I går gikk verdens største stafett av stabelen. 1462 lag gjennomførte
Holmenkollstafetten 2009. De 18 kilometerne fra Sankthanshaugen, via Holmenkollen, til Bislett stadion fordeles på 15 etapper fra drøye 400 meter til 2,5 kilometer. Som verneombud på Normisjons hovedkontor, har jeg vært primus motor for å organisere og få i stand årets lag. Men som jeg skal komme tilbake til, sprang jeg aldri min 10. etappe (!).
Ambisjonsnivået var å forbedre tid og plassering fra sist deltakelse i 2007. Den gang ble vi nummer 229 i klassen for bedrifts-/misjonslag (flest menn) med tiden 72 minutter og 53 sekunder. I år klatret laget 16 plasseringer ved å springe 1,5 minutt raskere: 71 minutter og 22 sekunder. Normisjon ble nummer 213 av nærmere 700 lag i klassen.
Tiden kunne dog vært bedre. Mye bedre. Helt sikkert 3 minutter, trolig 5-6, som ville ført oss godt under topp 100. Kanskje opp mot 60. plass! Og laaangt foran
Staffeldts (høgskolen i etasjene under oss) som endte på 209. plass - 9 sekunder før Normisjon. Normisjon, for anledningen kledd i t-skjorter påtrykket pr-stuntet
normosjon.no, brukte bare 13 av sine 15 løpere! Ved 8. veksling var ikke TK til stede. Og ved 9. veksling stod ikke undertegnede i feltet. Det førte til at Odd Magnus måtte springe hele tre etapper; 8., 9. og 10. Heldigvis var han snarrådig, og fortsatte. Til sammen ble det 4,9 kilometer i stedet for de 1800 meterne han var innstilt på! Dette vises godt på
etappetidene for denne strekningen.
Hva i all verden var det som skjedde? Jeg er faktisk ikke helt sikker, men Normisjon må ha ligget mange minutter før den stipulerte vekslingstiden og de andre i gruppa, og timingen kunne ikke vært mer uheldig. Jeg var tidlig ute, satte sykkelen min ved veksling i Frognerparken og jogget etappen min baklengs for å sondere traseen en siste gang, samt å få litt oppvarming. Da jeg kom til start tok jeg også noen spurter på en sidevei og var borte fra løypa i maks to minutter. Det måtte vært da stafettpinnemannen for forbi. Ettersom jeg ikke registrerte forseringen, småtrippet jeg bekymret rundt i vekslingsområdet de neste 50 minuttene; var noen skadet, var det noen som ikke møtte opp, eller var vi disket? Og hvorfor var det ingen som sa fra? Til slutt jogget jeg opp til TK på 9. etappe – som akkurat hadde funnet ut at laget vårt alt var i mål. Vi to var de som ikke hadde vært parate!
Det siste døgnet har mitt indre svunget mellom sterk irritasjon og lattermilde skuldertrekk.
Å IKKE få springe de drøye sju minuttene i konkurranse er
irriterende av flere grunner.
1) Jeg har fortsatt til gode å springe Holmenkollstafetten. Selv om jeg stod på lista, hadde t-skjorte og startnummer, og til slutt sprang etappen på trass (hvor jeg tok igjen rundt 10 stykker med stafettpinner), var jeg teknisk sett ikke med på lagets konkurranse.
2) I utgangspunktet var jeg lite opptatt av stafetten. Men som organisator som har brukt en del tid på å planlegge, kalle inn, purre, hente startnummer, samle laget i mitt hjem før start, har det knyttet seg en del forventning til løpskonkurransen. Som ikke helt ble innfridd. Jeg har brukt mye tid og holdt meg i Oslo i helga for de få minuttene med avmålt nedoverbakke i asfalt fra Holmendammen til Frognerparken.
3) Fordi jeg er idrettsmann av interesse og født med konkurranseinstinkt, er det noe sårt å ikke få delta. Jeg trente spesifikt på den gitte etappen og var klar for å ta igjen en del lag for Normisjon. Og ettersom jeg ville kunne sprunget tre minutter raskere enn en utslitt 8. etappe-løper, har jeg opplevelsen av å skuffe laget.
