Sist i sommerens artikkelserie fra norske byer gjennom profilerte personers perspektiver, er Mia Gundersen Leliënhofs utgave av Stavanger.
Artisten sang for dronningen under hennes 70-årsdag i vår, men det var langt unna klimaks for hvor energisk hennes opptredener kan være.
Se de andre sju sommerintervjuene og sakene her.
Wednesday, August 15, 2007
E: Pleasant foreign visits
The most important with friends from afar is the friendship. A few positive side effects are inside information from their country and/or language of origin, and a decent local guide and travel/housing tips when around.
But I also enjoy the chance of being a host, being able to show hospitality and Oslo to any newcomers to this country. I actually really enjoy (tour) guiding, and would not mind trying it professionally for a period of time. Whenever there are tourists in the city walking around looking lost with their maps, I feel a need to inquire I can offer any directions and/or tips. Anywho, the two recent visits were Peter Goatz and Yolanda Narvaez.
Peter and I were senior students and varsity volleyball players at Chaparral High School in Las Vegas. I have not seen my friend since I came back to visit Vegas last time in 2003. But it did not feel awkward, but rather cool to once again see an example of that time and distance are not necessarily causing the fracture in a friendship.
The tall American is a couple of years away from completing his law degree. This summer he did a summer course at Oxford, England, and had the chance to travel around a little bit. From Monday to Wednesday of last week, he paid Norway a visit. We did the (for me) normalized sightseeing of the city, took photos, ate, played a little tennis, while chatting for most of the stay.
It has been about the same time since I met my Swedish friend Yolanda last, during a brief Stockholm visit some years back. We met at first during a language course in Bournemouth back in the summer of 1998. As she came to town to visit her brother over last weekend, we managed to spend some hours Saturday night to catch up, walk around and hang out at a café in the city.
These meets were most agreeable, the awkward silence or lack of contact did not appear.
Who’s up next? Any friend who wanna come are most welcome. To host fellow citizens is naturally also something, of which I am in favor.
But I also enjoy the chance of being a host, being able to show hospitality and Oslo to any newcomers to this country. I actually really enjoy (tour) guiding, and would not mind trying it professionally for a period of time. Whenever there are tourists in the city walking around looking lost with their maps, I feel a need to inquire I can offer any directions and/or tips. Anywho, the two recent visits were Peter Goatz and Yolanda Narvaez.
Peter and I were senior students and varsity volleyball players at Chaparral High School in Las Vegas. I have not seen my friend since I came back to visit Vegas last time in 2003. But it did not feel awkward, but rather cool to once again see an example of that time and distance are not necessarily causing the fracture in a friendship.
The tall American is a couple of years away from completing his law degree. This summer he did a summer course at Oxford, England, and had the chance to travel around a little bit. From Monday to Wednesday of last week, he paid Norway a visit. We did the (for me) normalized sightseeing of the city, took photos, ate, played a little tennis, while chatting for most of the stay. 
It has been about the same time since I met my Swedish friend Yolanda last, during a brief Stockholm visit some years back. We met at first during a language course in Bournemouth back in the summer of 1998. As she came to town to visit her brother over last weekend, we managed to spend some hours Saturday night to catch up, walk around and hang out at a café in the city. 
These meets were most agreeable, the awkward silence or lack of contact did not appear.
Who’s up next? Any friend who wanna come are most welcome. To host fellow citizens is naturally also something, of which I am in favor.
Sunday, August 12, 2007
X: Emotion fatiuge/Emosjonsfattigdom
English version to come soon
Blasé and cold, or strong and balanced. There are many ways of describing absence of emotions in a person. I am such a emotion fatigued individual. I am a man whose feeling oscillation is rare, but with a graph generally marking steady doing great line. I am rarely ecstatic or mad, and never depressed for a considerable length of time. I have a full register of emotions, but utilize it more sparingly than most my peers.
I do not call this a defect or claim that a certain dosage of emotional trumpeting makes life better or worse. But sometimes I wish I could be more emotionally “unbalanced”; meaning more often cry when the action is an appropriate reaction, and more genuinely when times are smiling. That I am little nervous and scared just on the odd occasion are fine qualities to keep.
This “wish” is for my own expression only. I believe I handle the social context all right. To be present as support, listener or chatting mate when someone’s down, does not imply a necessity for feeling what the other person feels, but rather be able to provide the needed words, time, hug or distance.
Finally I need once again to stress that I do not question whether or not I am happy with who I am. I am happy with being Sindre. Out of curiosity, if nothing else; how does one become more emotional anyway? A theory is flat out to sleep less. The times I am the most exhausted, I also tend to tear or laugh more frequently. Other suggestions?
