I stedet for en ravende entusiasme, et euforisk kick, kjente jeg mer på ærbødighet og velvære. Etter å ha fulgt de røde siden 1989, fikk jeg endelig se Liverpool spille i levende live. Det var noe nostalgisk over det hele. Jeg ble litt fortapt i hendelsen i seg selv, og brydde meg ikke så hardt om aktivitetene til folk rundt meg eller utfallet av kampen. Livepool vant 4-1 oppskriftsmessig, selv om de endte opp med et lag bestående primært av b-spillere. Men med til Norge og brukt på banen var både Torres, Alonso, Hyypiä, Kuyt, Carragher og Gerrard. Det er litt kult å ha sett gutta på ordentlig.
Massesuggesjon-opplevelsen tok ikke helt av med mitt begrensede engasjement for den hvite lærkula. Noe skyltes nok at jeg kom, satt og gikk alene, tross for de 25.376 andre menneskene på Ullevål stadion. Min seksjon bestod heller ikke av de mest harniske supporterne. Men det var jubel, jeg hevet skjerfet og var med på de stående ovasjonene for alt fra bytter til skåringer. For det er i stor grad publikum som utgjør forskjellen, stemningen, på å sitte hjemme på sofaen og få servert alle de gode bildene og reprisene til forskjell fra å sitte på eller stå ved et lite vippbart plastsete mange meter unna banen.
For de stakkars vaktene som må sitte med ryggen til kampen for å passe på, kan de egentlig lett studere kampbildet basert på publikums ekspressive gester og (u)lyder.
Liverpool er stort i Norge. Det er litt spesielt å være til stede på en utsolgt hjemmekamp der bortelaget har minst ¾ av supporterne, eller at en treningskamp faktisk selger ut på Norges største fotballstadion.
Kampen tilførte også opplevelser av sportslig verdi. Fotball er så mye mer enn 22 mann springende etter en ball, men heller to sett atleter som har en enorm kondisjon, presisjon og ballbesittelse.
Bildet er hentet fra Dagbladet.no
No comments:
Post a Comment