Samtidig er hendelsen gjenstand for
humoristiske betraktninger. Jeg prøver så godt jeg kan ikke å grave meg ned, og har tro på at det vil bli en god historie når jeg får den litt på avstand:
1) Jeg er systematiker av rang, ordensmenneske på grensen til det nevrotiske. Og være den som har påpekt punktlighet og selv måtte le litt av løpere som ikke fant sine kolleger ved veksling, er det noe komisk i det at JEG ikke presterer å være klar til start.
2) Det er bare en uskyldig lagkonkurranse, hvis deltakelse for meg betydde mest for det sosiale. Dermed er det litt gøy at vi forbedret tida med bare 13 løpere.
3) Odd Magnus’ fortvilelse og forvirring ved vekslingspunktet. Først en gang, så en gang til. Skulle ønske jeg hadde vært der for å se det :)
Tanke- og følelseslivet etter den personlige stafettfadesen, åpner også for å trekke noen
filosofiske merknader til opplevelsen.
1) Selv om jeg tror på en himmelsk påvirkning på tilværelsen, kan små detaljer, trivialiteter og hverdagsepisoder sende livet i uante retninger. I et
Sliding Doors-perspektiv, hvordan livet endrer kurs avhengig av om man når t-banen eller ei, lurer jeg på hvordan dagen min, veiene jeg syklet, telefonsamtalene jeg gjennomførte og personene jeg møtte og kinoen jeg endte opp med å se ble påvirket av at jeg ble værende ved veksling den ekstra timen.
2) Det er noe spennende i å være der det ikke skjer. Jeg skulle haste nedover Holmenkollveien, men opplevde i stedet en times tid med vekslende løpere med stadig stigende startnummer. Om selv om det at pulsen og temperaturen falt gradvis mens bekymringen og skepsisen økte ikke akkurat var mitt livs høydepunkt, var det en stund jeg ikke ville kunne erfare om jeg hadde fått tak i startpinnen som avtalt. Vi kan jo bare være et sted på en gang, og går glipp av en hel masse hele tida. I går fikk jeg et innblikk i et lite stykke levd liv som ikke var planlagt.
En tilsvarende opplevelse var en fredagskveld i mars. Jeg skulle se stykket
Sur Grus på Det Norske Teater. 20:02, to minutter etter starttida, ankom min kavaler. Det var to minutter for sent til å slippe inn. Billettene var bare å kaste. I beskrivelsen av stykket spørres det: ”Kva kan vi gjere når vi ikkje oppnår det vi ønskjer? Legge alt i grus, sur grus?” Mitt svar er definitivt NEI. Da gjelder det å ta utgangspunkt i hvor man er og hva man kan gjøre noe med.
3) På mange måter er stafetten i går og teateret i går opplevelser jeg kanskje vil huske vel som godt som mange trivelig begivenheter som gitt helt smurt. Det bryter med norm, konvensjon og plan – som gjør at det skapes noe uventet og spesielt som fester seg. Jeg er sikker på at Sur Grus var et supert stykke, men tror faktisk den alternative kvelden med innsikt, gode samtaler og flytende sjokolade i kopp på en diger, folketom arbeidsplass ble vel så givende som sceneunderholdningen på nynorsk.
Moralen(e) med dette lange innleget er følgende:
a) Vær presis!
b) Normisjon er raskere enn du tror
c) Vær til stede der du er, selv om det ikke er der du trodde du skulle vært.
1. mai leverte jeg oppsigelse i Agenda 3:16. Før det blir september har jeg hatt min siste ordinære arbeidsdag, selv om det godt kan bli noe frilans utover høst og vår. Det er noe merkelig å forlate en jobb man trives i, særlig med tanke på at jeg ennå ikke er sikret studieplass, men det er viktig for meg å finne ut om det er psykolog jeg vil bli. 
