeholdes foreldre-til-barn relasjonen. Jeg har hatt stor glede av høytlesning mellom høyt utviklede venner (les: ikke lenger barn).

Alfabetet har vært uforandret i lang tid. De aller aller fleste ordene mellom nye permer har vært brukt før. Likevel blir ingen tankerekker de samme. Ingen avsnitt identiske. Ingen bøker like. Men hvilke skal man velge?

Nå for tiden er jeg mest i ferd med å endelig få lest alle de bøkene jeg faktisk har i bokhylla – og det er egentlig relativt få sammenlignet med mange av mine bekjente. Det er de skjønnlitterære jeg ikke har lest samtlige av ennå. Når disse er gjennomlest, er dog listen av uleste verker verkende lang. Jeg har sett oversikter både i Dagbladet og VG av utvalg man ikke kan gå glipp av, men er ikke nødvendigvis sikker på at jeg vil ha like mye igjen for alle sammen. Dette vet jeg av erfaring, samt lang utprøving av å se anbefalinger på filmlister. Selv forslag fra kjente og kjære kan oppleves som noe upassende for egen hjerne – til tross for at de har hatt sterke leseropplevelser av forslagene.

Her er noen bøker jeg har fått anbefalt å lese etter hvert (nei, jeg har ikke lest de):
Beatles – Lars Saabye-Christensen
Iditioten – Dostojevskij
Genanse og verdighet – Dag Solstad
Da Vinci-koden – Dan Brown

Jeg har ellers lyst å lese mer/noe av følgende norske: Jan Kjærstad, Jens Bjørneboe, Knut Nærum, Erlend Loe, Jo Nesbø, Owe Wikstrøm (svensk).

Jeg leste nokså mye som barn og tenåring, men etter hvert som pensumlistene økte, har det ikke vært den enkleste måten å koble ut på. Og har det vært noe, har det stort sett dreid seg om kristen (fag)litteratur. Jeg har hele tiden jevnlig lest min Bibel og brukt noen bibelleseplaner/andaktsbøker, men det blir for åndelig formål. Skjønnlitteratur er dermed noe det har skortet på. Les faglitteratur for å forstå, skjønnlitteratur for å skjønne har jeg tenkt på selv eller ubevisst snappet opp. Hva det betyr, er jeg ikke helt sikker på, men at det er mye å hente i fiktive historier er jeg helt overbevist om.

Gi meg gjerne noen anbefalinger, eller kvoteringer jamfør Dagbladets liste av bøker man MÅ lese.