Hverdagsspekulasjoner 8

Etter lengre tid med bloggfri, gjør jeg et aldri så lite comeback med noen tanker jeg noterte for meg selv for noen uker siden.

Snik-demokratisering?
Å være på Facebook og Twitter er et must for de politiske partiene som vil nå yngre velgere i valgkampen. Men Regjeringen har også vært slue og tatt i bruk mobiltelefonene våre for å øke velgeroppslutningen. På min Nokia står det VALG nederst i venstre hjørnet stadig vekk, for eksempel når jeg sender melding. Det skal ikke være tvil om at jeg kommer til å huske å bruke stemmeretten, så mange påminnelser som jeg får daglig.

Passende mismatch
Nederst i kontaktvinduet på nye MSN Live Messenger er det to nøye utvalgte knapper til eksterne sider. Den ene leder til nettdatingtjenesten match.com: Trykk her for å finne mennesker i sunne forhold. Den andre fører til Kripos: Trykk her om du vil rapportere om usunne forhold til politiet. For en gangs skyld viser Windows et nøye planlagt utvalg av funksjoner.

Kvalitet over alt!
FrP-politiker Jøran Kallmyr foreslår at gatemusikere må gjennomgå en audition for å kvalitetsikre at musikken ikke ”bare plager omverdenen med støy”. Bra! Kun de velstående talentene og enerne bør få underholde offentlig. Når vi først er i gang, kan vi like godt opprette et kvalitetsutvalg for hele gatebildet: Noen bør kontrollere at det kun er rent dop i posene til langerne. Selgerne av gatemagasinet =Oslo bør ikke slippe til uten salgskurs fra BI. Tiggerne skulle hatt grunnfag i norsk og bør kun få bruke miljøvennlige kopper som kan gjenvinnes. Gjengmiljøene trenger å innføre godkjent verneutstyr i kamp og pålagt service på våpnene de bærer. Og man må for all del sikre at de få prostituerte som ennå ikke har trukket innomhus, leverer varene av beste sort.
Jeg ser store utvidelsesmuligheter for den nye merkeordningen Nyt Norge som Landbruks- og matdepartementet bruker for å kvalitetssikre maten vår.

Å være der det ikke skjer

I går gikk verdens største stafett av stabelen. 1462 lag gjennomførte Holmenkollstafetten 2009. De 18 kilometerne fra Sankthanshaugen, via Holmenkollen, til Bislett stadion fordeles på 15 etapper fra drøye 400 meter til 2,5 kilometer. Som verneombud på Normisjons hovedkontor, har jeg vært primus motor for å organisere og få i stand årets lag. Men som jeg skal komme tilbake til, sprang jeg aldri min 10. etappe (!).

Ambisjonsnivået var å forbedre tid og plassering fra sist deltakelse i 2007. Den gang ble vi nummer 229 i klassen for bedrifts-/misjonslag (flest menn) med tiden 72 minutter og 53 sekunder. I år klatret laget 16 plasseringer ved å springe 1,5 minutt raskere: 71 minutter og 22 sekunder. Normisjon ble nummer 213 av nærmere 700 lag i klassen.

Tiden kunne dog vært bedre. Mye bedre. Helt sikkert 3 minutter, trolig 5-6, som ville ført oss godt under topp 100. Kanskje opp mot 60. plass! Og laaangt foran Staffeldts (høgskolen i etasjene under oss) som endte på 209. plass - 9 sekunder før Normisjon. Normisjon, for anledningen kledd i t-skjorter påtrykket pr-stuntet normosjon.no, brukte bare 13 av sine 15 løpere! Ved 8. veksling var ikke TK til stede. Og ved 9. veksling stod ikke undertegnede i feltet. Det førte til at Odd Magnus måtte springe hele tre etapper; 8., 9. og 10. Heldigvis var han snarrådig, og fortsatte. Til sammen ble det 4,9 kilometer i stedet for de 1800 meterne han var innstilt på! Dette vises godt på etappetidene for denne strekningen.

Hva i all verden var det som skjedde? Jeg er faktisk ikke helt sikker, men Normisjon må ha ligget mange minutter før den stipulerte vekslingstiden og de andre i gruppa, og timingen kunne ikke vært mer uheldig. Jeg var tidlig ute, satte sykkelen min ved veksling i Frognerparken og jogget etappen min baklengs for å sondere traseen en siste gang, samt å få litt oppvarming. Da jeg kom til start tok jeg også noen spurter på en sidevei og var borte fra løypa i maks to minutter. Det måtte vært da stafettpinnemannen for forbi. Ettersom jeg ikke registrerte forseringen, småtrippet jeg bekymret rundt i vekslingsområdet de neste 50 minuttene; var noen skadet, var det noen som ikke møtte opp, eller var vi disket? Og hvorfor var det ingen som sa fra? Til slutt jogget jeg opp til TK på 9. etappe – som akkurat hadde funnet ut at laget vårt alt var i mål. Vi to var de som ikke hadde vært parate!

Det siste døgnet har mitt indre svunget mellom sterk irritasjon og lattermilde skuldertrekk.

Å IKKE få springe de drøye sju minuttene i konkurranse er irriterende av flere grunner.
1) Jeg har fortsatt til gode å springe Holmenkollstafetten. Selv om jeg stod på lista, hadde t-skjorte og startnummer, og til slutt sprang etappen på trass (hvor jeg tok igjen rundt 10 stykker med stafettpinner), var jeg teknisk sett ikke med på lagets konkurranse.
2) I utgangspunktet var jeg lite opptatt av stafetten. Men som organisator som har brukt en del tid på å planlegge, kalle inn, purre, hente startnummer, samle laget i mitt hjem før start, har det knyttet seg en del forventning til løpskonkurransen. Som ikke helt ble innfridd. Jeg har brukt mye tid og holdt meg i Oslo i helga for de få minuttene med avmålt nedoverbakke i asfalt fra Holmendammen til Frognerparken.
3) Fordi jeg er idrettsmann av interesse og født med konkurranseinstinkt, er det noe sårt å ikke få delta. Jeg trente spesifikt på den gitte etappen og var klar for å ta igjen en del lag for Normisjon. Og ettersom jeg ville kunne sprunget tre minutter raskere enn en utslitt 8. etappe-løper, har jeg opplevelsen av å skuffe laget.

