X: Close joy / Nært og glad

We were extremely close. My volleyball team (1 div) lost the quarter final today by lousy three points in tie break. Final score 2-3 (26-24, 17-25, 25-20, 16-25, 12-15). Personally I am satisified with my own libero effort against old team mates (I played with while living in the north). Even though we are out of the cup, there is not much dissapointment to be traced within me or the rest of the team, as we had nothing to lose, everyone thought we would be mashed, and we proved all wrong. Nor would we be able to afford an advancement :)

Right after the game I went to a city cafe to celebrat father’s day with him, my brother and his wife and a friend of my dad. It is nice to

Last nite I heard Funky Baptized in concert after attending a festivity meeting for the Norwegian IFES organization, NKSS, during its general assembly.

---

Vi var så nærme så nærme. OSI førstedivisjonslag tapte kvartfinalen i volleyballens Norgescup med usle tre poeng. Les kampreferatet mitt her. Personlig er jeg fornøyd med liberoinnsats mot gamle medspillere (BK Tromsø er i stor grad gamle Brøstadbotn jeg spilte på en gang). Selv om vi er slått ut, er det ikke så mye skuffelse og spore i meg selv og resten av lagskameratene, da vi absolutt ikke hadde noe å tape og var storfornøyd med å yppe litt med de store gutta.

Etter kamp dro jeg rett ned i byen på Den Gode Café med min far, en venn av ham (Vidar), min bror og hans kone (Ingunn Sofie). Det var tid for å ha litt familietreff og sette pris på fedrenes dag.

I går var for øvrig en stor kveld med ”Takk for Laget”, festivititene rundt NKSS’ generalforsamling (den kristne organiasjonen jeg har hatt desidert mest å gjøre med siden ungdomsskolen, og den tilhørende konserten med Funky Baptized.

X: Dead ironic/dødlig ironisk

After a couple of weeks with snow and cold, most of the white stuff and its underlying ice had melted by Tuesday. After cycling all the way to my study desk at uni, still without winter tires (on my bike), i plunge to the ground after a right turn about 40 meters from the main door entrance – the only icy area on my journey.

Minorily battered I get up and confirm that my body, bike and my portable mac (in my backpack) are without damages (unlike my camera in the Aussie crash). After a long day of research I go home, cook and chill for a bit while reading the newspaper. Before practice I quickly go upstairs to get ready for practice. Out of habit, I unpack my bag and am about to put the mac on my study desk. Though the zipper type bag is not fully closed, and the grey metal machinery slips out and hit the floor.

Now the result is a minor bump in the back left corner close to the power outlet. It is only a matter of a milimeter or two, everything still works, but attaching the power cord takes slightly longer than previously. And the value of the powerbook fell with the fall.

The irony: Crash in my room rather than the obvious cycle fall
The moral: most accidents are domestic (happen at home)

Halfway related to this entry is an article I read in VG, Norway’s most selling newspaper. A Danish investigation has quantized just how many deaths are related to stress. We push ourselves to the max to live what we see as complete lives – which, if done in excess, ironically can be the cause of casualty. The closest I came to an English equivilient was a page answering affirmative that stress can kill you.

People at risk are (and I translate/quote): people understimlated or ignored, who encouter stress, who are teased, those working excessively and those with socalled unlimited work; those who can work anywhere anytime without limites to what and how much that is to be produced.

Getting burned out or simply collapse of too much activity are causes of action I see as real dangerous – and neither unimaginable for myself. I am a fairly occupied character in my wake hours, and have friends who have taken leave from studies and work because of too much work or commotion.

Chill, people! And have a great (relaxing) day!

---

Tirsdag morgen var en nokså av-iset dag. Etter å ha syklet hele veien til Institutt for Medier og kommunikasjon (ved Forskningsparken for de kjent i Oslo), går jeg i bakken rundt 40 meter fra inngangsdøra etter å ha tatt en sving på speilisen; som kun var i de få kvadratmetene utenfor bygget.

