Helt mot normalt

Det siste jeg vil bli er normal. Ingen er helt like, og dermed kan man ikke normalisere noe norm. Likevel prøver man. Det jobbes og slites mot å følge konvensjoner for det postmoderne samfunnets driv mot det normale vellykkede. Det å klatre på karrierestigen, det å bruke arbeidsdag ut og inn på det, det å skulle være opptatt og aktiv til alle døgnets tider. Rett og slett å bruke masser av energi og krefter på jobb og penger for å kunne ta de kjærkomne pausene og øyeblikkene for å koble ut og såkalt nyte livet. Disse tingene man egentlig kunne gjøre flere ganger ukentlig – om man ikke hadde vært så opptatt av å jobbe for det. Livsnyting via karriere er egentlig en altfor lang omvei.

Rar er meg et herlig kompliment. Om spørsmålene jeg stiller beskrives som merkelige, uventede eller spesielle er jeg fornøyd. Jeg er drittlei konvensjoner for konvensjoners skyld. Og mye av det svadaet som formidles i bli-kjent eller tørr-prat konversasjoner er i stor grad bortkastset tid. I alle fall før man kjenner til en persons brann, iver, motivasjon, driv og bakgrunn etc. Meningen med livet er viktig å spørre om. Og har ikke samtalepartneren tenkt gjennom det før, er det sannelig på tide, tenker jeg. I alle fall en interessant tankejobb. For hvor gøy er det EGENTLIG å bare hoste opp gjennomtenkte fraser og setninger hvor man ikke utfordres overhode? Først når jeg får stadfestet en persons plattform i livet, gir de mer overfladiske fakta mer mening.

Jeg digger psykisk utviklingshemmede. Det er selvsagt et veldig spenn i psykiske lidelser og utfordringer, men de fleste jeg har møtt på, det være seg autister eller personer med downs syndrom er de herligste vesenene man kjenner til. Den ektheten og den energien de formidler, rippet for konvensjonelle hensyn og innpakkede meninger, er skikkelig befriende og givende. Et annet eksempel er folk med ADHD. De har blitt stilt en diagnose og kan ha bruk for tilrettelagt arbeidssituasjon eller undervisning. Men den given og gløden disse menneskene representerer, den aktive, utadgående og igangsettene funksjonen de kan formidle og tilføre blir i altfor stor grad hysjet ned.

Mangfold er topp. Ingen er vi ”normale” og som sagt ønsker jeg heller ikke å prøve å bli det. Jeg vil være meg selv fullt og helt med de fakter, meninger, personlighet og vaner jeg har. Jeg ønsker å tenke fritt og handle etter slik jeg er skrudd sammen, ikke litt et tidvis skrudd prestasjonssamfunn forventer. En tilbakevendende karakteristikk for et kjæresteforhold eller vennskap man liker er ofte dette med at man kan være seg selv. Slappe av. Ikke gjøre seg til. Jeg er best til å være meg selv, som du er best til å være deg. Og glem ikke det som gjør at du skiller deg ut. Det er ikke unormaliteter, men unikheter.

Ha en uforfalsket dag!