One of the few things I could convey hatred towards is racism. I define racism according to a encyclopedia-definition I memorized about eight years ago (freely translated from Norwegian): Racism is a policy or view on humans which rank or divide people after features with which various ethnicities are born.
I happily engage in debates on treatment, interpretations, history and investigations on these topics. My friend Maia recently discovered an online test on prejudice of race and genders. By clicking to different keys, you are to put positive and negative words, and white and black people in different categories.
To my (moderate) surprise, the results revealed that I have a “moderate automatic preference for European American compared to African American”.
If you would like to take the test, please do so before you continue reading.
Of all the test results, 48 pro cent of the test takers displayed a strong automatic preference for White people, but I still am not satisfied with my positioning, and will hereby list a few theories and comments for why I scored the way I did, based on explanation for skewed results of the web page itself.
¤ As the categories and keys swap over halfway through the test, your mind automatically gets makes the first set of images and words be the norm, which makes it confusing when you swap the categories around – regardless of their content. If African American images had been associated with good words from the start, I believe the test results could have been the other way around.
¤ I was interrupted a few times during the test
¤ I did not properly read the instructions always
¤ I was not aware that time was so essential to the results. Also, as ones is aware that this is made to test prejudices, you would hesitate more not to click wrongly on where prejudice results could be generated.
¤ My ethnicity is white Scandinavian (European)
¤ Media make enforce a subconscious picture by rarely covering non-white faces, and if they do often in relation to crime or despair.
¤ The test is only with American faces.
¤ The test results show an automatic preference, not a desired one.
Sunday, March 19, 2006
Tuesday, March 14, 2006
X: Forgetful cycle/Glemsk syklus?
I had a phase in my early teens where I unintentionally left personal belongings around the place. I was (and am) reliable as for other responsibilities, but had a gift of having to buy new watches, sunglasses etc. I blame it partly on my crave to detach articles I am wearing on my arms, head or around my neck when sitting down or do physical activities such as playing pool, computer games or sports. But just as important was my (ongoing) fascination of fellow human beings or focus on observing my surroundings for short or longer travels.
The recent years contained few undesired shopping sprees. But this year’s first months have been marked by reoccurring forgetfulness. The first incident was the worst. I got distracted for a couple of seconds after the seat-belt sign in the Guadalajara-LA flight had been switched off, and left a CS Lewis book, Fiji Lonely Planet and a notebook with notes for three-four journalistic articles. I noticed an hour later, but the airline, door men or lost&found office could not help me. The notebook could not be replaced, and has been hard to reconstruct.
Fiji also had a little wave of left property: sun glasses, towel, deck of cards and swimming shorts (not while wearing them). After returning to Australia I managed to overlook my keys when leaving after a soccer match, but was rescued by a team mate who happened to return to the field (for his forgotten soccer boots).
Lots of thoughts, collies to supervise, new surroundings and passed stress are possible explanatory reasons. I really hope this is a bypass from a steady, in-control-of-things control.
---
I mine første tenår gjennomgikk jeg en periode der jeg til stadighet kunne legge igjen personlige eiendeler. Jeg var pålitelig med det meste annet, men hadde en egen evne til å måtte kjøpe nye klokker, solbriller etc. Noe av årsaken skyldes min trang til å ta av meg gjenstander jeg har på armer, hodet eller rundt halsen når jeg setter meg ned. Men vel så viktig er min fascinasjon av medmennesker eller hva som skal skje når jeg legger ut på kortere eller lengre reiser.