Samtidig er hendelsen gjenstand for humoristiske betraktninger. Jeg prøver så godt jeg kan ikke å grave meg ned, og har tro på at det vil bli en god historie når jeg får den litt på avstand:
1) Jeg er systematiker av rang, ordensmenneske på grensen til det nevrotiske. Og være den som har påpekt punktlighet og selv måtte le litt av løpere som ikke fant sine kolleger ved veksling, er det noe komisk i det at JEG ikke presterer å være klar til start.
2) Det er bare en uskyldig lagkonkurranse, hvis deltakelse for meg betydde mest for det sosiale. Dermed er det litt gøy at vi forbedret tida med bare 13 løpere.
3) Odd Magnus’ fortvilelse og forvirring ved vekslingspunktet. Først en gang, så en gang til. Skulle ønske jeg hadde vært der for å se det :)

Tanke- og følelseslivet etter den personlige stafettfadesen, åpner også for å trekke noen filosofiske merknader til opplevelsen.

1) Selv om jeg tror på en himmelsk påvirkning på tilværelsen, kan små detaljer, trivialiteter og hverdagsepisoder sende livet i uante retninger. I et Sliding Doors-perspektiv, hvordan livet endrer kurs avhengig av om man når t-banen eller ei, lurer jeg på hvordan dagen min, veiene jeg syklet, telefonsamtalene jeg gjennomførte og personene jeg møtte og kinoen jeg endte opp med å se ble påvirket av at jeg ble værende ved veksling den ekstra timen.

2) Det er noe spennende i å være der det ikke skjer. Jeg skulle haste nedover Holmenkollveien, men opplevde i stedet en times tid med vekslende løpere med stadig stigende startnummer. Om selv om det at pulsen og temperaturen falt gradvis mens bekymringen og skepsisen økte ikke akkurat var mitt livs høydepunkt, var det en stund jeg ikke ville kunne erfare om jeg hadde fått tak i startpinnen som avtalt. Vi kan jo bare være et sted på en gang, og går glipp av en hel masse hele tida. I går fikk jeg et innblikk i et lite stykke levd liv som ikke var planlagt.

En tilsvarende opplevelse var en fredagskveld i mars. Jeg skulle se stykket Sur Grus på Det Norske Teater. 20:02, to minutter etter starttida, ankom min kavaler. Det var to minutter for sent til å slippe inn. Billettene var bare å kaste. I beskrivelsen av stykket spørres det: ”Kva kan vi gjere når vi ikkje oppnår det vi ønskjer? Legge alt i grus, sur grus?” Mitt svar er definitivt NEI. Da gjelder det å ta utgangspunkt i hvor man er og hva man kan gjøre noe med.

3) På mange måter er stafetten i går og teateret i går opplevelser jeg kanskje vil huske vel som godt som mange trivelig begivenheter som gitt helt smurt. Det bryter med norm, konvensjon og plan – som gjør at det skapes noe uventet og spesielt som fester seg. Jeg er sikker på at Sur Grus var et supert stykke, men tror faktisk den alternative kvelden med innsikt, gode samtaler og flytende sjokolade i kopp på en diger, folketom arbeidsplass ble vel så givende som sceneunderholdningen på nynorsk.

Moralen(e) med dette lange innleget er følgende:
a) Vær presis!
b) Normisjon er raskere enn du tror
c) Vær til stede der du er, selv om det ikke er der du trodde du skulle vært.

E: Future psychologist?

2009 is my year of changes. My relationship status has gone from boyfriend to single. My housing arrangement has moved from rent to looking-to-buy. Last up is daytime occupation. I will most likely start studying again in August – to be a psychologist!

Moreover, I am fed up with all conventional bullcrap regarding opinions, actions and what is found appropriate. I will keep behaving, but have stopped playing safe in cases where I know there is really others things I wanna do or say. Now work is up.

I have enjoyed being a journalist, and still do. As long as I am a journalist, there are not too many other work locations at which I would rather be. But for the last year or so I have experienced a growing unsettling feeling of not quite being where I am supposed to be. I do not aim to be best, but to be all that I can be and what I am. I love getting paid to share what I learn, but I still believe there are other qualities and settings where I could “shine” even more with my abilities – thus being happier and doing a better job.

I have been thinking quite a bit about leadership positions. About strategy, conflict solving, HR management, consultation, therapy, teaching and pedagogic etc. Working with motivation and encouragement have been key desires. Psychology may be the answer.

All my life I have enjoyed engaging in conversations, issues and problems in other people’s life. I have had many a person turn to me in times of difficulties. I am able to listen and analyze, and believe I have the guts to let people know what I think – even when it hurts. While in the US as an exchange student, I had psychology in high school. I felt it was real obvious, but just did not know the terminology on forehand. Most importantly

When applying for university, I thought about either journalism or psychology. But I had been thinking about writing for so long, that there was really just one option. And I have had a good run with journalism and the continuation of media studies master. But now times are set to move forward.

A few weeks ago I applied to be enrolled in university again, starting next semester. At the bottom of this entry, you can find the list – in Norwegian. The topics in brief; Psychology, economics and administration, physiotherapy, sign language and leadership. But it is mainly to fill the list. I am going for psychology. To become a psychologist I need not less than six years of study. I have five from before. This will be a long, challenging journey, but I am motivated to begin.

And that is probably my main drive. I need to start to figure out if this is what I want to do. And I need to quit (or reduce) my job (heavily) to understand if I really should have stayed. The last thing I want is to wind up as s 65-year-old, wondering why I never dared to try. ‘Cause if I regret, I can always go back to work. I have a master’s degree and plenty of opportunities to work in various fields. There is also chances of changing to a bachelor’s degree in psychology or go onto a master degree in organizational psychology and leadership.

This is where I am now. And I like to be in offense when facing challenges. I do not have to quit my job, start studying or rethink my future. But I am, and am doing it when and because I want to.

1. UiO Psykologi profesjon, start høst
2. UiO Psykologi profesjon, start vår
3. UiO Psykologi (bachelor)
4. HiO Økonomi og ledelse, årsstudium, deltid
5. HiO Økonomi og ledelse, årsstudium
6. HiO Fysioterapeututdanning
7. UiO Offentlig administrasjon og ledelse
8. UiO Tegnspråk og tolking, årsenhet
9. HiHm Informasjon og samfunnskontakt, deltid, Rena
10. HiL Organisasjon og ledelse

Puslelig interessant

Puslespill er undervurdert. Jeg har knapt lagt et brikkedelt motiv siden jeg begynte på skolen. Og i utgangspunktet kan det virke meningsløst å dele et bilde i masse små biter for så å sette det sammen igjen og eventuelt gjenta prosessen. Men i min nye ”mer av mindre”-livsstil er dette midt i blinken. Det er en sjelden aktivitet jeg kan gjøre der stoisk ro og minimalt med bevegelser ikke medfører snarlig rastløshet. I stedet får jeg bruke all min konsentrasjon på å sortere brikker etter område eller studere enkeltbrikker inngående – uten at det blir slitsomt eller kjedelig.

