Råkult med Råskinnet

Midt i bildet skimter man løper nummer 2180. Det er meg midt i Råskinnet – omtalt som Norges heftigste løp. De vel åtte kilometerne i med gjørme, myr, kratt, skog, vann til brystet og bratte bakker krevde i alle fall litt innsats. Det eneste som manglet var stier og vanlige veier :)

Jeg stortrivdes i de røffe skogene rundt Sognsvann av flere grunner; jeg liker naturen, jeg liker å løpe i terrenget og jeg har aldri deltatt i en løpskonkurranse før.

Men selv om konkurranseinstinktet er på plass og jeg fikk kjørt meg hardt, ga jeg ikke alt på lørdag: Jeg visste ikke helt hva som ventet meg, tok det ikke kjempeseriøst, startet rolig og var usikker på hvilken kapasitet pulsen min har. Dermed tok jeg det litt mer sindig enn nødvendig. Oppsummeringen etter løpet viste 197 i gjennomsnitt, som tyder på at jeg har en høyere arbeidspuls enn antatt :) I tillegg har jeg slitt litt med en kneskade i vår (jumper’s knee), har følgelig ikke og ikke hatt mer enn 3-4 joggeturer i år.

Tiden min på 53:49 er 10 minutter bak vinneren, men så langt fra sist blant de 1155 som gjennomførte - ei heller i min klasse. Jeg nådde også målene mine: fullføre, bruke mindre enn en time, og det å slå min venninne Gunhild Fretland. Hun ble likegodt nummer 18 totalt blant jentene, og nummer tre i sin klasse (merk; to guttenavn har sneket seg inn i systemet). Mest imponerende var kanskje de aller yngste (og letteste). Det var en rekke jente og gutter mellom 15 og 18 år som slo meg, og som også var blant de kjappeste totalt.

Les mer om og se mer fra løpet på kondis.no.
Du kan også se en youtube-video fra første gang vi går i vannet, helt i starten ved Sognsvannbekken. Jeg kan observeres (grønn shorts og overdel) mellom 0:42 og 0:48 av klippet.

Dette var en rå økt som frister til gjentakelse.

Et ubehagelig viktig besøk

Jeg dro til Polen og Auschwitz-Birkenau i fjor. Denne uken ble en reportasje derfra publisert på DinSide Reise.

Konsentrasjonsleirene burde aldri eksistert, men er viktig å oppsøke for aldri å glemme.

Les saken her.

X: I own my home/Leilighetseier!

On wednesday I bought my very own apartment! 54 square meters for a 2-room apartment in the convenient and pretty are of Bjølsen in Oslo. The money spent is sky high compared to anything I ever bought, but I am a happy morgage owner.

I currenlty share an apartment with two other great guys, but we need to be out of there by midway through June. Thus this pending urgency to invest in somehting of my own.

I will move in sometime after June 1st. Feel free to come visit!

---

Her er den! 54 kvadratmeter. 7 sifre i kjøpesummen. 5. etasje. 2-roms leilighet. 1 boenhet på Bjølsen. Fra og med onsdag kl 18:30 eide jeg min egen bolig. Og det for en leilighet hvis prospekt jeg ikke hadde sett før jeg våknet på morgenen!

I 2005 vant jeg en budrunde på en ettroms leilighet på Kampen. Men da selger kom med motbud, trakk jeg meg. På tirsdag vant jeg en budrune på en toroms leilighet i samme borettslag som den jeg kjøpte i, men var ikke villig til å øke de 80 000 kronene som selger ønsket.

Men onsdag stod lykken meg bi. Jeg hadde sovet litt dårlig, fordi jeg ikke fikk tilslaget på en ønsket bolig. Men jeg visste at det fantes en liknende leilighet i nærheten. Den søkte jeg opp dag jeg våknet. Jeg ringte og fikk vite at visningen var over, men at det ikke var lagt inn bud. Jeg fikk ordnet privatvisning klokken 15, dro til eiendomsmegleren litt over klokken 16 og hadde lagt inn bud rundt 16:30. Litt før 18 ble jeg ringt opp og etter litt frem og tilbake fikk jeg tilslaget, noe under takst.