I de siste årene har det vært lite uønskede handleturer, men med starten av dette året har mengden glemskhet tiltatt. Det startet hardt og brutalt. På flyet fra Guadalajara til Los Angeles tok jeg frem en CS Lewis bok jeg leste i, Lonely Planet boka fra Fiji og notatboka mi fra reisen så langt. I sistnevnte var regnskap, dagbok og ikke minst notater til tre-fire artikler for DinSide.no. Artikkelstoffet hadde jeg ennå ikke overført til min PC. I sekundene da skiltet for setebeltene gikk av, glemte jeg å sjekke stollommen foran meg, og la bøkene igjen på flyet. Etter den første av ni ventetimer, innså jeg plutselig at sekken var noe mindre en antatt. Tross iherdig rundspringing etter flyselskap, hittegods, dørvakter etc, var det ingen som hadde sett eller viste av bøkene. Jeg kjøpte ny Fiji-bok, var ferdiglest med CS Lewis, men har hatt større problemer med å rekonstruere notatene.
Fiji hadde også en bølge med gjenglemt løsøre; solbriller, håndduk, kortstokk, badeshorts (ikke en jeg hadde på meg). Etter ankomst Australia har jeg prestert å legge nøklene til sykkel og hus igjen ved en fotballbane, som tilfeldigvis ble oppdaget av en lagkamerat. Jeg har også glemt en armbånd hos min Darshini en av dagene.
Jeg håper inderlig at dette kun er forbigående, og et symptom på mange tanker i hodet og tidligere stress.
The recent years contained few undesired shopping sprees. But this year’s first months have been marked by reoccurring forgetfulness. The first incident was the worst. I got distracted for a couple of seconds after the seat-belt sign in the Guadalajara-LA flight had been switched off, and left a CS Lewis book, Fiji Lonely Planet and a notebook with notes for three-four journalistic articles. I noticed an hour later, but the airline, door men or lost&found office could not help me. The notebook could not be replaced, and has been hard to reconstruct.
Fiji also had a little wave of left property: sun glasses, towel, deck of cards and swimming shorts (not while wearing them). After returning to Australia I managed to overlook my keys when leaving after a soccer match, but was rescued by a team mate who happened to return to the field (for his forgotten soccer boots).
Lots of thoughts, collies to supervise, new surroundings and passed stress are possible explanatory reasons. I really hope this is a bypass from a steady, in-control-of-things control.
---
I mine første tenår gjennomgikk jeg en periode der jeg til stadighet kunne legge igjen personlige eiendeler. Jeg var pålitelig med det meste annet, men hadde en egen evne til å måtte kjøpe nye klokker, solbriller etc. Noe av årsaken skyldes min trang til å ta av meg gjenstander jeg har på armer, hodet eller rundt halsen når jeg setter meg ned. Men vel så viktig er min fascinasjon av medmennesker eller hva som skal skje når jeg legger ut på kortere eller lengre reiser.
I de siste årene har det vært lite uønskede handleturer, men med starten av dette året har mengden glemskhet tiltatt. Det startet hardt og brutalt. På flyet fra Guadalajara til Los Angeles tok jeg frem en CS Lewis bok jeg leste i, Lonely Planet boka fra Fiji og notatboka mi fra reisen så langt. I sistnevnte var regnskap, dagbok og ikke minst notater til tre-fire artikler for DinSide.no. Artikkelstoffet hadde jeg ennå ikke overført til min PC. I sekundene da skiltet for setebeltene gikk av, glemte jeg å sjekke stollommen foran meg, og la bøkene igjen på flyet. Etter den første av ni ventetimer, innså jeg plutselig at sekken var noe mindre en antatt. Tross iherdig rundspringing etter flyselskap, hittegods, dørvakter etc, var det ingen som hadde sett eller viste av bøkene. Jeg kjøpte ny Fiji-bok, var ferdiglest med CS Lewis, men har hatt større problemer med å rekonstruere notatene.
Fiji hadde også en bølge med gjenglemt løsøre; solbriller, håndduk, kortstokk, badeshorts (ikke en jeg hadde på meg). Etter ankomst Australia har jeg prestert å legge nøklene til sykkel og hus igjen ved en fotballbane, som tilfeldigvis ble oppdaget av en lagkamerat. Jeg har også glemt en armbånd hos min Darshini en av dagene.
Jeg håper inderlig at dette kun er forbigående, og et symptom på mange tanker i hodet og tidligere stress.