Vel så viktig er at det er en særs god måte å koble ut på. Det er godt å utføre noe som er såpass altoppslukende at tiden og rommet rundt sløres. Pusling kan også ha en terapeutisk effekt der vanskelige tanker kan finne sin plass ved hjelp av underbevisstheten parallelt med at puslespillets enheter trykkes fast med sine nabobrikker.

En annen konsekvens er forholdet man får til motivet. Dette mitt første puslespill i nyere historie er 1000 brikker som viser Peterskirken og englebroa i Roma (se bildet). Jeg har ikke vært i Italias hovedstad, men har stor tro på at jeg vil sette ekstra pris på disse arkitekturiske konstruksjonene – som jeg har tatt nøyere i øyesyn enn bilder flest.

Jeg anbefaler ekte vare på det sterkeste, men det finnes også muligheter på internett. I en puslegenerator kan man lage et eget med eget bilde. Prøv det, eller pusle ferdig et av mine bilder (20 brikker) i løpet av de neste 24 timene: Båt på høstvann

More of less/Mer av mindre

2009. A new year. New hope and opportunities. And even if one doesn’t care about change and new chances to improve and achieve, the turn of the year may be a time of reflection and evaluation. Who I am? How am I really? Is there something I would rather do? Are there some things I do not have to do?

I had a most interesting 2008. And like the previous ones I had no problems filling my time. That has also been my greatest challenge – how to lessen my workload of life. I have had a little too many good things going on. I have the same amount of time as everyone else and there is no reason I need to be busier than most.

My new year’s resolution is therefore to be more present in fewer things. Do less.
• I wish for (more) unplanned days
• I want to relax (more). I started laying jigsaw puzzles the other day. I find it most comforting.
• I will spend more time with fewer people
• I want to be more available for my beloved girlfriend. She is also a strong motivational force for actually enforcing my long-desired ideals
• I will take on less volunteer positions and tasks (of great work load) – without becoming irresponsible
• I will read more
• I will document less: Fewer diary entries and less or none personal accounting (as long as it is not required). This also involves reducing my blog activity. It does not mean quitting, but most likely less frequent publishing. If you wanna know how I am and what is happening; keep in touch :)

These suggested modifications in my everyday has not to do with health issues. I am healthy and fit and had not undergone any breakdowns. But I do not want to either. My primary motivation however, is to be more actively present in my own life – rather than just letting life be something that is happening to me.

---
NORSK:


2009. Ett nytt år. En ny vår. Nye muligheter. Nye tanker. Den gregorianske tidsregning er en av de mest sammenbindende elementene på planeten. En nærmest verdensvid ny start. En mulighet for refleksjon, ettertanke og evaluering. Hvem er jeg? Hva vil jeg? Er det noe jeg vil ha mer av? Er det noe jeg strengt tatt ikke behøver å gjøre?

Jeg liker å fundere og filosofere, tenke og vurdere. Jeg mener jeg tidvis finner frem til gode forslag og ideer til hva jeg kan fylle livet mitt med. Utfordringen har vært at jeg ikke har vært like god til å redusere gjøremål. Livssituasjonen har bestått av for mange gode ting. Jeg er en fan av det å være. Jeg ble inspirert til og inspirert av å skrive hovedsak om det å holde hviledagen hellig i forrige nummer av Agenda 3:16. Jeg har flere ganger hevdet at et komplett liv ikke behøver å inneholde alt.

Jeg har like mye tid som alle andre og det er ingen grunn til at jeg må være travlere enn folk flest. Mitt forsett er å være mer til stede i færre ting. Altså gjøre mindre. Dette er ikke knyttet til nyttåret (og kan kanskje heller kanskje et ”fortsett”), men kan aktualiseres gjennom det.

Dette kan inkluderer følgende:
• Jeg ønsker å ha (flere) uplanlagte dager
• Jeg ønsker å kunne puste og slappe av (oftere)
• Jeg vil lese mer
• Jeg vil bruke mer tid på færre mennesker
• Jeg vil være enda mer tilgjengelig for min fantastiske kjæreste. Det å leve i nær relasjon med henne og andre gode venner og familiemedlemmer, gjør at livet mitt vel og ve også er av betydning for mine medmennesker. Min kjære er også en super inspirator med tanke på å faktisk sette endring ut i livet.
• Jeg vil sjeldnere takke ja til ansvarsoppgaver og tidkrevende prosjekter (uten å slutte å være ansvarlig). I fjor kjente jeg for første gang på det å være lei å ha ansvar.
• Jeg vil dokumentere mindre
o Forenkle eller (midlertidig) slutte å føre regnskap
o Skrive sjeldnere i dagboka
o Trappe ned blog-aktiviteten. Jeg har ikke tenkt å slutte, men vil ikke nødvendigvis publisere like ofte som før.

Disse grepene har ikke med helseproblemer å gjøre. Jeg er frisk og rask og har ikke møtt veggen. Men jeg ønsker ikke å gjøre det heller. Hovedmotivasjonen er et ønske om å være enda mer aktivt til stede i eget liv – at livet ikke bare blir noe som skjer meg.

Paradoksal fornøyelse

Min supre kjæreste har fikset adventskalender til meg med en liten overraskelsespakke og et spor på en CD hver dag i førjulstida. Her om dagen kom det en bok om store og små paradokser. Jeg digger slike språklige finurligheter og ønsker derfor å dele noen av mine favoritter med dere.