Selv om beløpet er helt astronomisk i forhold til alt annet jeg noen gang har brukt pengene på, er prisen god. Jeg er en fornøyd gjeldsslave. Planløsningen er flott med tanke på utleie av soverom (til min superkamerat Kjetil Senum). Lokasjon er super i forhold til grøntområder i nærheten (voldsløkka), ro, og plasseringen mellom by og universitet.

14. juni oppløses kollektivet jeg bor i (mot vår vilje). Fra 1. juni kan jeg flytte inn.

Velkommen på besøk!

E: Future psychologist?

2009 is my year of changes. My relationship status has gone from boyfriend to single. My housing arrangement has moved from rent to looking-to-buy. Last up is daytime occupation. I will most likely start studying again in August – to be a psychologist!

Moreover, I am fed up with all conventional bullcrap regarding opinions, actions and what is found appropriate. I will keep behaving, but have stopped playing safe in cases where I know there is really others things I wanna do or say. Now work is up.

I have enjoyed being a journalist, and still do. As long as I am a journalist, there are not too many other work locations at which I would rather be. But for the last year or so I have experienced a growing unsettling feeling of not quite being where I am supposed to be. I do not aim to be best, but to be all that I can be and what I am. I love getting paid to share what I learn, but I still believe there are other qualities and settings where I could “shine” even more with my abilities – thus being happier and doing a better job.

I have been thinking quite a bit about leadership positions. About strategy, conflict solving, HR management, consultation, therapy, teaching and pedagogic etc. Working with motivation and encouragement have been key desires. Psychology may be the answer.

All my life I have enjoyed engaging in conversations, issues and problems in other people’s life. I have had many a person turn to me in times of difficulties. I am able to listen and analyze, and believe I have the guts to let people know what I think – even when it hurts. While in the US as an exchange student, I had psychology in high school. I felt it was real obvious, but just did not know the terminology on forehand. Most importantly

When applying for university, I thought about either journalism or psychology. But I had been thinking about writing for so long, that there was really just one option. And I have had a good run with journalism and the continuation of media studies master. But now times are set to move forward.

A few weeks ago I applied to be enrolled in university again, starting next semester. At the bottom of this entry, you can find the list – in Norwegian. The topics in brief; Psychology, economics and administration, physiotherapy, sign language and leadership. But it is mainly to fill the list. I am going for psychology. To become a psychologist I need not less than six years of study. I have five from before. This will be a long, challenging journey, but I am motivated to begin.

And that is probably my main drive. I need to start to figure out if this is what I want to do. And I need to quit (or reduce) my job (heavily) to understand if I really should have stayed. The last thing I want is to wind up as s 65-year-old, wondering why I never dared to try. ‘Cause if I regret, I can always go back to work. I have a master’s degree and plenty of opportunities to work in various fields. There is also chances of changing to a bachelor’s degree in psychology or go onto a master degree in organizational psychology and leadership.

This is where I am now. And I like to be in offense when facing challenges. I do not have to quit my job, start studying or rethink my future. But I am, and am doing it when and because I want to.

1. UiO Psykologi profesjon, start høst
2. UiO Psykologi profesjon, start vår
3. UiO Psykologi (bachelor)
4. HiO Økonomi og ledelse, årsstudium, deltid
5. HiO Økonomi og ledelse, årsstudium
6. HiO Fysioterapeututdanning
7. UiO Offentlig administrasjon og ledelse
8. UiO Tegnspråk og tolking, årsenhet
9. HiHm Informasjon og samfunnskontakt, deltid, Rena
10. HiL Organisasjon og ledelse

E: From homeless to own home?