Sunday, March 12, 2006
E: Gender segregation shock
I expected some kind of culture shock when coming to Australia. But I didn’t think the first genuine one to come after eleven months in the country.
Most Christian Australians do not make close friends to the opposite gender, except for the (potential future) girl-/boyfriend. In specifics this means for a boy not hanging out with a girl by herself, going to a café for instance, and particularly not visiting, be in a closed room or going to the movies – if there are no one else (familiar) there. The motivation is not to create any awkward, wrong ideas, moments, impressions, cravings etc. It is ok to associate with the other gender in group settings (more than just the two), among friends, out, in sports, church and so on. Obviously there are exceptions to the rule, and it is not a rule to all, but at least a dominating guideline.
This I know this is how it works in less liberal nations and cultures, but I did not see it coming in Australia. To what extent this applies to other Aussies I do not know, but not a lot by the looks of it. You may be aware of this, and rather ask how I couldn’t properly notice after all this time. I asked myself that question too after having revealed this way of relational conduct in recent conversations. I concluded with a few theories. Firstly, I made many female friends last time in Australia, a couple also Christian Australians. Secondly, things seemed similar to those of Europe, and I assumed the conditions would resemble Norway, or at least the UK.
In Norway none of the no-go examples above would be an eyebrow-lifter. Maybe someone would ask if I was to go to the movies with a girl, but if I said it was nothing there, I would be believed.
Albeit I understand the reasoning behind the gender segregation practice, and I am not saying it is wrong, the idea is still a bit surprising to me for several reasons: a) this is a very different reality from with what I grew up. b) Unless being highly incautious or very ongoing, I think chances are good for not inflicting any undesired intimacy. The purpose of the relation (friendship) is quickly becoming clear (at least from my European experience). In fact, sometimes you are tempted more by what you don’t/can’t have than with what you do/can. c) Girls and boys are different, and a few discussion topics work best among your own gender. But I think you are missing out if you only (closely) associate with your own gender. There are many things and impulses to receive from girls and visa versa.
From a guy with ONE girlfriend and MANY female friends.
Most Christian Australians do not make close friends to the opposite gender, except for the (potential future) girl-/boyfriend. In specifics this means for a boy not hanging out with a girl by herself, going to a café for instance, and particularly not visiting, be in a closed room or going to the movies – if there are no one else (familiar) there. The motivation is not to create any awkward, wrong ideas, moments, impressions, cravings etc. It is ok to associate with the other gender in group settings (more than just the two), among friends, out, in sports, church and so on. Obviously there are exceptions to the rule, and it is not a rule to all, but at least a dominating guideline.
This I know this is how it works in less liberal nations and cultures, but I did not see it coming in Australia. To what extent this applies to other Aussies I do not know, but not a lot by the looks of it. You may be aware of this, and rather ask how I couldn’t properly notice after all this time. I asked myself that question too after having revealed this way of relational conduct in recent conversations. I concluded with a few theories. Firstly, I made many female friends last time in Australia, a couple also Christian Australians. Secondly, things seemed similar to those of Europe, and I assumed the conditions would resemble Norway, or at least the UK.
In Norway none of the no-go examples above would be an eyebrow-lifter. Maybe someone would ask if I was to go to the movies with a girl, but if I said it was nothing there, I would be believed.
Albeit I understand the reasoning behind the gender segregation practice, and I am not saying it is wrong, the idea is still a bit surprising to me for several reasons: a) this is a very different reality from with what I grew up. b) Unless being highly incautious or very ongoing, I think chances are good for not inflicting any undesired intimacy. The purpose of the relation (friendship) is quickly becoming clear (at least from my European experience). In fact, sometimes you are tempted more by what you don’t/can’t have than with what you do/can. c) Girls and boys are different, and a few discussion topics work best among your own gender. But I think you are missing out if you only (closely) associate with your own gender. There are many things and impulses to receive from girls and visa versa.
From a guy with ONE girlfriend and MANY female friends.