* Jeg er nødt til å følge dem, jeg er deres leder – Alexandre Ledru-Rollin
* Ingenting er noe man bør gjøre mye av – Johan Siebke
* I dag har vi alt – og det er også alt vi har – Ole Paus
* Det kreves mer tro å leve uten tro enn med
* Det er umulig for en optimist å bli behagelig overrasket
* Den medisinske forskningen har gjort så store fremskritt at det praktisk talt ikke finnes et friskt menneske lenger – Aldous Huxley
* Folk skyr ingen anstrengelser for å slippe å gjøre noe – Dan Brun
* Det er aldri tid til å gjøre jobben skikkelig, men alltid tid til å gjøre den om igjen – Meskinen
* Intet er umulig for den som ikke skal gjøre jobben selv – A. H. Weiler
* Hvis det er noe du vil ha gjort, spør en som har det travelt
* Skål for avholdssaken!
* Det er ikke noe galt i totalavhold, bare det ikke overdrives – fritt etter John Ciardi

Hamsun i ny ham

Det er interessant at en teaterforestilling i 2008 skulle være det som trigget meg som 26-åring til å begynne lese Hamsun. Hvilken inspirerende poesi der er å finne i Sult. Nå er det ikke slik at jeg på noen måte har mislikt verkene til en fjerdedel av Norges største litteraturskapere, jeg har bare aldri kommet i gang. Før premieren på Torshov teater i går.

Tre hovedpersoner, scenens eneste aktøre, tolket sammen bokens hovedkarakter alias Andreas Tangen. På den spartanske scenen kledde skuespillerne fortellingen for sinn og sjel. De gjenga de språklige gullårene, skildret ut- og innsiden av livet til en utfordret skribent, og uttrykte sulten og fattigdommens realiteter i Kristiania midtveis på 1800-tallet. Jeg blir sjelden rørt, og kanskje skyldtes det søvnunderskudd inneværende uke, men det ble pirket litt i hjerterota under forestillinga. Teater er intense saker.

Det kvinnelige bidraget i skuespillertrioen var Birgitte Larsen. Etter hvert som jeg blir bedre kjent med henne som privatperson, og har sett henne noen ganger i aksjon, merker jeg at det kan være vanskelig å se stykket for bare hennes rollefigur – på samme måte som skuespillere som Brad Pitt eller Aksel Hennie etter å ha sett dem i x antall spillefilmer. Likevel, Birgitte viste en bunnsolid gjennomføring med stor spennvidde i mimikk, lydnivå og karakterer. Det blir ekstra imponerende når man vet at hun fortsatt parallelt spiller i stykket Et Drömspel. En ting er å synge mye tekst, men å huske setning for setning, ord for ord, med så mange brudd og samkjøringer – er sterkt.

Les mer om teaterstykket på nrk.no eller se et innslag på Dagsrevyen.

E: Through with this year’s Christmas shopping

It is nearly two months till Christmas is here. Christians speak about Jesus year round, but tend to lessen their religious devotion around the time of the event. The industries behind advertisement, travel and trade however, have start announcing the season long ago.

Christmas presents are a big deal for many a celebrator of the holy, silent night. But to actually purchase them is not something most people bring to their attention until right before kick off. Every year people seemed surprised and overwhelmed of how soon December 24th arrives. This causes lofts of stress and panic shopping the final hours before the unwrapping is to take place.

I am built structured, and catch myself thinking I am too organized at times. But sometimes it pays off. As for parcels for Christmas 2008, I am done. Everything is more or less set for the nearly 30 receivers. The list ain’t shorter than last year, I just like getting things out of the way. One of these years I will visit a shopping mall on the day before Christmas, go to a coffee shop, order something to drink and just sit down and enjoy the view. Being all relaxed when everyone around you ain’t, is a sensation of much relief.

How do I know what everyone wants? I don’t. But nor do most friends of mine when I asked them anyway. My circles of friends of family consist of people with more than enough. What they need, they have. Still, I love giving. Without sharing too much, I can say that I retrieve the parcels based on three keywords run by three principles:
a) Meaningful: Giving something that can help out someone less fortunate is of great importance.
b) Suitable: Even if people do not specifically share what they want, I try to give them items or experiences they may enjoy.
c) Fun: Surprises, foolishness and good laughs will never cease to be significant

To those of you not done: No rush and merry shopping!

Picture is taken from TreeFeathers Miniatures

Hverdagsspekulasjoner 7

Piratbuss?
Politiet ønsker bukt med piratdrosjenæringen. Regjeringen satser på samferdsel og miljø. Piratdrosjesjåførene ønsker å beholde inntektsgrunnlaget sitt. Og folk ønsker billig skyss hjem. Det opplagte kompromisset må jo være at noen lanserer piratbusser.

Syke hus
Med tanke på den velkomsten sykehusene gir, er det ikke så rart køene vokser: Uteområdet er ofte en eksosfylt parkeringsplass. Ved hovedinngangen står gjerne røykekomiteen med et fakkeltog av dampende sigarettglør. Og ved resepsjonen er det ikke uvanlig å finne en kiosk som selger fete pølsemenyer med tilhørende kaffe og hvetebakst. Belag deg på et langt besøk.

Kriminell integritet
Det er galt å bryte loven og stjele og slikt. Men har man først valgt en kriminell løpebane, irriterer det meg at noen ikke har noen respekt for yrkesgruppa. Skal du stjele en bil så får du gjøre det, og ikke bare skrape opp døra, knuse ruta og rive ut tenninga. Hvis du skal rane en bensinstasjon, må du i alle fall dekke deg såpass til at du ikke kan bli gjenkjent på 0,3 sekunder. For mitt vedkommende er det sykkelen som har blitt kødda med. Tre ganger har jeg kjøpt ny bakskjerm i år. Er det ikke et nederlag å vite at du ikke greide å få med deg sykkelen, eller i alle fall et hjul? Det toppet seg her om dagen da noen hadde tømt ut lufta av ventilen i et dekk for å få meg til å tro at jeg hadde punktert, for så å trille sykkelen hele veien hjem og bruke en god slump tid i kjelleren for å lokalisere et hull i slangen som ikke fantes. Jeg skal innrømme at jeg gikk fem på, men maken til lavmål for ikke å få med seg noe annet er det lenge siden jeg har sett.

Dyrøysk og begeistret

Tiårsjubileet er til ende. En ny oppsving er tilbakelagt. To dager for voksne og to for barn. Rekruttering, reiseliv og forskning. Fire døgn med optimisme, begeistring, pågangsmot og drømmer. Det sjette Dyrøyseminaret med like mange statsråder innom siden oppstarten i 1998. Små samfunn med skyhøye ambisjoner. Helt etter planen.

Min rolle var å oppdatere nettsidene underveis, for så å skrive et par artikler for Folkebladet: Dyrøysk begeistret og Tar leken på alvor. Det ble hektiske dager, men absolutt verdt strevet.

Min opplevelse ble allikevel ikke som tiltenkt. Den ble bedre. Det var noe helt ekstraordinært med atmosfæren og given blant folk jeg ikke har opplevd på lange tider. Et gyv for bygd og ja-tenkning, en inspirasjon på det å tørre og tro at kun fantasien vil sette grenser. Og jeg er ikke den som er kjent for å ta lett på vei.