For nearly two years I have enjoyed the company of sharing an apartment with to great lads from Trønderlag; Asbjørn and Bård. A couple of weeks ago we received a letter of breaking news: We are homeless from June (possibly from July). Some family member of the owner is to leave here in this 100 square meter pearl in central Oslo (Adamstuen), and we are (judicially rightfully) evicted.

It is sad, but true. Scary, but exciting. Reluctantly, but possibly beneficial.

For the time being I do not know where I will reside from this summer forward, but the likeliness of leaving Oslo is small. In the midst of doing research, I consider a few options:
1) Buying an apartment of my own. Owning my own place has been an idea for quite some time, and the Norwegian economy and real estate market is far from its peak. Either Asbjørn and I buy and renovate a large apartment – in addition to lease a third bedroom. Or, I find an apartment with one or two bedrooms, and get another person willing to rent a room to help the costs.
2) Renting somewhere else. I do not envision a campus college or a shared house with heaps of people, but living alone is no need of mine.
3) Tracing really cheap or free accommodation with work/responsibility attached.

My good friend Kjetil is a likely future house mate, regardless of which alternative I end up choosing. I found him to be much amusing company.

Picture taken from www.clipartof.com

X: 1st in division 1 / Først i førstedivisjon

On the weekend, my volleyball team seized gold in division 1. We went undefeated 10-0 in the regular league play, and won 2 of 3 so-called ranking tournaments.

The season finale breeds reflection and evaluation. Why spend the countless hours traveling to play a brief match or two in some city far away from Oslo? I do not how much of my life I have spent getting inside some sports arena to fight for some abstract points received based on where a single volleyball winds up in regards to some lines and a net. From the outside, this probably appears all awkward. From inside though there is something about the joy of sports, willingness of training, competitive attitude and great companionship which keeps us going. But we will not move up to the premier/elite division, as we technically should, as this will require even more money, time and sacrifices.

Nonetheless. As soon as a knee injury settles, I will spend some time giving the sport handball a go. I have never played it outside physical exercise in school, but believe this is something I in many ways are better crafted to do than both volleyball and soccer, as I run fast with a decent stamina and have better skills with my hands than feet. The coming weeks will tell.

----

I helga ble førstelaget til OSI volleyball seriemestere i 1. divisjon. Vi trengte å komme til kvartfinalen i rankingturneringen i Førde før å innkassere gullet. Det klarte vi, selv om vi tapte de neste tre kampene. Statistikken viser likevel at vi er ubeseiret i seriespillet og har triumfert øverst i 2 av 3 rankingturneringer. Det er en stor ting for et studentlag - selv om vi ikke har noen (heltids)studenter igjen stallen på 14.
Ved sesongslutt, med en sliten kropp og mindre krefter, går det noen eksistensielle tanker gjennom bevisstheten; Hvorfor driver man med dette? Hvorfor bruker 60 timer for å spille fem kamper a 1 time? Og man er ikke inne på banen hele tida heller. Hva med vanlig seriespille der man bruker minst to døgn på å spille én, toppen to kamper? Hvor mye tid, penger og krefter har jeg ikke brukt i mitt liv på å komme meg inn i en idrettshall for å sloss om noen figurative poeng som gis avhengig av hvor en liten ball havner i forhold til noen streker på gulver og et nett som deler banen i to. Utenfra kan dette fortone seg nokså snodig. Innenfra er det noe med idrettsglede, treningsvillighet, konkurranseinstinkt og fellesskap som holder en i gang. Men vi har ikke tenkt å rykke opp, som vi også hadde muligheten til i fjor med andreplassen. Til det blir det for mye penger, reising og ofring i forhold til hva vi allerede legger ned i volleyballen.
Likevel. Nå etter sesongslutt vil jeg bruke noen treninger til å teste ut håndball. Mest for å prøve en idrett jeg tror jeg på sett og vis er skapt til å spille, men aldri har forsøkt.