Friday, March 10, 2006
X: Oh happy (wedding) day
Picture samples
And so my best Aussie friend is a married man. James Punton became one with beautiful Carolyn Saturday afternoon. I had the honor of being one of the four groomsmen.
Strangely, but good is it that there is no way to refer to the happening other than in past tense. The wedding in Colac (a couple of hours drive south-west of Melbourne), the home of Carolyn, was a thoroughly warming experience. The wedded, their families, friends, facilities and the program set a splendid frame around event. A fair load of h2o steamed from the attendants, particularly us in black rental suits, as the sun and blue skies generated 30+ degrees.
Anyone could tell that James wasn’t quite himself Friday, but albeit going through his whole repertory of emotions, doubting marriage was not one of them. Saturday began with a traditional, relaxing round of golf. My debut with a metal stick on the trimmed green was more fun than expected.
Showered, shaved and properly attired we arrived at church with a good margin before most the guest and the fashionably late bride. In spite having seen similar ceremonies, heard alike vows, waiting for the “I do”s before, the atmosphere was still genuine and touching.
Heavy photography fire, light afternoon tea and high density of well-dressed people marked the time after church. Not long after, there was time for official wedding shots with the bridal group in the botanical gardens. The following reception had around 120 people who enjoyed talking, the food, the speeches and each others’ company. An extra bonus was that I came to the wedding with Darshini as my date.
I will finish like the title of the walking out song after the ceremony: Oh happy day.
---
Noen bilder
Så var min beste australske venn en gift mann. James Punton ble ett med Carolyn lørdag ettermiddag – i Colac (et par timers kjøretur sørøst for Melbourne). Jeg hadde æren av å være en av fire utvalgte groosmen. Det vil si en nær (mannlig) venn som opererer som støttespiller det siste døgnet før det avgjørende ”ja”-et fyller kirkerommet.
Det går ikke an å omtale inngåelsen i annet enn fortid nå, som er sært, men samtidig flott. Bryllupet var en varmende begivenhet fra ende til annen. De nå gifte, familiene, vennene, lokalene og programmet satte en herlig ramme rundt bryllupet. Knallsol og over 30 grader, dampet enn del h2o fra de fremmøtte, særlig oss i dress, men det var verdt svetten. Og det gode været gjorde dagen komplett.
Dagen i forveien så man James’ nerver på nært hold. Han var ikke helt til stede eller helt seg selv til tider, men aldri i tvil om ekteskapet var det rette. Guttefølget våknet med James rundt klokka 8. Like etter 8:30 var vi på plass på golfbanen, klare til å svinge av gårde noen hvite baller. Min debut med metallstang på det kortklipte gresset var både morsommere og bedre enn antatt, selv om jeg foretrekker noe mer aktiv idrett og har en del trening gjenstående før jeg virkelig behersker teknikkene. Avslappende virket det i alle fall på hovedpersonen.
Nydusjet og finpyntet møtte vi ved kirkebygget rundt klokka 12. Blomstrene ble satt på plass, nervene fikk roet seg, og vi stilte etter hvert innøvd opp da klokka nærmet seg 13 og benkradenes ledighet minket. Brudepikene kom staselig inn, før Carolyn til slutt stod i helhvitt foran sin dresskledte James. Fargekombinasjonen gjorde taler Peter Leslie et poeng av med det å dø for sin kjære; hvitt er fordi det er jentas lykkeligste dag. Svart fordi han gjør seg klar for å kunne dø for henne.
Tung fotografiskyts, lett servering og mange velkledde preget tiden etter kirka. Etter hvert trakk brudefølget til den botaniske hagen og senere innsjøen for å la Larry feste bryllupet på fotofilm.
Selve feiringen, the reception, foregikk på et lite, koselig gjestebruk litt utenfor byen. Et nummer over 100 mennesker koste seg med hverandre, prat, mat og taler. Darsh og jeg fikk noe pratetid sammen og ellers utvekslet jeg en del replikker med mang en kjenning og et fåtall nye ansikter.