I kjølvannet av dagene hjemme i Brøstadbotn, har det dukket opp noen bygderelaterte tanker.

* Bygder er mye mer oversiktelig og samlet enn en by. Det går faktisk an å endre holdninger. Det går faktisk an å utgjøre en forskjell.
* Å gjøre store ting er kanskje lettere på et mindre sted. Dermed kan gode krefter ofte utnyttes bedre i mindre fora.
* Man må aldri ta patent på godhet. At andre kan lære av noe godt som fungerer, er viktig å dele.
* Man kan ikke tenke suksess for å få suksess. Et konsept bør begynne på lokalplan for så, hvis det slår an, kunne tas videre.
* Mindre kompetente bedrifter kan noen gang utrette større bragder på mindre steder enn de beste bedriftene på de store. I alle fall i synlig målbarhet.
* Å flytte til bygd er langt fra utenkelig for min del. Ei heller det å flytte nordover. Å komme tilbake til Brøstadbotn ser jeg dog foreløpig ikke for meg. Ikke fordi jeg ikke trives der. Ikke fordi jeg ikke har folk der jeg liker. Men det er noe med å kjenne at man ikke vil tråkke i andres fotspor. Kanskje det er et forsinket opprør, og jeg er eldst i søskenflokken og vant med å gjøre en del ting først. Jeg digger for eksempel jobben min far har som prosjektkoordinator/leder i kommunen, men jeg ønsker ikke å kopiere han. Med store ambisjoner for et lite sted, er det viktig å kunne tenke nytt og annerledes – som kan være vanskelig på det stedet som kjennes mest stabilt i sitt indre med de folkene som er det tydeligste støttene man har i tilværelsen. Derfor har jeg en vei å gå.
* Det er så viktig å være med positive og optimistiske mennesker.
* Tro kan virkelig flytte fjell. Også den som ikke er av religiøs karakter.

Blodig teater

Siden 11. september har Løytnanten fra Inishmore blitt utspilt i Det norske teater. Hovedpersonen Padraic, en nordirsk katteeier, torturist, leder for en utbrytergruppe av IRA, spilles av Torbjørn Eriksen (bildene) – samboeren til min kjærestes søster Birgitte. Dramaet skrevet av Martin McDonagh er en satire, et småsarkastisk oppgjør med voldens herjinger og paramilitære opprør. I tillegg, og nok årsaken til at oppmerksomheten har vært så stor, er at det er et av de mest voldelig og blodige teaterstykkene vist på en norsk scene. Skuespillerne sklir bokstavelig talt etter hvert rundt i fiktivt blod og innvoller. Intensiteten var ekstra sterk og spesialeffektene nyskapende. Stykket har undertittelen en grufull komedie, og det paradoksale kombinasjonen med vold og humor kommer tydelig frem.

Diskusjonen og tankespinnet rundt ”gladvolden” og det groteske ble igangsatt allerede to timer før oppsettet, i debattforumet Baksnakk. Her slo det meg at skuespillere ikke nødvendigvis har et ansvar for å tenke på eller vurdere budskapet og effekten av hva de selv spiller ut. Deres jobb er å gjennomføre et skuespill. En kanskje drøy parallell er soldater i krig. Men her kan man ikke skylde på at offiseren sa sånn og sånn. I rollen som ansatt eller barn kan man også finne på et og annet uten nødvendigvis å forholde seg kritisk til konsekvensen av ens handlinger. Ikke at det nødvendigvis må være et mål. Jeg bare tenker høyt.

Den voldelige underholdning presenteres i en absurditet som er med på å gjøre volden uvirkelig. Relativ. Og vold presenteres ofte gjennom slapstick-humor, overdrivelser og ved uhell. I gladvold-sjangeren er det utvalgte, typiske offerrollefigurer, stick figures, som volden går utover og dermed ufarliggjøres gjennom. Medievold generelt er med på å danne en apati og nummenhet for å reagere på det voldelige. Og i dette stykket er mengden gørr og blod så stor at det formelig flommer over og dermed relativiseres.

En parallell teori fra virkeligheten er jo at humor benyttes som forsvarsmekanisme og/eller balanse mot alle inntrykk som volden er med å skape. Men en tanke som slo meg underveis var om latteren er en nødvendig reaksjon på humoren i volden. For man må ikke le når man forstår poenget - hvis man ikke synes ting er morsomt.

Selve stykket syntes jeg brukbart godt om. Tobjørn gjord en sterk figur i hans rolle som Padraic og klarte balansegangen mellom gøy, gal og voldelig. Men i andre deler av stykket syntes jeg en del av den absurde humoren ble mer latterlig enn lattermild. Særlig de delene som i svært liten grad ivaretok voldens mer alvorlige undertoner.

Positiv uvitenhet

Det er godt å vite, reklamerer Aftenposten med. Og de har rett. Regelen om at det man ikke vet har man ikke vondt av er ikke direkte gal, men moralsk sett kanskje ikke helt riktig heller. Jeg verdsetter ærlighet og åpenhet veldig høyt. Er det hendelser eller meninger som angår meg, vil jeg vite hva det er. Uansett om det er positivt eller negativt, er de en del av bildet. I ekstreme tilfeller, for eksempel forsvinningssaker, er det bedre å vite at en sønn eller datter er død enn å leve i uvisshet resten av livet. Håp er viktig, men ikke når sannheten er etablert.

MEN det finnes unntak. Gode unntak. Herlige unntak. Overraskelsesfester, spontanbesøk eller uventede gaver, kort eller brev. Og så er det disse fine planlagte pakkene, kveldene eller turene man ikke får tilgang på før ting faktisk utspiller seg. Arrangøren vet. Deltakeren vet ikke. Konseptet kan omtales som blåtur. Oppleggene hentes absolutt ikke ut av det blå, men regien er himmelvidt unna den opplevelende halvdel. Ettersom mye av godopplevelsen med en aktivitet ligger i det å glede seg, er det forståelig å innvende at hemmelighetskremmerier kan frata noe av effekten. Jeg mener også man bør si i fra på forhånd, men da kun fortelle om at det blir blåtur og ikke noe mer. Dermed får forventningene en dobbel effekt ved å at man vet det kommer noe godt, men må leve i spenning om hva det er man venter på.

Mer av slik positiv uvitenhet har Norge godt av. Blåmandag klinger dårlig norske ører, men blåonsdag eller blåfredag bør det absolutt satses mer på.