---
Blasert og kald, eller sterk og avbalansert. Det er mange måter å beskrive fravær av følelser i en person. Jeg er et slikt emosjonsredusert individ. Jeg er en mann hvis svinginger på det emosjonelle plan er relativt sjeldne, men lista/grafen er som oftest plassert høyt oppe. I få tilfeller er jeg i ekstase, men heller aldri i langvarig sinne eller depresjon. Jeg kan spille på hele følelsesregisteret, men gjør det sjeldnere enn jeg har inntrykk mange andre åpne mennesker gjør.
Jeg vil ikke kalle det en defekt eller å si at en viss dose emosjonell utbasunering gjør noen tilværelser verre eller bedre. Men i tråd med at gresset kan være grønnere på den andre siden – og uansett hva som er rett/galt og hvordan jeg er eller var – kunne jeg på en måte tenke meg å være hakket mer i emosjonell ”ubalanse” enn jeg er i dag. Det betyr å gråte mer, når jeg skjønner det ville være en riktig reaksjon. Eller å le mer inderlig og lenge i lystigere lag. Utfordringer er hvordan og om det lar seg gjøre. Det at jeg ikke er så nervøs eller skal mye til å skremme meg, har jeg ikke behov for å gjøre noe med.
Når dette er sagt, er ønsket primært tilsiktet egne behov for følbart utløp. For i den sosiale konteksten klarer jeg meg godt. Jeg har grei emosjonell innsikt. Med det mener jeg evnen til å se andre tilstand og/eller respondere med passende reaksjon eller respons. Å være til stede som støtte, lytter eller samtalepartner til noen i uføre, er det ikke nødvendigvis slik at man må føle det samme som personen med problemer, men heller at man evner å gi de ordene, tiden, armkroken eller avstanden som behøves.
En liten avstikker er det med at jeg kjenner meg mest nyttig i situasjoner der det er
utfordringer eller alt ikke er helt optimalt. Et sted hvor alle er bare glade og fornøyde har på en måte ingen behov for hjelp eller assistanse, og gjør at jeg kan føle meg litt overflødig. Dette er ikke det samme som å si at jeg ikke har det bra, for jeg er stort sett tilfreds og glad brorparten av døgnet, som nevnt.
Jeg må til slutt understreke at dette ikke setter spørsmål med hvorvidt jeg er tilfreds med måten jeg er på. Jeg er gald for den jeg er. Men det er enkelte ganger man ønsker ting var annerledes enn utgangspunktet – noen ganger også av ren nysgjerrighet.
Så hvordan bli man eventuelt mer emosjonell? En teori er rett og slett å sove mindre. De gangene jeg er minst opplagt, har jeg også lettere for å ta til tårer eller latter. Andre forslag?
Blasé and cold, or strong and balanced. There are many ways of describing absence of emotions in a person. I am such a emotion fatigued individual. I am a man whose feeling oscillation is rare, but with a graph generally marking steady doing great line. I am rarely ecstatic or mad, and never depressed for a considerable length of time. I have a full register of emotions, but utilize it more sparingly than most my peers.
I do not call this a defect or claim that a certain dosage of emotional trumpeting makes life better or worse. But sometimes I wish I could be more emotionally “unbalanced”; meaning more often cry when the action is an appropriate reaction, and more genuinely when times are smiling. That I am little nervous and scared just on the odd occasion are fine qualities to keep.
This “wish” is for my own expression only. I believe I handle the social context all right. To be present as support, listener or chatting mate when someone’s down, does not imply a necessity for feeling what the other person feels, but rather be able to provide the needed words, time, hug or distance.
Finally I need once again to stress that I do not question whether or not I am happy with who I am. I am happy with being Sindre. Out of curiosity, if nothing else; how does one become more emotional anyway? A theory is flat out to sleep less. The times I am the most exhausted, I also tend to tear or laugh more frequently. Other suggestions?
---
Blasert og kald, eller sterk og avbalansert. Det er mange måter å beskrive fravær av følelser i en person. Jeg er et slikt emosjonsredusert individ. Jeg er en mann hvis svinginger på det emosjonelle plan er relativt sjeldne, men lista/grafen er som oftest plassert høyt oppe. I få tilfeller er jeg i ekstase, men heller aldri i langvarig sinne eller depresjon. Jeg kan spille på hele følelsesregisteret, men gjør det sjeldnere enn jeg har inntrykk mange andre åpne mennesker gjør.