Matt kjørte meg og Darsh hjem, til en ankomst Melbourne nærmere midnatt.
And so my best Aussie friend is a married man. James Punton became one with beautiful Carolyn Saturday afternoon. I had the honor of being one of the four groomsmen.
Strangely, but good is it that there is no way to refer to the happening other than in past tense. The wedding in Colac (a couple of hours drive south-west of Melbourne), the home of Carolyn, was a thoroughly warming experience. The wedded, their families, friends, facilities and the program set a splendid frame around event. A fair load of h2o steamed from the attendants, particularly us in black rental suits, as the sun and blue skies generated 30+ degrees.
Anyone could tell that James wasn’t quite himself Friday, but albeit going through his whole repertory of emotions, doubting marriage was not one of them. Saturday began with a traditional, relaxing round of golf. My debut with a metal stick on the trimmed green was more fun than expected.
Showered, shaved and properly attired we arrived at church with a good margin before most the guest and the fashionably late bride. In spite having seen similar ceremonies, heard alike vows, waiting for the “I do”s before, the atmosphere was still genuine and touching.
Heavy photography fire, light afternoon tea and high density of well-dressed people marked the time after church. Not long after, there was time for official wedding shots with the bridal group in the botanical gardens. The following reception had around 120 people who enjoyed talking, the food, the speeches and each others’ company. An extra bonus was that I came to the wedding with Darshini as my date.
I will finish like the title of the walking out song after the ceremony: Oh happy day.
---
Noen bilder
Så var min beste australske venn en gift mann. James Punton ble ett med Carolyn lørdag ettermiddag – i Colac (et par timers kjøretur sørøst for Melbourne). Jeg hadde æren av å være en av fire utvalgte groosmen. Det vil si en nær (mannlig) venn som opererer som støttespiller det siste døgnet før det avgjørende ”ja”-et fyller kirkerommet.
Det går ikke an å omtale inngåelsen i annet enn fortid nå, som er sært, men samtidig flott. Bryllupet var en varmende begivenhet fra ende til annen. De nå gifte, familiene, vennene, lokalene og programmet satte en herlig ramme rundt bryllupet. Knallsol og over 30 grader, dampet enn del h2o fra de fremmøtte, særlig oss i dress, men det var verdt svetten. Og det gode været gjorde dagen komplett.
Dagen i forveien så man James’ nerver på nært hold. Han var ikke helt til stede eller helt seg selv til tider, men aldri i tvil om ekteskapet var det rette. Guttefølget våknet med James rundt klokka 8. Like etter 8:30 var vi på plass på golfbanen, klare til å svinge av gårde noen hvite baller. Min debut med metallstang på det kortklipte gresset var både morsommere og bedre enn antatt, selv om jeg foretrekker noe mer aktiv idrett og har en del trening gjenstående før jeg virkelig behersker teknikkene. Avslappende virket det i alle fall på hovedpersonen.
Nydusjet og finpyntet møtte vi ved kirkebygget rundt klokka 12. Blomstrene ble satt på plass, nervene fikk roet seg, og vi stilte etter hvert innøvd opp da klokka nærmet seg 13 og benkradenes ledighet minket. Brudepikene kom staselig inn, før Carolyn til slutt stod i helhvitt foran sin dresskledte James. Fargekombinasjonen gjorde taler Peter Leslie et poeng av med det å dø for sin kjære; hvitt er fordi det er jentas lykkeligste dag. Svart fordi han gjør seg klar for å kunne dø for henne.
Tung fotografiskyts, lett servering og mange velkledde preget tiden etter kirka. Etter hvert trakk brudefølget til den botaniske hagen og senere innsjøen for å la Larry feste bryllupet på fotofilm.
Selve feiringen, the reception, foregikk på et lite, koselig gjestebruk litt utenfor byen. Et nummer over 100 mennesker koste seg med hverandre, prat, mat og taler. Darsh og jeg fikk noe pratetid sammen og ellers utvekslet jeg en del replikker med mang en kjenning og et fåtall nye ansikter.