E: Impression first

One thing is who I am. Another is who I think I am. A third is what others perceive me to be. For some time I have given the first impression a fair bit of thought. What am I like for people I have not met before? What vibes do I send? One should not base a person characteristic on the immediate, but I often meet people I have not met before, which may be the only meet I get with someone. In the aftermath this is really material for insight and reflection.

Many a time I consider asking someone to evaluate me based on my appearance – as the very first thing I say. Or have someone else ask to do so. Because as soon as one starts talking and sharing, the impressions is shaped by the information you provide. So the less data, the better – at least if the impression is to be based on appearance. What type of person do I appear to be for those who do not know? Where do I look as if I am from? What character, job, interest, relational status, faith do I appear to possess? Such questions I find most fascinating for which to retrieve answers.

During an open house type of party Saturday, a volleyball friend I have known since I came to Oslo shared his recollection of his first impression of me. He remembered it distinctly, particularly because it was completely wrong. With my serious anatomy, short hair, concentrated mood (we met at volleyball practice where I needed to establish my skill level), and telling him I did martial art (I did tae kwon do for that year only) – he thought of me as a cocky, semi-violent, arrogant guy. Another friend, who joined the discussion, thought of me as a very bright young fellow using all these hard words. This was hilarious to be told now, but at the same time a reminder of the need be aware of what we say and do – especially when you meet someone for the first time.

On the flipside, time and numerous meetings are not required to get an understanding and idea about who someone is. I believe one can get the gist of person within few minutes of chatting. We are all tuned into a certain type of frequency, which I believe will match the person you meet in a certain way – from day one. One can strengthen that bound, but I believe it wont change much. See a related entry on friendship connections.

In general however, I believe in being oneself – any time, anywhere. That is what we do best and the only way things can work in the long run.

Feel free to share your first impression of me :)

E: Summer jam

Traffic jam is congested. Jam out of berries is sweet. Jamming is inspirational. That is my summer for you.

Since end of June I have done everything but properly disconnecting and relaxing – which I aimed to do. Thus, I find it a bit comforting when students are returning to schools and universities these days – as I have been working most of the summer anyway.

But I have recreated and am sincerly a happy camper. A recap of the summer months shows four weddings, a week in the Czech republic, a weekend in Kristiansand/Vennesla (with my buddy Kjetil), and a 10-year class reunion from grade school. With only three weeks away from work, there have been many days of working as well.

The weddings were for my cousin Norvald in Bodø (north), for one of my closest friends, Sathees, in Bergen (west), a great friend, Camilla (see pic), at Senja (north) and another cousin, Børre (see pic), in Skøelv (north). In addition to making three trips up north and one to the west of Norway, I contributed in all of them: photographer, best man, toastmaster and photographer once again. I have spent a great amount of time working for other’s weddings this year. But this is not business. In these incidents time is not money. Time is decication, devotion and work worthwhile doing for a good cause on very important days for very important people – to me.

Volleyball practice started just last week. I really enjoy being back inside with my teammates, the ball and the intensitity. It is also fun being back as a coach. The try outs for my team, division one, will be tougher than ever – as there are a bunch of elite players trying out this season.

Silas, my awesome nephew, has already become two monhts old. He has gained a great arsenal of gestures and faces, and is a cool dude to meet – along with his parents; my brother and sister-in-law. I have also run into my best friend, Thor-Oskar, a few times in Oslo lately.

Work is also an interesting place to be. I am motivated and energetic, and find meeting people, being creative, taking pictures and composing text as challenging and rewarding tasks to do. Basically, life is good.

Helt mot normalt

Det siste jeg vil bli er normal. Ingen er helt like, og dermed kan man ikke normalisere noe norm. Likevel prøver man. Det jobbes og slites mot å følge konvensjoner for det postmoderne samfunnets driv mot det normale vellykkede. Det å klatre på karrierestigen, det å bruke arbeidsdag ut og inn på det, det å skulle være opptatt og aktiv til alle døgnets tider. Rett og slett å bruke masser av energi og krefter på jobb og penger for å kunne ta de kjærkomne pausene og øyeblikkene for å koble ut og såkalt nyte livet. Disse tingene man egentlig kunne gjøre flere ganger ukentlig – om man ikke hadde vært så opptatt av å jobbe for det. Livsnyting via karriere er egentlig en altfor lang omvei.

Rar er meg et herlig kompliment. Om spørsmålene jeg stiller beskrives som merkelige, uventede eller spesielle er jeg fornøyd. Jeg er drittlei konvensjoner for konvensjoners skyld. Og mye av det svadaet som formidles i bli-kjent eller tørr-prat konversasjoner er i stor grad bortkastset tid. I alle fall før man kjenner til en persons brann, iver, motivasjon, driv og bakgrunn etc. Meningen med livet er viktig å spørre om. Og har ikke samtalepartneren tenkt gjennom det før, er det sannelig på tide, tenker jeg. I alle fall en interessant tankejobb. For hvor gøy er det EGENTLIG å bare hoste opp gjennomtenkte fraser og setninger hvor man ikke utfordres overhode? Først når jeg får stadfestet en persons plattform i livet, gir de mer overfladiske fakta mer mening.

Jeg digger psykisk utviklingshemmede. Det er selvsagt et veldig spenn i psykiske lidelser og utfordringer, men de fleste jeg har møtt på, det være seg autister eller personer med downs syndrom er de herligste vesenene man kjenner til. Den ektheten og den energien de formidler, rippet for konvensjonelle hensyn og innpakkede meninger, er skikkelig befriende og givende. Et annet eksempel er folk med ADHD. De har blitt stilt en diagnose og kan ha bruk for tilrettelagt arbeidssituasjon eller undervisning. Men den given og gløden disse menneskene representerer, den aktive, utadgående og igangsettene funksjonen de kan formidle og tilføre blir i altfor stor grad hysjet ned.

Mangfold er topp. Ingen er vi ”normale” og som sagt ønsker jeg heller ikke å prøve å bli det. Jeg vil være meg selv fullt og helt med de fakter, meninger, personlighet og vaner jeg har. Jeg ønsker å tenke fritt og handle etter slik jeg er skrudd sammen, ikke litt et tidvis skrudd prestasjonssamfunn forventer. En tilbakevendende karakteristikk for et kjæresteforhold eller vennskap man liker er ofte dette med at man kan være seg selv. Slappe av. Ikke gjøre seg til. Jeg er best til å være meg selv, som du er best til å være deg. Og glem ikke det som gjør at du skiller deg ut. Det er ikke unormaliteter, men unikheter.