Småforslått reiser jeg meg opp igjen, og kan konstantere at verken kroppen, sykkelen eller macen, som ligger i sekken, har fått noen skader. Etter en lang lese-/jobbedag drar jeg hje, mekker middag, absorberer avisene og tar livet litt med ro en liten time. Så er det tid for trening. Jeg spretter opp på rommet i andretasjen, og skal bare kjapt pakke ut sakene ved å legge Powerbooken (min bærbare mac) på pulten. Glidelåsbagen er ikke helt glidd igjen, og følgelig sklir macen ut og faller rett i gulvet. Konsekvensen er at det ene bakre hjørnepartiet får en bulk rett ved strøminntaket. Det er snakk om en milimeter eller to, alt fungerer heldigvis, men maskinen datt nok i verdi. Og det å tilkoble strømledning til uttaket er litt seinere og hakket mer ustabilt enn før.

Ironien; krasj på rommet i stedet for den opplagte sykkelvelten
Moralen; de fleste ulykker skjer i hjemmet

Halvveis relatert er en sak i VG mandag om en at man kan dø av stress. Vi styrer og presser oss til det ytterste for å leve – som ved for mye innsats ironisk nok kan være vårt jordlige dødsstøt.

Folk i faresonen for å havne i kronisk stress er

”folk som blir understimulert eller oversett, oppleve stress, de som blir mobbet, de som jobber svært mye, og de som har såkalt grenseløst arbeid. De kan jobbe overalt, til alle tider og har uklare grenser for hva og hvor mye de skal produsere.”

Akkurat det med utbrenthet og kollaps av overarbeidethet tror jeg er en reell fare – og ikke helt utopisk for meg selv heller. Jeg er en nokså hengitt karakter i mine våkne timer, og har venner som har gått på sykemeldende smeller på grunn av overbelastning.

Ha en kontrollert og avslappende dag!

Blest før kvartfinalen

Volley Media er Norges nye, og godt brukte nyhetsportal for volleyball. I skrivende stunde er OSI hovedsaken.

Som kampreferent er det moro å lese at "OSI herrer har også noen av landets friskeste kampreferater".

Jeg har prøvd å fiske litt interesse hos Oslo-pressen, med "pressemeldinger" til Aftenposten, Dagsavisen og TV Norge (Oslo-TV). Vi får se om noen biter på. Klanen (supporterklubben til Vålrenga Idrettsforening) bet heller fra seg, etter jeg gjorde et PR-fremstøt på klubbens forum.

Kampen går altså søndag i Domus Athletica (Oslo), klokka 10:45. Inngang: 0 kr. Underholdningsverdi: Ubetalelig.

Alltid en mobilkampanje

Mitt siste lille bidrag til DinSide Økonomi tar for seg de nyeste bevegelsene hos landets mobilabonnementer.

E: Triple victory

A long weekend travel is completed, with good experiences, good friends and two good wins. Both yesterday and today we proved considerably stronger than Gløshaugen and Åsheim (match reports in Norwegian if clicking on the names).

I played libero as usual, and apparantely will keep doing so at least until after the quarter final next Sunday. I do not mind the position, and defintetly that I get to play on this good team (we are leading our division group), but look forward to a chance at actually do some net blocking and striking.

Attached is one of the mustache photos from those who deared to play the Saturday that way against the ”mustache city” team Gløshaugen.
http://www.blogger.com/img/gl.link.gif
A thanks to Thor Oskar, Kristin, Torstein and Igor for making my Trondheim visit so memorable – in addition to the volleyball guys of course.

I write triple victory because the soccer team Tromsø managed to remain in the Norwegian elite league in today’s final round of the season.

E: To Trondheim with mustache

Yesterday I flew to Trondheim. The airline "Norwegian" was on the verge to go on a strike, but managed to negotiate a deal with the employers, nearly 20 hours after deadline.

The reason for my presence here is now to visit friends, including my best friend Thor Oskar (with whom I stay), and play volleyball on Saturday (versus NTNUI Gløshaugen) and Sunday (versus Åsheim).

Trondheim is nicknamed the city of mustache. Thus, most our team members will shave so that the only piece of beard tomorrow will be that under the nose. Pictures will come.

Lack of time and regular access to the Internet, may disallow me from further updates before returning to Oslo Sunday night.

I am currently working and doing fine. Winter has reached most of Norway now, and all the way from Oslo to the north is covered by the white element.