Matt kjørte meg og Darsh hjem, til en ankomst Melbourne nærmere midnatt.
Wednesday, March 08, 2006
X: Uni-start
Burachracy and old time tables overcatsed the sunny opening week of my exchange semester of 2006. But I enjoy the campus, the location and the finalized plan. After all, this is my main (official) reason to be located thousands of kilometers south-east of my mother country.
My preferable subjects included video production, 3D animation and a standard theoretical media subject. Factors as lack of approval, software restrictions and outdated time tables prevented any of the three from happening.
The final time table is very different, but a good second option.
Global Crisis Reporting (Wednesday; lecture 10 – 11 AM and seminar 12:15 -2:15 PM)
Understanding development (Thursday; lecture 3 - 4 PM and seminar 4 - 5 PM).
The first one gives a double worth of credits. Both subjects are 5th year subjects, has a load of theories, information and readings, but are so far challenging and mentally awarding. Additionally I work with my thesis on how Christianity is covered in the Norwegian print press and met a professor at RMIT yesterday in that regard.
Of other regular activities I have soccer practice on Mondays and Wednesdays (6:30 pm – 8:30 pm). I will probably be a bit more involved with Christian Union at campus, and possibly a bible study group on Thursday nights. Saturday will be game day when soccer season starts and Sunday nights include visiting church.
---
Byråkrati og gamle timeplaner la en skygge over den solfylte åpningsuka av mitt utvekslingssemester 2006. Men jeg liker utseende og lokasjonen til universitetsområdet, og det endelige akedemiske resultatet. Dette er tross alt (offisielt) hovedårsaken til at jeg befinner meg tusenvis av kilometer sørøst for fedrelandet.
Ønsket var et praktisk videofag, 3D animasjon og et standard teoretisk mediefag. Faktorer som godkjenning, programvarerestriksjoner og utdatering satte en stopper for alle tre.
Men min timeplan endte opp i et godt andrevalg.
Global Crisis Reporting (Onsdag; forelesing 10-11 og seminar 12:15-14:15)
Understanding development (Torsdag; forelesing 15-16 og seminar 16-17)
Førstnevnte gir poengmessig dobbelt uttelling. Begge fagene er på øverste masternivå, har en haug med teorier, informasjon og lesing, men er givende og utfordrende. I tillegg jobber jeg med masteroppgaven min hvis relasjon jeg traff en professor på RMIT i går.
Ellers vil jeg sannsynligvis ta større del i Christian Union etter hvert. På kveldstid er det kun fotballtreninger på mandager og onsdager (fra 18:30 – 20:30) (og etter hvert kamper lørdager), samt kirkegang på søndags kveld som er faste programposter. En bibelgruppe kan bli aktuelt torsdager.
My preferable subjects included video production, 3D animation and a standard theoretical media subject. Factors as lack of approval, software restrictions and outdated time tables prevented any of the three from happening.
The final time table is very different, but a good second option.
Global Crisis Reporting (Wednesday; lecture 10 – 11 AM and seminar 12:15 -2:15 PM)
Understanding development (Thursday; lecture 3 - 4 PM and seminar 4 - 5 PM).
The first one gives a double worth of credits. Both subjects are 5th year subjects, has a load of theories, information and readings, but are so far challenging and mentally awarding. Additionally I work with my thesis on how Christianity is covered in the Norwegian print press and met a professor at RMIT yesterday in that regard.
Of other regular activities I have soccer practice on Mondays and Wednesdays (6:30 pm – 8:30 pm). I will probably be a bit more involved with Christian Union at campus, and possibly a bible study group on Thursday nights. Saturday will be game day when soccer season starts and Sunday nights include visiting church.
---
Byråkrati og gamle timeplaner la en skygge over den solfylte åpningsuka av mitt utvekslingssemester 2006. Men jeg liker utseende og lokasjonen til universitetsområdet, og det endelige akedemiske resultatet. Dette er tross alt (offisielt) hovedårsaken til at jeg befinner meg tusenvis av kilometer sørøst for fedrelandet.