Ha en uforfalsket dag!

Sverige-Norge teorier fra en svenske

I Norge er vi lidenskaplig opptatt av å disse svenskene med anledning. Selv har jeg svært gode relasjoner til söta bror og anser svensker som veldig oppegående og kule, men kunne ikke dy meg for å le da jeg så den siste Lotto-reklamen på TV.

Jeg valgte også å sende den til Gustaf Andersson, den superkule svensken som skal gifte seg med min gode venn Camilla første helga i august. Her skal jeg være värd (svensk utgave av toastmaster) sammen med Gustafs bror Emil.

Uansett, Gustafs respons på min morsomhet var så bra og fascinerende at jeg ba om lov til å gjengi den (i sin helhet) her i min blogg. Dette fikk jeg lov til. Dette er nok første gang jeg har en slags gjesteskribent. Veldig stas. Les, lær og tenk.

Ja, den var kul... Men kanske du ler mer än mig? Jag har en teori. Hör här:

Det verkar som om fler norrmän överlag är mer förtjusta att skämta om Sverige än tvärtom?? Norrmän tänker oftare på Sverige, än vad svenskarna tänker på Norge, om man säger.

Norge har ju bara hav västerut, och gränsen till Finland är för de flesta norrmän långt borta, och gränsen mot Ryssland är så liten, och ännu längre borta för Ole Norrman. ALLTSÅ är Sverige den stora (dubbel befolkning i jämförelse) och närmast enda grannen till Norge. Det verkar som på mig att norrmäns relation till Sverige och svenskarna är otroligt mycket större än tvärtom. Om man ska vara helt ärlig, alltså.

-Det är få norrmän som aldrig har varit i Sverige.
-Alla har åtminstone sett svensk TV, eller hur?
-Det finns mycket svensk arbetskraft inom många olika sektorer, i Norge.

Sverige har inte Norge i fokus, alls lika mycket som tvärtom.
Sverige har tre grannländer, som alla är lika levande. Eller kanske är Norge den minst levande grannen i Sverige? Jag vet inte...

Sverige har en högst levande granne i öst; Finland. -Finländarna är den största invandrargruppen i Sverige, och det vill inte säga lite (om man nu ska jämföra antalet invandrare man tar emot i Sverige i jämförelse med sina grannländer...). Många talar också finska.

Många svenskar har antingen besökt Danmark, eller rest igenom Danmark på väg ut i Europa. Idag sitter Sverige och Danmark ihop med en bro.
Och så Sveriges relation till Norge. OM man ska resa någonstans i världen, så måste man aldrig åka via Norge. Kommer man till Norge, så kommer man dit, eftersom det var destinationen för resan.

Som barn minns jag tre-fyra program från Norge. -Fleksnes, Fredrikssons fabrik, och Bröderna Dahl, tror jag det hette. Du kan helt säkert räkna många fler, svenska.
Som barn var jag aldrig i Norge. 1996 var jag första gången här, och då var jag i Oslo + Hamar (Hedmarkstoppens folkhögskole) och sjöng med PK-Gospel, från min kyrka hemma. 2:a gången jag var i Norge, var på semester i Narvik 2000, med en kompis (2 dagar).
Sen finns det ju knappt arbetskraft i Sverige, som kommer från Norge. Någon gång då och då möter man folk därifrån...

ALLTSÅ. Sveriges relation till Norge, är ca 1/3 så stor och levande, som Norges relation till Sverige. Möjligtvis att det har fått lite mera uppsving på senare år, med fler svenskar som kommer hit och jobbar. Och därmed bygger relation till Norge, som sedan smittar av sig på folk därhemma....

Jag för min del, vill säga att jag älskar Norge! Även om jag har en del åsikter om hur man gör saker och ting här, så tycker jag i det stora hela att det är ett fantastiskt land, med människor som är fokuserade på att leva, njuta av livet och vara tacksam, ännu mer än man är i Sverige!

Det var kvällens tankar! Hoppas du förstod min ironi mellan raderna.

X: Everyday wringing / Hverdagsspekulasjoner 6

* I like paradoxes. One of them is the ability many of us have to spend heaps of energy hiking through the wilderness and scenic nature just to view and photograph the urban civilization/constructions.

* The Euro 2008 soccer championship is on a roll. The referees have a tough task making the right decisions. The thing I ponder upon though, is what the referees do the rest of the week – outside the big tournaments. It is limited how much they can train, study the teams and rules in front of every match. I suppose they have a second job, but who knows?

* I find having visual contact with someone makes a vast difference in terms of how the communications is valued. The saying goes that a picture speaks more than a thousands words. Can this idea be transferred to say that a look speaks more than a thousands thoughts or that a visual image correlates to a thousands words in one’s brain? I just raise the question.

---

* Turer ut i naturen er balsam for sjelen og sukker i grøten. Men mang en gang bruker man ironisk nok veldig mye energi på å komme seg ut og opp i landlige omgivelser, gjerne fjellpartier, for å se ned på urban bebyggelse. Eller at det man tar bilde av på fjelltur er byen man har tilbakelagt.

* Fotball-EM er i gang for fullt. Jeg har sett flere kamper enn jeg trodde foreløpig og trives egentlig bra med det. Men en ting som ble tatt opp under en kamp i går var følgende: Hva gjør egentlig fotballdommerne resten av uka utenom mesterskap? Det er begrenset hvor mye kampanalyse, regelstudier og trening som kan gjennomføres. Og en elitedommer har nok lite lyst å dømme lavere divisjoner eller aldersbestemte lag. Jeg antar de har vanlige jobber ved siden av, men hvem vet?

* På lørdag var jeg på en koselig utflyttingsfest. Det ble lite tid til å snakke med verten som inviterte meg, Åshild. Det slo meg dog at det av vi møttes, sa hei og hadde visuell kontakt utgjør en vesensforskjell uavhengig av hvor mye man prater. Det heter seg at et bilde sier mer enn tusen ord. Kan man overføre dette til å si at et blikk sier mer enn tusen tanker eller at en avbilding på netthinna generer mer enn tusen ord i hjernen? Jeg bare spør, men det ga i alle fall mening akkurat der og da. Dette tror jeg i alle fall gjelder folk man ikke har truffet tidligere og/eller fatter interesse for.