Jeg vil ikke kalle det en defekt eller å si at en viss dose emosjonell utbasunering gjør noen tilværelser verre eller bedre. Men i tråd med at gresset kan være grønnere på den andre siden – og uansett hva som er rett/galt og hvordan jeg er eller var – kunne jeg på en måte tenke meg å være hakket mer i emosjonell ”ubalanse” enn jeg er i dag. Det betyr å gråte mer, når jeg skjønner det ville være en riktig reaksjon. Eller å le mer inderlig og lenge i lystigere lag. Utfordringer er hvordan og om det lar seg gjøre. Det at jeg ikke er så nervøs eller skal mye til å skremme meg, har jeg ikke behov for å gjøre noe med.
Når dette er sagt, er ønsket primært tilsiktet egne behov for følbart utløp. For i den sosiale konteksten klarer jeg meg godt. Jeg har grei emosjonell innsikt. Med det mener jeg evnen til å se andre tilstand og/eller respondere med passende reaksjon eller respons. Å være til stede som støtte, lytter eller samtalepartner til noen i uføre, er det ikke nødvendigvis slik at man må føle det samme som personen med problemer, men heller at man evner å gi de ordene, tiden, armkroken eller avstanden som behøves.
En liten avstikker er det med at jeg kjenner meg mest nyttig i situasjoner der det er
utfordringer eller alt ikke er helt optimalt. Et sted hvor alle er bare glade og fornøyde har på en måte ingen behov for hjelp eller assistanse, og gjør at jeg kan føle meg litt overflødig. Dette er ikke det samme som å si at jeg ikke har det bra, for jeg er stort sett tilfreds og glad brorparten av døgnet, som nevnt.
Jeg må til slutt understreke at dette ikke setter spørsmål med hvorvidt jeg er tilfreds med måten jeg er på. Jeg er gald for den jeg er. Men det er enkelte ganger man ønsker ting var annerledes enn utgangspunktet – noen ganger også av ren nysgjerrighet.
Så hvordan bli man eventuelt mer emosjonell? En teori er rett og slett å sove mindre. De gangene jeg er minst opplagt, har jeg også lettere for å ta til tårer eller latter. Andre forslag?
Thursday, August 09, 2007
Godt skodd?
Bildet er hentet fra nettsiden til Kunstnersenteret i Buskerud.Jeg har mange tanker for tiden, men har hatt få dager til å klapre de ut på macen. Livet har mange ting fore og dagene er sammenføyde av gjøremål, men stressa kjenner jeg meg ikke.
Dagens tanke tar for seg sko. Jeg er for tiden på jakt etter en form for regntette tursko, kanskj av typen marsjstøvler. Denne søken etter fottøy skapte satte noen hjerneceller i sving i det jeg åpnet skapet og så de parene med sko som allerede sto parat. Hvor mange sett behøver man egentlig av dette bevegelsesfremmede eller komfort-skapende hjelpemiddelet? I visse områder på kloden er sko ikke en del av påkledning enten på grunn av kultur, behov og/eller økonomiske forutsetninger. En del av parene og typene er noe som har kommet i de senere år, særlig i vestlige land, som ingen tidligere har hatt trangen til å investere i. På den ene siden kan det skylde at folk ikke hadde tilgang på, ikke visste om at det fantes, eller at det faktisk ikke fantes. På den andre siden er det snakk om et behov man ikke kjente til. Hvorvidt noe slikt skapes av hva andre gjør eller hva man faktisk har bruk for er interessant.
Det jeg kan slå fast, nokså nærme det reelle tallet, er hvor mange sko jeg selv eier. Dette ble særlig interessant i det en arbeidskollega røpet at hun eide omtrent 70 par sko.
Her er Sindres utvalg:
Oslo (der jeg bor)
* Sandaler
- Inne (puma)
- Ute (ecco)
* Vintersko (sorte)
* Gummistøvler
* Sport
- fotballsko gress
- fotballsko inne
- vollleyballsko (asics)
- joggesko ute (asics)
- skisko
Finsko (sorte)
2x utslitte sneakers (for maling etc)
Sum: 10 (+2)
Brøstadbotn (hjemme der jeg kommer fra)
* Innesandaler
* 2x tøfler (inkludert et par australske "mokkasiner")
* Finsko (brune)
* Joggesko (nike)
3x utslitte joggesko (kanskje flere på loftet)
Sum: 5 (+3)
TOTALT
15 (+5)
Jeg eier altså mellom 15 og 20 par fottøy. Hva med deg?