Ønsket var et praktisk videofag, 3D animasjon og et standard teoretisk mediefag. Faktorer som godkjenning, programvarerestriksjoner og utdatering satte en stopper for alle tre.
Men min timeplan endte opp i et godt andrevalg.
Global Crisis Reporting (Onsdag; forelesing 10-11 og seminar 12:15-14:15)
Understanding development (Torsdag; forelesing 15-16 og seminar 16-17)
Førstnevnte gir poengmessig dobbelt uttelling. Begge fagene er på øverste masternivå, har en haug med teorier, informasjon og lesing, men er givende og utfordrende. I tillegg jobber jeg med masteroppgaven min hvis relasjon jeg traff en professor på RMIT i går.
Ellers vil jeg sannsynligvis ta større del i Christian Union etter hvert. På kveldstid er det kun fotballtreninger på mandager og onsdager (fra 18:30 – 20:30) (og etter hvert kamper lørdager), samt kirkegang på søndags kveld som er faste programposter. En bibelgruppe kan bli aktuelt torsdager.
Sunday, March 05, 2006
X: Sporty Melbourne
Living close to the CBD, my impression of Melbourne as the sportive capital of Australia, if not the entire continent, has been intensified. There are few sprints between the various sport complexes, bike lanes go throughout the city, walking/running paths crisscross the area, within or outside the many green lounges. And most importantly; apart from during the hottest midday sun, moving people without cars or other means of engine-driven vehicles is a regular site.
My frequency of practice hours lately have been irregularly high. Up to Thursday since the previous one, I exercised every day – soccer or volleyball.
The uni sports club, Melbourne Renegades, is well-organized, has a good atmosphere and train in proper facilities at suitable times (the suburb of Footscray, Tuesday and Thursday). I have still decided to drop volleyball this semester – for the first time since I started 10 years ago with one quick tae kwon do exception. If I wanted to study, be involved in other activities such as Christian bible study etc, maintain my friendships and relationship, there was no way I could manage four practices a week plus weekend match, like this week. Soccer worked out to the be most convenient, involving more running and requiring less time – especially on match days.
So from next week I will only be a soccer play from the Northern Pumas – if I am able to convince my volleyball coaches and myself that it is ok not to play.
---
Mitt nåværende nærvær til sentrum, har intensivert mitt inntrykk av Melbourne som idrettsmekka i Australia, om ikke i hele verdensdelen. Det er ikke store avstandene mellom de ulike stadionanleggene, like inntil bykjernen er lagt opp med sykkelfelter, gå/løpefelter svinger seg gjennom hele område, innenfor og utenfor utallige grøntområder. Og så fremt det ikke er midt på en av disse dagene med knallsol og over 30 grader, ser man stadig folk i bevegelse uten bil eller offentlig transportmiddel.
Frekvensen av treningstimer mine siste dager, har vært uvanlig høy. Fra forrige torsdag til denne uka, trente jeg hver dag, annenhver dag fotball eller volleyball. Søndag bestod kun i sykling til Essendon, til bydelen der Darshini bor. Om skyssen hadde ankommet i dag, ville jeg vært delaktig i treningskamper med fotballaget.
Laget til University of Melbourne, Melbourne Renegades, er organisert, har en god atmosfære og trener i gode lokaler på passende tider. Jeg har likevel bestemt meg for å kutte ut volleyball dette semesteret – for første gang på siden jeg startet for 10 år siden, med ett tae kwon do-unntak i 2002. Årsaken er tidsperspektivet. Jeg ville uansett kun ha muligheten til å konkurrere i en idrett da lørdag er kampdag. Alle volleyballagene spiller på samme sted, en drøy times kjøretur unna. Med dommeroppgaver etc, tar det fort tida mellom 10-18. Om jeg skal spille fotballkamper må jeg trene fotball, og har jeg har ikke tid til fire treninger i uka, selv om det teoretisk lar seg gjøre (som denne uka); fotball mandag og onsdag, volleyball tirsdag og torsdag. Melbourne Falcons, min gamle klubb, trener for øvrig fredager, men fra 20-22 på kvelden i en tid der er andre ting som står på programmet. Om jeg skal leve, studere, være delaktig i kristne aktiviteter og opprettholde mine vennskap og romantiske relasjon, ser jeg det ikke gjennomførbart på noe annet vis. Dessuten inneholder fotball mer løping og føles for tiden ut som det mest gøyale å svette til.