E: A missionary at work

During a prayer session with my two flatmates last week, it struck me that I am a missionary. I am not referring to the general command for all Christian to share their faith:

Go into all the world and preach the good news to all creation (Mark 16:15)

Nor did I directly think of the fact that I am on the payroll of a mission organization. But the magazine I work for, Agenda 3:16 (owned by the organization), has a stark purpose, both in its name (referring to John 3:16) and in its mission purpose to enlighten people about religion, and the Christian faith. In other words: offer more people an opportunity to invite the risen Lord Jesus Christ into their life.

This makes me a missionary, compiling my full time job. Additionally I can use my profession, my skills and my interests doing so. I am a journalist and a photographer working with all professional work ethics and journalistic independence intact.

I have not declined the idea of serving abroad one of these years, but for now I work as a missionary – in Oslo. This is not a revolutionary idea, but became a positive reinforcement for the aim and purpose of my presence at my current employer.

Uorden for å få kontroll?

Hjernen kan lignes med en bingoklode full av små kuler i konstant rotasjon. Innimellom popper en ny tanke inn bevisstheten. Eksterne omstendigheter er ofte utløsende årsaken til disse interne oppdagelsene. En opplevelse lørdag ble et slikt triggerpunkt for egen del.

Jeg syklet til Frognerseteren for å gå på tur til et nærliggende vann i Nordmarka med mine to medboere og tre andre venner – som alle skulle overnatte under åpen himmel. Etter mørkets frembrudd forlot jeg, som planlagt, de andre for å returnere tidlig og sove hjemme. Jeg er så langt fra mørkeredd, ei heller bekymret for friluft, men jeg er ingen god sover. Fra jeg var liten, har det vært en utfordring å sovne – spesielt på fremmede steder, i nye senger og særskilt på gulv, på bakken innenfor eller utenfor et telt. Underlag og lyder har vært utslagsgivende. Gjennom turneringer i ymse gymsaler og klasserom, skogsturer i telt og generelle overnattingsbesøk, har jeg konstatert en mistrivsel med det ikke å få sove når andre rundt en gjør det.

Argumentasjonen for å forlate den trivelige gjengen rundt bålet lørdag, var at jeg stilte meg tvilende til å få sove noe særlig OG at jeg hadde en del ting på programmet dagen derpå. Dette var begge sanne momenter, men ble også opprivende for tankespinnet på vei hjem.

1) Søvn
A: Jeg sover nok bedre i telt/ute enn før. Men med en søvnmanglende historie har jeg opparbeidet meg en innstilling og innbilning om at våkingen vil fortsette å gjenta seg. Følgelig har jeg unngått en del sjanser til å teste det empirisk, uten at det nødvendigvis stemmer.
B: Jeg trenger ikke mye søvn. Dette gjør at en natt ute med minimalt med søvn ikke nødvendigvis er noe jeg tar videre skade av – selv om det kan være aldri så kjipt å prøve å sove uten å få det til.

2) Gjennomorganisering
Jeg har full oversikt over min tidsplan og er svært god til å fylle den til fulle. Jeg kan booke inn flere avtaler om dagen, og får til å møte alle. Jeg har en slags innebygd trang til fremdrift og effektivitet, og blir fort utålmodig i settinger som ikke er målbart ”produktive” – særlig om de varer i lengre tid. Dette er nok grunnen til at cirka aldri er den siste som forlater en fest (selv om de ofte naturlig nok har utspilt sin hensiktsmessige rolle lenge før den tid) og, som i dette tilfellet, ikke er den som overnatter der hvor søvnplanlegging er uvisst. Men jeg vet godt at det å være produktiv kan ligge vel så mye i det å være som det å gjøre. Jeg tror utfordringen min er like mye det å ikke måtte ha kontrollen. Ikke måtte være effektiv og produktiv bestandig. Hva om jeg snur døgnet på hodet og «roter til» påfølgende dag? Hva om jeg ikke får gjort alt jeg hadde booket inn en dag? Hva om jeg bare er litt? Nå setter jeg ting på spissen, men det er greiere å forholde seg til og forklare.

3) Ry
At jeg er med på det meste, men ikke alltid fullt og helt, eller hele veien, kan nok gi meg et stempel av å være noe sær. Akkurat det bryr jeg meg lite om. Jeg må få lov til å være meg selv, men vil selvsagt kunne komme til andre slutninger om hvordan jeg bør være – noe dette innlegget er et døme på.

4) Konklusjoner
A: Jeg skal sove mer ute/borte for å sjekke et håp om at jeg er blitt en bedre sover
B: Jeg skal gi mer slipp på kontrollen, på effektivitetstrangen, for et skikkelig grep på livet – slik jeg tror jeg vil ha det.
C: Jeg er meg, og det vil jeg fortsette å være – hva nå enn det er eller blir.
D: Jeg har det bra, altså, bare så det er skrevet. Et innlegg som dette, utforsker fragmenter i en tilværelse jeg primært opplever som begeistringsladet.

X: Brain facts / hjernefakta

Hjernen er et spennende redskap. Her følger gjennomtenkt kunnskap hentet fra
DinSide Helse.

* Det er nok en myte at vi bare bruker 10 prosent av hjernekapasiteten
* Blinde hører ikke bedre, de er bare bedre trent og konsentrert på å høre
* Å høre på musikk trimmer hjernen
* Du kan ikke kile deg selv
* Et gjesp kvikker opp hjernen
* Vi får en ”sang på hjernen” fordi hjernen har en behov og en god evne til å gjenskape og gjenkjenne fortidens hendelser.
* Fysisk + mental trening = hjerneglede
* Størrelsen på hjernen har lite å si på intelligensen
* En gjennomsnittshjerne veier rundt 1,3 kg (elefanthjernen omtrent 6 kg og den til katten rundt 30 gram)
* Dimensjonene er i snitt 14 * 17 * 9 cm

---

The brain is an extraordinary device. Here is some thought-through knowledge about it:

* It is most likely a myth that we only use about 10 percent of the brain’s capacity.
* Blind do not have a better hearing, but are only better trained and focused on hearing

* Physical and mental training is good for the brain capacity. Listening to music is a way of exercising it.
* You cannot tickle yourself, as the impulses given need to be external and unpredictable
* Yawning boosts the brain
* The reason why certain songs get stuck in your head is because of the brain’s ability and need to recreate incidents from the past.
* The size of the brain has close to no influence on the intelligence.
* The average human brain weighs 1,4 kg (elephant brain 6 kg and cat brain 0,03 kg) with average dimensions of 14*17*9 cm

More on TimesOnline