Wednesday, August 08, 2007
Jørn Hoel er en hund etter pølser
Mer om den nordnorske artisten og hans tanker om, tips til, og minner fra Tromsø om sommeren, finner du på i denne artikkelen.
Mer stoff fra DinSide.no med min byline, finner du her.
Mer stoff fra DinSide.no med min byline, finner du her.
Saturday, August 04, 2007
X: Kjartan wedded/slo på ring
My good friend Kjartan promised life-long well-keeping of Mari Helene whom he married Thursday. The wedding celebration site, Trandberg gård, in the inland city of Gjøvik had an amazing view of mountains, forrest, the grand river Mjøsa and the city itself. The ceremony was solid, the dinner pleasant, the fellow guest a delight, and the the entertainment tasty. There is strong growth of musical, friendly and creative resources amongs the two family threes, which blossomed throughout the day and night.
The reason for the unorthodox choice of day was a double-booking from the wedding site’s management. Fortunately the change of time (which happened only about a month ago) did not prevent any of the invited of showing up. My contribution consisted of filming during the dinner, reading a self-composed poem, socialising and enjoying myself.
A few of the pictures are available below
---
Kjartan og Mari Helene lovet hverandre evig troskap torsdag, og de virker alt annet enn bekymret. Tranberg gård på Gjøvik må være en av de flotteste lokasjonene for å forette festen til den hellige og herlige ekteskapinngåelsen. Utsikt over fjellene, skogene, Mjøsa og byen er fremragende. Middagen var hyggelig, vigselen var solid, medgjestene slo an, og underholdningen smakte. De gror mye musiske, vennlige og kreative ressurser i de to familienes slektstre (samt deres venner), som fikk blomstre i løpet av dagen og natta. Mitt indre blir opprømt i bryllup når jeg opplever hvor passende de to ektefellene er for hverandre. Det frigjorte paret stutrer av vitalitet og livsglede, som sammen gir en herlig ressonans av energi.
Årsaken til den noe uortodokse dagen var en dobbelbooking fra tilholdstedets side, som førte til en framskynding, heldigvis uten å forhindre noen av gjestene i å komme. Selv bidro jeg med å filme innslagene under middagen og lire av meg et dikt under underholdningen, som inneholdt 64 ord som rimte på hverandre.
Et utvalg bilder finner du ved å trykke på albumet ovenfor.
Et stort PS er besøket og overnattingen dagen i forveien hos min venninne Ingrid Langen, jeg ble kjent med som medboer i Lagskollektivet fra 2002. Det var koselig å samle noen tråder med min svært oppegående og hjertevarme kamerat – som nå jobber som fødselslege ved Gjøviks sykehus.
The reason for the unorthodox choice of day was a double-booking from the wedding site’s management. Fortunately the change of time (which happened only about a month ago) did not prevent any of the invited of showing up. My contribution consisted of filming during the dinner, reading a self-composed poem, socialising and enjoying myself.
A few of the pictures are available below
 |
| Kjartan & Mari Helene wedding 02.08.07 |
---
Kjartan og Mari Helene lovet hverandre evig troskap torsdag, og de virker alt annet enn bekymret. Tranberg gård på Gjøvik må være en av de flotteste lokasjonene for å forette festen til den hellige og herlige ekteskapinngåelsen. Utsikt over fjellene, skogene, Mjøsa og byen er fremragende. Middagen var hyggelig, vigselen var solid, medgjestene slo an, og underholdningen smakte. De gror mye musiske, vennlige og kreative ressurser i de to familienes slektstre (samt deres venner), som fikk blomstre i løpet av dagen og natta. Mitt indre blir opprømt i bryllup når jeg opplever hvor passende de to ektefellene er for hverandre. Det frigjorte paret stutrer av vitalitet og livsglede, som sammen gir en herlig ressonans av energi.
Årsaken til den noe uortodokse dagen var en dobbelbooking fra tilholdstedets side, som førte til en framskynding, heldigvis uten å forhindre noen av gjestene i å komme. Selv bidro jeg med å filme innslagene under middagen og lire av meg et dikt under underholdningen, som inneholdt 64 ord som rimte på hverandre.
Et utvalg bilder finner du ved å trykke på albumet ovenfor.
Et stort PS er besøket og overnattingen dagen i forveien hos min venninne Ingrid Langen, jeg ble kjent med som medboer i Lagskollektivet fra 2002. Det var koselig å samle noen tråder med min svært oppegående og hjertevarme kamerat – som nå jobber som fødselslege ved Gjøviks sykehus.
Subscribe to:
Posts (Atom)