Fra neste uke er jeg altså kun fotballspiller for Northern Pumas – så fremt jeg klarer å overtale mine trenere og ikke minst meg selv om at avgjørelsen er smart.
My frequency of practice hours lately have been irregularly high. Up to Thursday since the previous one, I exercised every day – soccer or volleyball.
The uni sports club, Melbourne Renegades, is well-organized, has a good atmosphere and train in proper facilities at suitable times (the suburb of Footscray, Tuesday and Thursday). I have still decided to drop volleyball this semester – for the first time since I started 10 years ago with one quick tae kwon do exception. If I wanted to study, be involved in other activities such as Christian bible study etc, maintain my friendships and relationship, there was no way I could manage four practices a week plus weekend match, like this week. Soccer worked out to the be most convenient, involving more running and requiring less time – especially on match days.
So from next week I will only be a soccer play from the Northern Pumas – if I am able to convince my volleyball coaches and myself that it is ok not to play.
---
Mitt nåværende nærvær til sentrum, har intensivert mitt inntrykk av Melbourne som idrettsmekka i Australia, om ikke i hele verdensdelen. Det er ikke store avstandene mellom de ulike stadionanleggene, like inntil bykjernen er lagt opp med sykkelfelter, gå/løpefelter svinger seg gjennom hele område, innenfor og utenfor utallige grøntområder. Og så fremt det ikke er midt på en av disse dagene med knallsol og over 30 grader, ser man stadig folk i bevegelse uten bil eller offentlig transportmiddel.
Frekvensen av treningstimer mine siste dager, har vært uvanlig høy. Fra forrige torsdag til denne uka, trente jeg hver dag, annenhver dag fotball eller volleyball. Søndag bestod kun i sykling til Essendon, til bydelen der Darshini bor. Om skyssen hadde ankommet i dag, ville jeg vært delaktig i treningskamper med fotballaget.
Laget til University of Melbourne, Melbourne Renegades, er organisert, har en god atmosfære og trener i gode lokaler på passende tider. Jeg har likevel bestemt meg for å kutte ut volleyball dette semesteret – for første gang på siden jeg startet for 10 år siden, med ett tae kwon do-unntak i 2002. Årsaken er tidsperspektivet. Jeg ville uansett kun ha muligheten til å konkurrere i en idrett da lørdag er kampdag. Alle volleyballagene spiller på samme sted, en drøy times kjøretur unna. Med dommeroppgaver etc, tar det fort tida mellom 10-18. Om jeg skal spille fotballkamper må jeg trene fotball, og har jeg har ikke tid til fire treninger i uka, selv om det teoretisk lar seg gjøre (som denne uka); fotball mandag og onsdag, volleyball tirsdag og torsdag. Melbourne Falcons, min gamle klubb, trener for øvrig fredager, men fra 20-22 på kvelden i en tid der er andre ting som står på programmet. Om jeg skal leve, studere, være delaktig i kristne aktiviteter og opprettholde mine vennskap og romantiske relasjon, ser jeg det ikke gjennomførbart på noe annet vis. Dessuten inneholder fotball mer løping og føles for tiden ut som det mest gøyale å svette til.
Fra neste uke er jeg altså kun fotballspiller for Northern Pumas – så fremt jeg klarer å overtale mine trenere og ikke minst meg selv om at avgjørelsen er smart.
Subscribe to:
Posts (Atom)